4K og UHD. Du ser logoene overalt. De betyr begge det samme, nemlig fire ganger høyere pikseloppløsning enn vanlige HD-TV-er, og er hva TV-produsentene selger som høyere kvalitet om dagen. Og på store skjermer ser den nye Ultra HD-oppløsningen fantastisk ut! Problemet for folk som var tidlig ute med å skaffe seg en dyr og råflott UHD-TV, er at de aldri får opplevd skjermens sanne potensial.
I de siste årene har bransjen ropt – og vi har skrevet – så mye om 4K Ultra HD-oppløsning, at man får inntrykk av at det for lenge siden har blitt den nye standarden. Sannheten er at det har vært full forvirring rundt formatet, og at vi først nå er i ferd med å få en standard.
Hva er 4K Ultra HD?
4K er opprinnelig en bildeoppløsning brukt på de råeste digitalkinoene, hvor 4K er en forkortelse for den horisontale bildeoppløsningen på 4096 piksler (4096 x 2160). Tilbake i 2010 begynte man så smått å snakke om at 4K kunne være på vei inn i konsumentmarkedet, og i 2011 ble det klart at de første TV-ene med 4K-paneler var på vei. Da med 3840 piksler i bredden i stedet for 4096, slik at man enkelt kunne doble Full HD-oppløsningen i begge retninger. Den nye konsumentoppløsningen skulle også bli kjent som Ultra HD, eller UHD.
Mangel på kilder
Da de første Ultra HD-TV-ene kom, var stillbilder omtrent det eneste tilgjengelige bildematerialet. Alt videomateriale var av lavere oppskalering, som TV-en måtte strekke ut til å fylle panelet. Etter ganske kort tid kom konsumentvideokameraene med superoppløsning, så man kunne se hjemmeproduserte filmer med sylskarpe bilder. Da begrenset til maksimalt 30 bilder i sekundet, ettersom HDMI 2.0 var nødvendig for å få høy nok båndbredde til høyere bildefrekvenser. Den nye HDMI-standarden var på vei, men hadde ennå ikke kommet. Greit nok, filmene som vi kjenner dem har aldri hatt høyere bildefrekvens uansett. Men hvor ble det av Hollywood-filmene og –seriene med superoppløsning?
Kopibeskyttelse gir hodebry
Først i 2014 fikk vi de første kommersielle titlene i 4K Ultra HD, takket være Netflix. Men bare på TV-er med innebygd Netflix-app med 4K-støtte, noe som slettes ikke gjaldt alle. Bare TV-er fra sommeren 2014 og nyere støtter dette.
Ultra HD-TV-er eldre enn 2014 vil faktisk aldri kunne støtte kommersielt innhold med full oppløsning. Med eller uten HDMI 2.0 er det nemlig noe enda viktigere som gjelder: TV-en må støtte den nye kopibeskyttelsen HDCP 2.2. Blant annet er min egen Sony-TV (X900A) for gammel, og vil aldri kunne vise kommersielt Ultra HD-innhold (hvis man da ikke pirat-nedlaster det!). Og det er synd, for bildekvaliteten ellers er ekstremt bra, selv sett i forhold til dagens beste TV-er. Å utelukkende se på oppskalert HD-innhold føles like nyttig som å spille MP3-filer på verdens dyreste stereoanlegg.
4K Blu-ray
Nå som 4K Blu-ray-formatet endelig er på vei, vil det i stor grad diktere hva fremtidige TV-er må støtte. Det er åpenbart at HDMI 2.0 og HDCP 2.2 må være på plass, hvilket gjelder så å si alle Ultra HD-TV-er som selges i dag. I tillegg vil vi se stadig mer til såkalt HDR – High Dynamic Range. Dette går kort fortalt ut på at TV-en støtter utvidet gråtoneskala – altså svartere svart og hvitere hvitt, og flere steg imellom. Det dikterer også en del andre ting hva fargegjengivelse og båndbredde angår, vi kommer tilbake til dette i en egen artikkel om HDR. Men i motsetning til HDCP 2.2 er man ikke er avhengig av at TV-en støtter spesifikasjonene for å kunne vise innholdet fra filmene. Det gir bare enda bedre bildeopplevelse hvis den gjør det.
Vi kan derfor nå endelig kjøpe en ny 4K-TV eller -projektor, og være sikker på at vi kan få sett innholdet fra de kommende Hollywood-storfilmene i Ultra HD-oppløsning.
Bransjen begynte i feil ende
Er vi glade for måten utviklingen har gått på? Ikke i det hele tatt. Her har bransjen startet i feil ende, og snakket om sluttresultatet før man ble enige om veien å gå for å komme dit. Det er lett å lage et TV-panel med nok piksler. Men de første Ultra HD-TV-ene var dyre, typisk 40.000 kroner og oppover. Da føler man seg fort lurt, når det viser seg at den ikke kan brukes til å se Ultra HD-innhold på, når endelig kildematerialet begynner å komme ut.
Det gjelder ikke bare TV-ene. Det samme kan man nemlig si om både HDMI-svitsjer og hjemmekinoreceivere som siden 2011 har skrytt på seg å støtte 4K videosignaler. En ting er at båndbredden er der. En helt annen ting er denne forbaskede kopibeskyttelses-protokollen.
Bransjen trodde nok ikke selv at det skulle ta så lang tid – fem år – før Blu-ray-formatet i superoppløsning skulle bli klart. Men det er en fattig trøst for de av oss som var tidlig ute med å kjøpe Ultra HD-TV.
