Lyden suger – fortsatt!

I 2011 gjorde jeg en artikkel med undertittel: ”Derfor suger lyden”. Vel, den suger fortsatt.

CD-formatet ble lansert i 1982, sammen med løftet om ”perfekt digital lydkvalitet”. Selvsagt en overdrivelse, men dette var første gang vi kunne høre musikk gjengitt helt uten hørbar støy og med sitt fulle dynamikkområde. Musikken hadde blitt digital, med flere fordeler enn ulemper. Og herfra kunne det bare bli enda bedre. Hadde det bare vært så vel…

Det ingen forutså den gangen, var at databransjen i mye større grad enn hi-fi-bransjen skulle få bestemme lydkvalitetens videre utvikling.

Lagring
Justerer man for inflasjon, ville det i 1982 ha kostet rundt 1,5 millioner kroner å overføre hele innholdet fra en CD til en harddisk. I dag kan man kjøpe harddisker for 30 øre per GB, som tilsvarer ca 20 øre for et typisk musikkalbum på CD. Og den digitale utviklingen fortsetter stadig i ubønnhørlig tempo.

Da iPod-en ble lansert i 2001, kunne vi få perfekt CD-kvalitet i et kompakt format, men for å gjøre plass til ekstra mange sanger på begrenset lagringsplass, komprimerte man gjerne sanger ned til MP3 eller AAC, hvor man i prosessen fjernet over 90 prosent av informasjonen fra den opprinnelige CD-en. Si hva du vil, men perfekt CD-lyd ble det ikke.

Selv om lagring i dag har blitt mye billigere, har vi likevel beholdt mentaliteten hvor albumene komprimeres ned til et format hvor man sitter igjen med en brøkdel av informasjonen. Riktignok har de komprimerte lydformatene blitt bedre siden 2001, og vi lagrer da også i større filer enn før. Men de færreste av oss velger tapsfri eller ingen komprimering.

Det kan dermed synes som et paradoks, at mens andre bransjer har opplevd et voldsomt kvalitetsløft med den digitale revolusjonen (for eksempel TV- og videobransjen, som har gitt oss HD og Ultra HD-kvalitet), så har lydkvaliteten på musikk gått motsatt vei.

Lydnivåkrigen
Det er ikke bare datatapet som skjer i de komprimerte lydformatene som har skylda for at dagens musikk nytes med en god dose elendighet. Det er også den felles misoppfattelsen at høyere alltid er bedre. Mentaliteten om at ”sangen min skal låte høyere enn sangen din” har ført til en lydnivåkrig (Loudness War), som i de senere årene har gått over alle støvelskaft.

For å få lydnivået så høyt som mulig på en musikkinnspilling, må man senke alle lydnivåtoppene (transientene) i en sang, slik at man får plass til å øke det generelle lydnivået. Tidligere rundet man forsiktig av toppene med myke kompressorer, men i dag skjer dette hardt og brutalt med en såkalt ”brickwall limiter”, som gir en kraftig overkompresjon. Resultatet er en lydkurve som ser ut som en murstein, hvor alt er like høyt, ispedd en god dose forvrengning.

En oppgitt audiofil
Peter Lyngdorf startet i sin tid Hi-Fi Klubben og høyttalermerket Dali, og er fortsatt eier av begge. Han er selvlært innen akustikk og har stått for utviklingen av verdens første digitale romkorreksjonssystemer, som gjennom Lyngdorfs hi-fi-merke Steinway Lyngdorf har blitt tett på perfeksjonert.

Spør du Peter, truer dagens musikkdistribusjon selve grunnmuren av hva hi-fi-bransjen og god lyd for øvrig er bygd på. I tillegg til å rette fingeren mot MP3-filer, sender han også et spark i retning måten dagens musikk blir produsert på. Han hevder, at hvis ikke innspillingsdelen representert ved artisten og musikkprodusenten i samspill med distributøren og formidleren fokuserer på å gi lytteren mulighet for å velge den gode lydkvaliteten, vil mange high-end-produkter i enden av signalkjeden ikke lenger være nødvendige, da innholdet er av så dårlig lydkvalitet, at et par gjennomsnittlige kvalitetshøyttaleres fulle potensial ikke blir utnyttet.

– I november 2012 ble jeg invitert til en konferanse i København for å snakke om muligheter for teknologiske gjennombrudd for reprodusert lyd. Jeg sjokkerte de tilstedeværende ved å si at med den voldsomme forringelsen av lyd på CD og radio, er alt snakk om å forbedre avspillingskjeden totalt irrelevant, forteller en oppgitt Peter Lyngdorf.

The SoundSenze Project
Dette skapte i følge ham selv så mye røre, at det ble besluttet å sette sammen en arbeidsgruppe som skulle jobbe for bedre lydkvalitet fra kildene.

– Kunne vi få hele leveringssystemet til å optimalisere kvaliteten, ville folk bli sjokkert over hvor voldsomt mye bedre musikken ville vært å lytte til, fortalte Lyngdorf til den danske avisen Børsen i desember 2013.

Blant deltakerne i gruppa, som har fått navnet The SoundSenze Project, er blant annet stiftelsen Gramex i Danmark, som tilsvarer Gramo i Norge og står for kunstnernes rettigheter, og som faktisk styres av plateselskapene. Det må sees som et gjennombrudd å endelig klare å få platebransjen til å høre på hi-fi-bransjen i disse moderne MP3-tider. Andre samarbeidspartnere er TC Group, Aalborg universitet og Danmarks rockmuseum, for å nevne noen.

Det tekniske
Den tekniske biten er det tre personer som står for. Det er Kim Rishøj, stifter av TC Electronic, Thomas Lund også fra TC, og Peter Lyngdorf selv. TC leverer for øvrig utstyr til de aller fleste større kringkastere og opptaksstudioer – i verden. De leverer da også mye av utstyret som muliggjør kompresjon og limiting i studio, men i følge Kim Rishøj hadde de aldri forestilt seg at utstyret skulle bli misbrukt slik som nå midt i Lydnivåkrigen. Thomas Lund har dessuten vært en av nøkkelpersonene i etableringen av EBU R128, en EU-standard for lydnormalisering og maksimalt tillatt lydnivå på kringkastet musikk. Dette i et forsøk på å reversere lydnivåkrigen, som dreper dynamikken i musikken.

Store mål
The SoundSenze Project har satt som mål at ALLE skal få oppleve bedre lyd ved å optimere musikken. De er i ferd med å utvikle en protokoll som da tar hensyn til tre hovedparametere: kvalitet og dynamisk omfang på avspillerutstyret, omgivelsene for avspilling, for eksempel krever bakgrunnsstøy i bil litt kompresjon, og til slutt hvilket lydnivå avspillingen skjer ved. Man kan for eksempel endre dynamikken for ulike lydnivåer – og man kan kompensere for ørets frekvensfølsomhet ved forskjellige lydnivåer.

Men man skal uansett aldri komprimere for mye.

– I dag er jo popmusikk komprimert så mye at det er altfor mye, selv om man spiller av i støyende omgivelser på et svakt anlegg, sier Lyngdorf bestemt.

Han legger til at de i prosjektet ennå ikke vet helt om det skal være snakk om flere forskjellige filtyper til rådighet for nedlasting – eller om alt skal håndteres i avspillingskjeden – eller eventuell en kombinasjon.

Viktig med en standard
Det aller viktigste er å komme frem til en felles standard, på samme måte som EBU R128-standarden innen kringkasting. Mye av problemet angående dynamisk kompresjon av lyd ligger i nettopp det at det ikke finnes noen standard. Hvis man får en standardisert løsning som sørger for at all musikk oppleves subjektivt like høyt, fjerner dette alle fordelene med overkompresjon og avslører i stedet ulempene i form av et livløst lydbilde. Dette nøytraliserer hele kampen og gjør overkompresjon irrelevant.

Penger å tjene
Peter Lyngdorf og hans samarbeidspartnere har stor tro på at det er penger å hente for musikkbransjen ved å tilby bedre lyd. Det er de ikke alene om. For eksempel lanserte norske Wimp i fjor sitt HiFi strømmeabonnement med CD-kvalitet. Abonnementet koster det dobbelte av det vanlige abonnementet med AAC-kvalitet, og salget har så langt gått over all forventning, med mange tusen abonnenter.

Ser vi så på hvordan vinylsalget har nærmest eksplodert de siste årene, er dette enda en indikasjon på at folk er glad i god lyd.

– Mange tror det er vinylen som har magiske egenskaper, men virkeligheten er jo bare at man ikke komprimerer musikken så mye til det formatet – blant annet fordi en pickup ikke kan spore klippede signaler! fastslår Peter Lyngdorf.

Vi ser videre at innholdsleverandører til TV og video kjemper om kundene ved å overgå hverandre på bildekvalitet. Der er kundene villige til å betale. HiFi-abonnementet til Wimp viser at folk også vil betale for kvalitet i musikkbransjen. Nå er det bare for andre å følge på.

Eksisterende metoder
At det nå gjennom SoundSenze endelig også finnes et omfattende samarbeid for å få innarbeidet en standard for lydnivå er en svært god nyhet. Og hvis det kan virke lite sannsynlig at en internasjonal løsning skal komme fra Danmark, så vit at danskene er svært langt fremme innenfor teknologi, og ga verden blant annet GSM på 1990-tallet. De kan fint gjøre det igjen.

Og mens vi venter på en standard, vit at det allerede finnes metoder vi som forbrukere selv kan bruke for å jevne ut forskjellene i lydnivå mellom ulike innspillinger. For eksempel kan du i iTunes hake av boksen ”Volumjustering” i Avspillingsvalg. Spotify-brukere kan gå inn i innstillingene og hake av for ”Set the same volume level for all tracks”.

Wimp har ennå ikke dette, men produktutvikler Pål Bråtelund sier volumjustering er på gang, utviklet av Dolby, men med ”tankemessig støtte” fra nettopp SoundSenze.

Fremtiden ser lysere ut.

Geir Gråbein Nordby

(f. 1978): Journalist. Gråbein har aldri hatt noen heltidsjobb før Lyd & Bilde. Her har han til gjengjeld vært nesten halvparten av sitt liv, helt siden han i 2001 sendte jobbsøknaden til feil adresse (han ville opprinnelig til et innspillingsstudio ved samme navn). Gråbeins ekspertise er hovedsakelig innenfor hi-fi, hodetelefoner og hjemmekino, men det hender han glimter til med andre kvaliteter.