Helt siden Oskar Barnack lagde det første småbildekameraet med 135-film, har kameraprodusenter verden over forsøkt å forbedre det originale designet.
Noen av dem har satt funksjon foran form i så stor grad, at det har avstedkommet mindre attraktive kameraer. Andre har tenkt så mye form at funksjon, og derfor brukervennlighet, har kommet i skyggen av design. I noen få tilfeller, har utviklerne klart å lage et design som kombinerer form og funksjon på en forbilledlig måte.
Disse kameraene har vi listet opp her. Og for å gjøre utvelgelsen ekstra vanskelig, og nåløyet ekstra lite, har vi bare tatt med ett kamera fra hver av de 16 utvalgte produsentene. Ikke fordi dette er de perfekte eksemplene nødvendigvis. I mange tilfeller kunne vi tatt med flere modeller fra samme produsent, men må man velge bare ett kamera, ja da går det slik:
Agfa Optima 335 Sensor
Agfa hadde produsert kameraer lenge med den karakteristiske oransje utløserknappen. Dette er kanskje det vakreste av dem, Optima 335 Sensor fra midten av 70-tallet. Kompaktkameraet var et enkelt og stilrent design, med en enormt stor og lys optisk søker, blitssko, manuell fokus i tre trinn, og blenderforvalg.
Denne utgaven hadde en 40mm f3.5 Agnatar med lysmåling i underkant av objektivet, og Agfas sensorutløser som knapt hadde noe dødpunkt. Og heller ikke noe utløsforsinkelse å snakke om. Andre modeller i samme serie og med tilsvarende design var, Optima 535, 1035, 1535 og Flash med integrert blits.
Braun Nizo 561
Braun var ikke kjent for sine kameraer, men de lagde smalfilmkameraer. Og deres husdesigner Dieter Rams som hadde en hånd for ikke å si blyant, med i det meste hos Braun, designet også noen av smalfilmkameraene i Nizo-serien.
De var enkelheten selv. Ingen unødvendig dekor eller staffasje, kun det nødvendige. Nizo 561 på bildene her, var et Super 8-kamera, som kunne kjøre 18, 24 eller 54 fps, og ble levert med en 7-56mm f1.8 xoom, og hadde interval timer, makrofokusering og auto eller manuell eksponering.
Braun Nizo-kameraer ble blant annet benyttet av kunstnere som Andy Warhol.
Canon EOS-1
Jeg kan høre tidigere eiere av Canon T90 rive seg i håret. Og sukkingen fra gråhårede F1-eierne. Men når man bare kan velge ett kamera, må det bli EOS-1 fra 1989. Her avbildet som EOS-1n.
Dette er tross eldre EOS-modeller, stamfaren til dagens Canon-kameraer. Og så vellykket. Bare se hvor lite designet har endret seg på 30 år. Man tukler ikke med noe som virker. Det helelektroniske kameraet har nesten bare knapper man betjener det med. Det virker som Canon har skjært vekk alt overflødig fra glassfiberkroppen, og nesten formet det til perfeksjon for å passe menneskers hender. En kommende klassiker.
Contax G1
Å velge ett Contax-kamera er ikke så lett. Få har hatt en så lang rekke av stilrene og funksjonelle kameraer, men valget falt til slutt på Contax G1 fra midten av 90-tallet. Lillebror til den større og mer klumpete G2.
G1 var et av de første rammesøkerkameraene i verden med motorfremtrekk og autofokus. Det hadde utskiftbar optikk av meget høy kvalitet, til og med en zoom, og var etter alle tenkelig standarder noe av det skikkeligste verktøyet man kunne bruke til fotografering.
G-serien er for lengst ute av bildet, men går for pene summer i bruktmarkedet, mye på grunn av den solide kvaltieten og Zeiss-optikken som vel bare Leica klarer å lage like bra.
FujiFilm X100
FujiFilm X100 fra 2010 er det eneste kameraet fra 2000-tallet, og det eneste digitalkameraet som kommer inn på listen.
Ikke fordi det ikke finnes andre kandidater blant digitalkameraene, men fordi ingen er i nærheten av X100s elegante og funksjonelle design.
Kameraet med en 35mm f2 og en mildt sagt klassisk retrolook, er kanskje de siste 10 årenes mest vellykkede kameradesign. At et kamera som henter inspirasjon fra 60-tallsdesign banker alle andre nyere kameraer,bør være et tankekors for elektronikkprodusenter som er blitt kameraprodusenter.
Hasselblad 500c
Kameraet som ligger igjen på månen og alt det der er artig nok, men 500c må inn på listen av andre grunner. Få steder finner man et så vellykket kamerakonsept, moduloppbygget og satt sammen for hånd, med sylskarpt Zeiss-glass på fronten. Et Hasselblad 500c fra 1957 er det arketypiske proffkameraet for studiofotografer, portrettfotografer og forsåvidt også landskapsfotografer.
Skulle jeg bare hatt ett kamera i hylla, måtte det bli dette.
Kodak Bantam Special
Kodak må selvsagt være med i det gode selskap, og hvilken modell er vel bedre å ha med en Bantam Special fra 1936. En smellvakker førkrigsmodell som stod i stil med den tids Cord, Panhard og Cadillacer.
Bantam hadde et belgobjektiv og kunne klappes sammen som et smykkeskrin. Objektivet var et 45mm f2 Ektar med Compur-lukker og kameraet brukte Kodak 828-film, på 28 x 40 mm. Altså litt større enn vanlig 35-film.
Konica Hexar
Konica Hexar kom i flere utgaver. Dette er Hexar AF, det kanskje peneste av dem alle. Det fantes også en Hexar RF, men utskiftbar optikk som mange foretrekker nettopp av den grunn, men dette er et lekrere kamera etter min mening.
Kameraet så dagens lys i 1993, og hadde en relativt stor rammesøker med linjer som viste bildeutsnittet fra den skarpe fastmonterte 35mm f2, med autofokus. Hexar AF var kjent for sin nær lydløse motoriserte filmfremtrekk, og selvsagt enkle og stilrene design.
Leica M3
Ahh, Leica. Hvor skal man begynne? Det er fristende å trekke frem Titanium-versjonen av Leica M9 som danner oppslagsbildet. Designet av Walter de’Silva, kjent for sitt arbeide for Alfa Romeo, Seat og Audi, blant andre.
Men nei. Det må bli M3 fra 1954 . Etter mye frem og tilbake. For mange er dette kvintessensen av Leica. Det første med en skikkelig fremtrekksarm i stedet for det knotete hjulet, og en stor og lys søker som gjorde det enklere å komponere bildene. Leica M3 ble raskt det foretrukne verktøyet for reportasje- og krigsfotografer verden over, for sin lydløse operasjon og diskrete fremtoning. Dessuten tålte det mye juling, og glasset var noen av det beste man kunne fotografere med. Og er det egentlig fremdeles.
Minolta XD-7
Minolta var en årekke samarbeidpartner med Leica, og de elektroniske nyvinningene i Minolta XD-7 skulle senere finne veien til Leica speilreflekser.
XD-7 fra 1977 var verdens første kamera som kombinerte lukker -og blenderautomatikk. Tross all batterikrevende automatikk, kunne kameraet ta bilder på 1/100s sekund når den mekaniske lukkeren var spent. Det for den tiden kompakte speilreflekskameraet var solid bygget i metall, og hadde en ekstraordinær lys mattskive som ga et utmerket søkerbilde, hvor røde lysdioder indikerte lukker eller blenderåpning.
Minox 35 GL
Minox var kjent for sine knøttsmå kameraer med innfellbar optikk. Som på 35 GL fra midten av 70-tallet. Mange av Minox-kameraene hadde enkel automatikk og manuellfokus, men noen av dem hadde blendervalg. Stort sett alle hadde blitssko, og Minox lagde selvsagt små blitser som matchet det tidløse designet.
Nikon F3
Nikon F3 fikk ingen lett oppgave i 1980. Kameraet skulle erstatte arbeidshesten F2 i sine mange varianter, men F3 ble etter hvert godt mottatt og fikk også sine mange varianter.
Kamerahuset var designet av Giorgetto Giugiaro og var et prakteksempel på form følger funksjon. Vel, for de fleste unntatt die-hard F2-fans.
F3 var i en årrekke Nikons toppmodell og ble ikke erstattet før F4 åtte år senere, men i den lange rekken av Nikon-kameraer er det ikke lett å glemme F3. F4 snakker nesten ingen om lengre.
Olympus OM-1
Sett et Olympus OM-1 ved siden av et hvilket som helst speilreflekskamera, og det er nesten utrolig hvor lite det er. OM-1 ble vist første gang i 1971 og var i en årrekke verdens mest kompakte systemkamera. OM-1 er selve grunnversjonen, med mekanisk lukker, et formfullendt enkelt design, og lukker og blendervalg på objektivet.
Det originale Maitani-designet skiller seg ut den dag i dag, og det er synd at ingen har tatt opp hansken og laget en digital OM hvor alt overflødig er skrellet vekk. Til fordel for enkelhet og brukervennlighet. Fotografier skapes tross alt ikke av ingeniørenes computere, men av mennesker.
Pentax MX
Gudene skal vite at det er mange Pentax-kameraer å velge blant. Jeg valgte MX fra 1976 fordi det viser alt Pentax stod for på den tiden. Enkel betjening, kompakt kamerahus, og solid konstruksjon. Bortsett fra betjeningen, omtrent som i dag altså.
MX var et mekanisk kamera med integrert lysmåler og manuell eksponering. Ingen dikkedarer. Ingen pynt. Kun et verktøy. Derfor liker jeg det.
Polaroid SX-70
Det meste elegante av alle Polaroid-kameraer er SX-70 fra 1972. Et foldbart speilreflekskamera som tok Polaroid-film i kassetter, og fremkalte bildene på stedet. Hvilket mirakel! Man kunne velger blender selv fra f8 til f22, kameraet valge lukkertid. Den velkjente røde knappen er utløserknappen og på toppen sitter søkeren. Bildene kommer ut foran når eksponeringen er tatt.
Når det var klappet sammen, fikk det fint plass i en veske eller i hanskerommet. Klassiker, ingen tvil.
Rolleiflex 3.5
En annen klassiker er utvilsomt Rolleiflex. Et kamera som ble produsert allerede på 20-tallet i Tyskland, men her har vi en Rolleiflex 3.5 med to objektiver – ett til film og ett til søker- som også fantes i en annen versjon, 2.8, som indikerte største blenderåpning. De fleste av disse sjaktsøkerkameraene ble produsert fra tidlig 50-tall til midten av 60-tallet, og produksjonen av R-flex-modeller med integrert lysmåler, pågår den dag i dag.
Hvilket kamera mener du burde vært på listen? Diskuter i kommentarfeltet under: