Da hi-fi var en livsstil

Den gang da generasjonen, som nå befinner seg i solide jobber og tenker på pensjon, var unge, var hi-fi en seriøs hobby. Man satt seg ærbødig ned for å lytte. Og det skulle være stille og rolig imens. Man surfet ikke på nettet (det var ikke noe nett å surfe på), snakket ikke i mobilen (det var heller ingen håndholdte telefoner) eller så på fjernsynet (det var kun én kanal, og fjernsynet sto i den andre stua).

En livsstil

Manndomsritualet for unge tenåringsgutter på 70-tallet besto av en tur til den lokale radioforretningen, hvor pengene fra konfirmasjonen ble lagt på disken med en skjelven barnehånd.

Hvis unggutten var heldig kunne resultatet være en nedsatt mellomklasse-forsterker fra året før, kassettbåndopptaker, to høyttalere kanskje til og med en platespiller. De mindre heldige? Ja, de hjalp hvert fall forretningen med å kjøpe apparater, som ingen andre hadde hatt interesse for de siste tre årene.

Prisene var høye, men service var inkludert. Før den forhåpningsfulle tenåringen kjøpt sitt første anlegg, kunne det ta lang tid å høre på anlegg i flere butikker. Og hvis man fant noe som hørtes skikkelig bra ut, var det naturlige spørsmålet: «Kan jeg bare prøve det litt hjemme?». Ja, selvfølgelig!

Anlegget ble fraktet hjem. Og det ble spilt musikk på gutterommet. Helst ganske høyt, slik at man kunne høre alle detaljene som som man hadde lest om i bladene, og da vurdere om intermodulasjons-forvrengningen faktisk var 0,003 prosent, er kanskje til og med helt opptil 0,006 prosent. Selv om Danmark er et lite språkområde, tok en rekke magasiner emnet svært alvorlig.

Hi-fi var en lagsport, hvor entusiasmen gikk hånd i hånd med håndverket. Kveldskolene tilbød spesielle håndverkstimer, hvor man kunne bygge sine egne høyttalere. Vanlige radiobutikker solgte løse høyttalerenheter og elektronikk-byggesett fra Jostykit, og i hele Danmark fantes det drøssevis av lokale klubber, hvor hi-fi-interesserte møttes og dyrket interessen sammen. Hi-fi var nesten en folkebevegelse. Og det å lytte til musikk var en hobby som man kunne dele med både venner og kolleger.

En forbruksvare

I dag har musikkutstyr blitt en forbruksvare, en «commodity» som man putter i handlekurven på supermarkedet sammen med hakket oksekjøtt, skummet melk og gressklippere. Vi er omgitt av musikk mer enn noen gang tidligere, men vi bruker ikke tid til å høre på den. Å ha tilgang til musikk har blitt like opplagt som å ha rent vann fra springen. Skru på, og det fosser ut. Gå på nett, og du har tilgang til millioner av låter, som du kan høre på så mye du vil.

I gamledager var det et ritual å høre på musikk: En tur til platebutikken, hvor man kunne høre på musikken. Hvis lp’en falt i smak, ble den fraktet med hjem fra butikken, så ble den forsiktig ble tatt ut av omslaget og plassert på platespilleren. Man børstet av platen og pickup-nålen, før man så satte lokket forsiktig på. Deretter satte man seg i den perfekt plasserte lenestolen for å høre på musikken. 20 minutter senere var A-siden ferdig, og man måtte bevege seg tilbake til platespilleren for å gjøre B-siden klar.

I dag er musikk umiddelbart tilgjengelig og enten gratis eller billig. På den annen side lyttes det mest til ett spor om gangen.

Pouls Radio

Hvis du selv har lyst til å oppleve tiden da hi-fi var en folkesport, og hvor menn ble dømt etter størrelsen på utstyres deres, da bør du besøke museet i Den gamle By i Aarhus. Museet åpnet i 2010 en bydel med butikker fra 70-tallet.

Her finner du Pouls Radio, som er en trofast gjenskapning av en provinsiell radioforretning anno 1974, komplett med oransje lp-stativer, håndskrevne prislapper (prisene var ofte høyere enn de er nå!) og eget serviceverksted. Det er også en reol med byggesett, slik at de elektronikkkyndige kunne montere ting selv.

Denne skribenten fant gjensynet svært fascinerende, men ble nesten innlemmet som en permanent del av utstillingen da jeg begynte å påpeke at noen av høyttalerne var fra 1979, og dermed var for nye til å passe i en radiobutikk fra 1974!

Når konfirmanten skulle bruke sin nye formue, skjedde det som oftest i den lokale radiobutikken, som var i stand til å levere alt slags utstyr til musikkglede fra kjente merker som Tandberg, Nordmende, ITT og Scandyna.

I 1973 sto lydsutstyr til hjemmet for 43 prosent av radiobransjens omsetning. Det var større enn farge-tv, som i nettopp disse årene var i gang med å erobre folkets hjem.

I 1922 kostet en ferdigbygd radio 2.500 kroner. I 1973, drøyt femti år senere, kostet en vanlig forsterker litt over 4.000 kroner. Prisutviklingen, eller rettere sagt prisnivået ligger fortsatt på det samme. Man kan fortsatt kjøpe en forsterker for rundt 4.000 kroner. Man får bare litt mer for pengene.

Hi-fi-standarden

”High fidelity” betyr «høy troverdighet». For at det ikke skulle ende i uvitenskapelig meningsutforming, var kravene til utstyrets egenskaper fastlagt av det tyske standardinstituttet DIN (Deutsche Industrie Norm). Det var med andre seriøse greier.

For å bære hi-fi-tittelen måtte utstyret oppfylle industristandarden DIN 45500, som satte minstemål for frekvensrespons, forsterkereffekt, fri for forvrengning m.m. Standarden ble laget i 1960 men ble gjennom det meste av sin levetid – inntil 1996 – kritisert for å være for mild.

I Danmark kontrollerte DHFI: Dansk Hi-Fi Institutt på 1970-tallet at ting ble gjort riktig. Instituttet som var stiftet av radiohandlerne, kontrollerte at utstyret overholdt hi-fi-standarden. Kun hvis det var tilfellet kunne apparatene merkes med det sølvfargede «Hi-Fi»-merket.

Disse drømte man om den gang

Kassettbåndopptaker: JVC KD-S200: 4.300 kroner.
Drømmen: Technics RS-678US 5.800 kroner
Kasettbånd var essensielle for musikksamleren i siste halvdel av 70-tallet. Båndene var det eneste opptaksmediet, og det ble spilt inn mye fra radio og fra lånte plater. Men de var dyre. En god kassettmaskin kunne fort koste rundt 4.000 kroner.

Platespiller: B&O Beogram 4002: 5.000 kroner / Beogram 6000: 6.400 kroner
Hadde man god råd var B&O noe av beste man kunne få tak i. Beogram 4000 fortsatte nesten uendret i over ti år.

Forsterker: Tandberg TR 2075: 10.200 kroner
Å være med på utviklingen var kostbart. Denne kjempe-forsterkeren fra Tandberg kostet en månedslønn for en faglært arbeider – før skatt!

Høyttalere: B&O Beovox M75: 3.100 kroner pr. stk.
Danske B&O var en av de første som bygde faselineære høyttalere. Hi-fi nerder kikket fulle av beundring på oscilloskop-bilder i fagblader, som viste hvordan de kunne gjengi et firkantsignal.

Selvgjort er velgjort

Sentec SC-8: 3.000 kroner
Gamma Monitor: 900 kroner/stk.
Coral fulltone-enheter: 70-600 kroner
Hvis pengene ikke strakk til, kunne man strekke kjøpekraften ved å bygge deler av anlegget selv. Det gjaldt spesielt på høyttalere, men også forsterkere kunne man sette sammen selv om man hadde litt peiling, og dermed spare både en del av produksjonprisen og radioavgiften på ferdige radio/tv-produkter. Hos f.eks. Audioscan var selvbygg en del av sortimentet helt frem til 80-tallet.

Dobbelt så dyrt den gang!

Flerkanalslyd er ikke så nytt som noen tror. Allerede på 70-tallet kun man bli omringet av lyd. Det slo aldri helt an, og formatet forsvant igjen, frem til George Lucas lagde den første Star Wars-filmen i 1977. Men selv den dag i dag kan man faktisk spille av de analoge lydsporene fra surroundsound-film på quadrofoni-forsterke fra dengang – og få noenlunde riktig lyd ut av hver høyttaler.

Prisene har kun gått ned. En Pioneer QX 747 firekanalsradio på 4 x 25 watt kostet 11.600 kroner i 1974. Det var mer enn hva en gjennomsnittlig arbeider tjente i måneden. En splitter-ny surround-forsterker kan kjøpes for under 6.000 kroner. Og her får du typisk tre ganger så høy effekt i nesten dobbelt så mange kanaler for under halve summen – og det selv om kjøpekraften har mangedoblet i løpet av 46 år.

John Hvidlykke

(f. 1964): Journalist og tester. John har arbeidet for Lyd & Bilde siden 2013, hvor han skriver om hi-fi, høyttalere, computere, gaming og teknologihistorie. John har beskjeftiget seg med teknologijournalistikk siden 1982(!), og har arbeidet for tallrike magasiner i forskjellige roller; blant annet GEAR, High Fidelity, Komputer for alle, Illustreret Videnskab, Ny Elektronik, PC World og Privat Computer. Han har dessuten skrevet tallrike bøker og undervisningsprogrammer om IT.