Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning
Det er med vemod jeg tar farvel med David Lynch, en regissør som formet ikke bare min filmsmak, men også min musikalske identitet på en helt unik måte.
“Lost Highway” la det musikalske grunnlaget
“Lost Highway” fra 1997 står som min absolutte Lynch-favoritt. Måten filmen utforsker psykologi gjennom splittet personlighet, sjalusi og mellommenneskelige relasjoner er mesterlig gjennomført. Og for et soundtrack! Klimakset helt mot slutten, stillheten før rulleteksten, og så David Bowies “I’m Deranged” som strømmer dystert ut av høyttalerne – det gir fortsatt frysninger. Det var forresten Trent Reznor (Nine Inch Nails) som hadde ansvaret for å sette sammen musikken til dette geniale lydsporet.
Det var med denne filmen jeg oppdaget Rammstein, som var mesterlig brukt i to minneverdige scener. Det samme var et lite utdrag av Nine Inch Nails’ “The Perfect Drug”, under biljakten midt i filmen, når en bilfører som har kjørt tett bak Mr. Eddy kjører forbi ham og gir ham fingeren. For så å bli tatt igjen – og motta grisebank. “Lost Highway” la selve grunnlaget for min musikksmak på slutten av 90-tallet og langt ut i 2000-tallet. Uten denne filmen hadde jeg kanskje aldri startet opp Rammsund, som spiller Rammstein på nynorsk.
Klassikere som perler på en snor
“Mulholland Dr.” tok også for seg sjalusi og identitet, men på en enda mer drømmeaktig måte. Der Lost Highway utforsket en splittet personlighet, viser “Mulholland Dr.” oss en ung skuespillerinnes siste øyeblikk – der hun veksler mellom den brutale virkeligheten og en romantisert fantasiverden hun har skapt i sitt eget hode. Betty/Diane-karakteren til Naomi Watts er et genialt portrett av fortvilelse og fornektelse. Selv om Angelo Badalamentis lydspor også her er mesterlig komponert, hadde det ikke samme slagkraft på min personlige musikksmak som Lost Highway.
“Blue Velvet” fra 1986 står som selve urkilden til Lynch-universet – en nådeløs utforskning av menneskets mørkere sider, som ligger rett under overflaten i den idylliske småbyen Lumberton. Kyle MacLachlans Jeffrey Beaumont blir trukket inn i en verden av vold og perversjon, personifisert gjennom Dennis Hoppers uforglemmelige Frank Booth. Isabella Rossellinis Dorothy Vallens gjør en fantastisk rolle som det hjerteskjærende offeret. Men det er hele tiden den unike fortellerteknikken til Lynch som bærer denne fanen av en film.
Så kan vi ikke glemme “Wild at Heart”. Lynch’ villeste film – en kjærlighetshistorie på ville veier, der Nicolas Cage og Laura Dern gir alt som Sailor og Lula. Der “Lost Highway” utforsket industri-rock og metal, tar “Wild at Heart” oss med på en musikalsk reise gjennom americana og rockabilly. Sailor synger til og med Elvis! Det er en film som viser Lynch’ evne til å blande det groteske med det vakre, det mørke med det romantiske.
Vakre Straight Story
Men det er kanskje et øyeblikk fra “The Straight Story” som har brent seg fast mest. Her bruker Lynch filmkunst på sitt mest subtile: En eldre mann kjører sin John Deere gressklipper på tvers av landet for å møte sin syke bror. Lynch zoomer gjentatte ganger inn på hjulet under reisen – et klassisk grep som vanligvis varsler en forestående katastrofe. Men nei. Reisen fortsetter rolig videre. Det nærmeste man kommer er når bremsene ryker i en bratt bakke. Men det går helt fint, det og. Det er genialt hvordan Lynch leker med våre forventninger, spesielt med tanke på hvor mye kjipt som skjer hovedpersonene ellers i Lynch-universet.
David Lynch både begeistret og provoserte
Fra “Eraserhead” til “Twin Peaks”, fra “Elefantmannen” til “Dune” – Lynch etterlater seg en arv av banebrytende filmer som fortsetter å fascinere og utfordre publikum. Men for meg vil han alltid være mannen som viste at film og musikk kunne smelte sammen til noe større enn summen av delene. Og der er det ingen som slår “Lost Highway”.
Takk for kunsten, David Lynch. Hvil deg nå.
