At den trauste (ofte karakterisert som «sidrompa») statsrikskringkasteren NRK skulle lykkes så til de grader med sin dramasatsing var ikke gitt.
Men med solide serier som Lilyhammer (co-produksjon med Netflix), Skam, Emmy-vinneren Atlantic Crossing, Emmy-vinneren Mammon, reality-serien Teenage Boss og sist, men ikke minst, mega-suksessen Exit (om de ustyrlige, hedonistiske finansakrobatene på Aker Brygge) har den norske statskanalen bygget seg opp et solid brand for norskproduserte serier som når et bredt, internasjonalt publikum.
Den 21. september hadde storsatsingen So Long, Marianne NRK-premiere. Serieskaper er multikunstneren bak Exit, Øystein Karlsen.
Den fascinerende kjærlighetshistorien tar oss med «bak kulissene» i det Leonard Cohen vokste frem som en verdensstjerne på musikkhimmelen.
Over en periode på nesten åtte år (1960-’67) var Cohen i et forhold med norske Marianne Ihlen. Store delen av denne formative perioden for Cohen, tilbrakte de to turtelduene på idylliske Hydra, Hellas.
Forrige uke hadde serien premiere i Danmark (DR), mens den lanseres på SVT, i Sverige, den 3. november.
Nå har NRK solgt den til en rekke nye land.
Kanadiske Crave er medprodusent, og den er allerede ute på det canadiske markedet.
Produksjonsselskapet har (til nå) solgt So Long, Marianne til Tyskland (ARD), Storbritannia (ITVX), Estland, Latvia og Litauen. Nye land følger stadig på, med Tsjekkia, Kroatia og Spania, samt Australia, som nye markeder for det musikalske kjærlighetsdramaet.
I 1957/’58 slo det unge, norske kunstnerparet Axel Jensen (forfatter, «Line») og Marianne Ihlen, seg til ro på eksotiske Hydra. På den greske øyen var de konstant omgitt av en gjeng bohemske utvandrere med en forfatter eller kunstmaler i magen. Her traff de blant annet på det australske, dysfunksjonell ekteparet Clift/Johnson, den svenske forfatteren Göran Tunström og Allen Ginsberg.
En gjeng egosentriske, virkelighetsfjerne kunstnersjeler, som svinset rundt i sin egen boble, trodde at hele verden stod på pinne for dem og druknet sine kvaler og demoner i en endeløs bekk av billig gresk vin. Og, var det ikke demonene som banket på døren, så tok det seg et glass rødvin for å feire.
På kveldstid ønsket forfatterspiren Jensen å «blåse ut», ha fred og ta seg en fest med gutta – etterfulgt av et ligg med den kvinnen han maktet å forføre akkurat den aftenen. Naturlig nok oppstod det gnisninger i forholdet – og da han stakk til havs (med sin nye flamme, Patricia) kun måneder etter fødselen av sønnen Axel Jr., innså selv Marianne at forholdet har havarert.
Inn på banen kom den nynnede, sjarmerende, milde poeten Cohen (Alex Wolff, Oppenheimer).
Forholdet bar da også kunstneriske frukter, som blant annet (åpenbart) sangen «So Long, Marianne», men også andre kjente Cohen-sanger som «Hey, That’s No Way to Say Goodbye» og «Bird on the Wire».
Samspillet mellom Wolff og den langt mer jordnære Marianne (Loch Næss) er til å ta og føle på – og de spiller hverandre gode, samtidig som de utfyller hverandre; både som mennesketyper, men også som skuespillere.
Hun nesten naivt søkende etter den Store kjærligheten og friheten, men også hungrende etter sikkerheten i et varig forhold. Vi ønsker å være flue-på-veggen i deres omskiftelige samliv.
So Long, Marianne serverer oss et fortreffelig manus med ektefølte replikker, som setter seg fore å avkle karakterens arketypiske, destruktive kunstnerkarakteristikker, og bretter ut de dypt menneskelige svakhetene og indre demonene. Men også lengselen etter å bli likt og begjæret, og forsøket på å «glatte over» sine mangler med en ballade på en kassegitar.
Når så det hele elegant krydres med fengende musikk av en av musikkens største maestroer, lar vi oss velvillig forføre.
