Kommentar: Derfor suger mobilkameraet

Her er grunnen til hvorfor et mobilkamera aldri kommer til å kunne måle seg med et skikkelig kamera.

Kommentar: Derfor suger mobilkameraet 5

Da de første mobilkameraene dukket opp, var det nesten en vits. De kunne bare ta bilder under ideelle forhold, og selv da var bildekvaliteten og oppløsningen så dårlig at det knapt var verdt å spare på bildene. Men for hvert år gjør mobilene store fremskritt, og er nå på et nivå hvor produsentene påstår at de tar like bra bilder som et skikkelig kamera. Og ved første øyekast kan mange av bildene se meget bra ut. Men studerer man dem nærmere, ser man at de har brukt triks for at de skal fremstå som bedre enn de er. Grunnene til at de aldri kan komme opp på samme nivå, er rent fysiske.

Begrenset optikk

Det første skrittet for å fange et bilde er å samle inn og fokusere lyset på sensoren. På et systemkamera kan man i prinsippet sette på hvilken optikk man vil, fra makroobjektiver som har ekstremt liten fokusavstand, eller portrettobjektiver som gir pen bakgrunnsuskarphet på passe personavstand. Til vidvinkelobjektiver der man likevel kan holde forvrengningen på et akseptabelt nivå, eller halvmeterlange teleobjektiver som kan la det fange månen.

Et mobilkamera har en linse som er et par millimeter bred, sammenlignet med opp mot en desimeter for et proffobjektiv. Det har mobilprodusentene forsøkt å motvirke ved å bruke flere linser samtidig. Som på Nokia 9 PureViiew. Men noe som er vanskelig å komme bort fra, er at linsen likevel sitter et par millimeter fra kamerasensoren. Det gir problemer med skarphet, lysinnslipp, forvrengning og mulighet til teleobjektiv. I Huawei P30 Pro har vi sett det første forsøket på å overvinne dette problemet ved å montere optikken i høyden i en periskoplignende løsning. Noe vi tidligere har sett på vanntette kameraer, som ikke kan ha en bevegelig optikk utenfor kamerahuset.

Små sensorer

Når lyset har nådd innsiden av kameraet, må sensoren forvandle bildene til elektriske impulser. Jo større sensor, jo lettere er det å enten ha flere eller større sensorpunkter med bedre egenskaper. I et systemkamera kan man uten problemer ha en kamerasensor med en diagonal på 3 centimeter. I en mobil må man være fornøyd om den er 8 millimeter. Det lyder kanskje ikke som en stor forskjell, men forskjellen i areal på 480 mm2 mot 35 mm2, er gigantisk.

Systemkameraet har godt med plass for skikkelige linser med bra avstand og stor sensor.

I mobilen kjemper man altså med at man både vil ha høy oppløsning og at man vil fange mest mulig av lyset, samtidig. En effekt er at lys lett lekker over fra et sensorpunkt til et annet. Man må også forsøke å fange bildene så raskt som mulig, uten å ha tilgang til like avanserte eller plasskrevende kretser som i systemkameraet. Kameraet har også større batteri, noe som gjør at det ikke er like viktig at alt er optimert for lavt strømforbruk.

Mobilen har liten sensor, små linser og korte avstander. Foto: produsenten

Programvaren

Så hvordan lykkes mobilen med å i det hele tatt ta halvbra bilder? Svaret er at man i mye høyere grad stoler på triks og bildebehandling. Om man ikke kan eksponere bildene lenge uten å få et skjelvende bilde, tar man flere bilder etter hverandre. Så legger programvaren dem sammen og simulerer en lengre eksponering. Om optikken ikke er tilstrekkelig bra til å få virkelig skarpe bilder, bruker man et skarphetsfilter for å slippe de diffuse detaljene. Og bare for at Instagram-generasjonen foretrekker det slik, kan man like gjerne øke kontrast og fargemetning når man likevel er i gang. Og det er sikkert ok for et bilde på mobilskjermen eller i lite format på sosiale medier.

Problemet er om man vil skjære ut et utsnitt av et bilde. Eller man vil vise dem på sin 65-tommer 4K-TV hjemme. Da forstørres og avsløres alle små ufullkommenheter som tidligere ble skjult da bildene ble sett i miniformat. Fargeskygger rundt grenene i trærne, støy i skyggene, detaljer som smøres ut av bildebehandlingen, eller artefakter fra komprimeringen blir med en gang åpenbare. Jo dårligere optikk og sensorer, jo mer prosessering må til. Noe som gir et unaturlig bilde. Dette kan kanskje bli bedre med forbedrede algoritmer, men jo mer behandling som må til, jo langsommere blir mobilkameraet.

Systemkameraet gjengir teksten skarpt og ensfarget, med en naturlig fargegradering på skiltet. Foto: Lasse Svendsen

 

Med mobilen er teksten uskarp og har merkelig fargeflekker. Skiltet har også fått fargede felt. Foto: Lasse Svendsen

Bruk

Selv hastigheten og håndteringen av mobilkameraet er et område der man vil ha vanskelig for å matche skikkelige kameraer. På et kamera slår man på en bryter med tommelen, og så er det bare å kjøre. Umiddelbart. Ikke etter et par sekunder som vi har sett eksempler på i mobilene. Og det er med en gang klart for neste bilde. Ikke som på mobilen der det tar et par sekunder. Om man ikke kjører i «burst mode», men da må man kompromisse med oppløsning eller bildekvalitet.

Kameraet er dessuten utformet for beste ergonomi. Man har et godt håndgrep som gjør det lett og behagelig å holde kameraet stødig. Mens mobilen må balanseres mellom fingrene, noe som er ubekvemt og lett gir skjelvende bilder. Man må også trykke på skjermen for å ta bildene, og det er lett at mobilen rykker til i det verst tenkbare øyeblikket.

Visst har mobilkameraet mange fordeler. Ikke minst at man alltid har det i lommen, noe som gir muligheter for spontane bilder. Og at den er oppkoblet slik at man umiddelbart kan dele bildene. Men like bra som et ekte kamera? Kom igjen mobilprodusenter, det er rett og slett ikke sant!

Les videre
Exit mobile version