Høyoppløst lyd bekreftet i blindtest

Debatten om hvorvidt høyoppløste formater gir en lydmessig fordel, eller om det bare er bortkastet båndbredde, pågår stadig mellom hi-fi-interesserte og andre forståsegpåere.

Det kan nå se ut til at stridsøksen kan begraves, og vi kan se fremover. En blindtest gjort i oktober 2019 under Audio Engineering Society-messen i New York, la to ingeniører fra universitetet i Hiroshima – Yuki Fukuda og Shunsuke Ishimitsu – frem bevis for at lyttere faktisk kan høre forskjell på lyder tatt opp og avspilt ved ulike samplingfrekvenser. Forskjellen fra tidligere studier er at de to brukte testtoner i stedet for musikk, for å fremkalle forskjellene.

Testtonene var både hvitt støy, og dessuten impulssignaler. Begge gjengir hver eneste frekvens innenfor båndbredden med like mye energi. Forskjellen ligger i at hvitt støy er kontinuerlige frekvenser som distribueres tilfeldig i tid. Mens impulssignaler er alle de samme frekvensensene samlet til en spesifikk tid. Som resulterer i en forsvinnende kort transient, som lyden av et lite knepp.

Oppløsningene som ble brukt var 48, 96 og 192 kHz, alle med 16-bits ordlengde. Testpanelet besto av sju unge deltakere av blandet kjønn, med gjennomsnittsalder på 22.

ABX-testing

Man gjorde ABX-sammenligninger, hvor man vet hvilken som er A og ditto B. X er enten A eller B, men er ukjent for testsubjektet. I løpet av lyttingen mellom de tre må man gjette om X er A eller B, og hvis svaret etter mange tester er positivt, med høy nok statistisk signifikans, kan man stadfeste at det er en forskjell.

Både hodetelefoner og høyttalere ble brukt under testingen, og alt av utstyr var mellomdyrt. Hodetelefonene var Sennheiser HD650, DAC-en med hodetelefonutgang var Fostex HP-A4BL, mens høyttalerne var de aktive japanske Fujitsu Ten Eclipse, som kostet ca 13.000 kroner før de gikk ut av produksjon.

I ABX-sammenligningene hørte deltakerne forskjell mellom de ulike oppløsningene nesten hver gang med høyttalere, og mesteparten av tiden med hodetelefoner.

Det ble også foretatt en såkalt MUSHRA-test (Multiple Stimuli with Hidden Reference and Anchor). Her var konklusjonen ikke like klar, men man mente den likevel viste at forskjeller var mulig å høre. Det skal sies, at en MUSHRA-test – som vi har forstått det – krever færre forsøkspersoner for å oppnå statistisk signifikans, mot at de til gjengjeld er trente lyttere. Det presenteres ikke som om lytterne i dette panelet var trente, som kan være noe av grunnen til at testresultatet ikke var like klart.

Hva med utstyret?

En annen ting som ikke kommer frem i denne rapporten, er hvorvidt utstyret faktisk er i stand til å gjengi lyd med høy båndbredde uten å tilføre ekstra forvrengning. Eksempelvis kan en billig forsterker gå i “selvsving” om den blir fôret signaler med for høy frekvens. Fordi elektronikken ikke klarer å holde følge.

Den økte forvrengningen kan være hørbar, i så tilfelle kan høyoppløste signaler plutselig gi dårligere lyd. En ABX-test vil ikke kunne avdekke dette, da kravet kun er at forsøkspersonene hører forskjell, ikke om det ene er bedre enn det andre.

Dette er i hvert fall en interessant studie, som tillegges i bunken av beviser for at mennesker kan høre forskjell på ulike oppløsninger.

I hvert fall 22-åringer…

Kilde: Stereophile

Geir Gråbein Nordby

(f. 1978): Journalist. Gråbein har aldri hatt noen heltidsjobb før Lyd & Bilde. Her har han til gjengjeld vært nesten halvparten av sitt liv, helt siden han i 2001 sendte jobbsøknaden til feil adresse (han ville opprinnelig til et innspillingsstudio ved samme navn). Gråbeins ekspertise er hovedsakelig innenfor hi-fi, hodetelefoner og hjemmekino, men det hender han glimter til med andre kvaliteter.