Jeg står ved fortauet idet bilen ankommer og stanser noen meter unna. Den elektriske Jaguar I-Pace er full av sensorer – inkludert et enormt 360-graders roterende kamera på taket – men det er først når jeg åpner fordøren og setter meg inn i passasjersetet at det går opp for meg hva som venter. Det er ingen sjåfør! Førersetet er tomt.
Den førerløse bilen er en robottaxi fra det amerikanske selskapet Waymo. Waymo-bilene kjører i gatene i San Francisco, Los Angeles og Phoenix, og du kan praie en bil via en app, Waymo One, og komme deg fra A til B like enkelt og til samme pris som å ta en Uber eller en vanlig taxi. Det er det jeg nettopp har gjort.
I fjor reiste jeg til California, og det var første gang jeg la merke til Waymo-bilene som rett og slett var overalt i San Franciscos gater. De førerløse bilene, fullpakket med sensorer, sikksakket seg uanstrengt gjennom trafikken og så helt annerledes ut enn de selvkjørende kjøretøyene jeg hadde sett tidligere. Men for et år siden var det fortsatt et pilotprogram, og selv om jeg lastet ned Waymo One-appen, kunne jeg bare sette meg på venteliste. Først flere uker etter at jeg kom hjem, fikk jeg en e-post med beskjed om at jeg hadde fått grønt lys til å bruke Waymo One-tjenesten. Kjipt!
Men nå er jeg tilbake i California, og siden november 2024 har Waymo vært tilgjengelig for alle. Så nå sitter jeg i den førerløse bilen på Union Square midt i San Francisco og venter på å bli kjørt til destinasjonen min i Haight-Ashbury-området. Før den starter, ber en kvinnestemme som høres ut som fetteren til Amazon Alexa meg om å feste sikkerhetsbeltet, og at jeg alltid kan trykke på en knapp på displayet for å snakke med en supportrepresentant. Det beroliger meg. Det er fortsatt en voksen til stede hvis noe går galt på veien. Jeg trykker på den store «Start Ride»-knappen på displayet, og den selvkjørende bilen setter seg i bevegelse.
Google begynte å jobbe med utviklingen av selvkjørende biler allerede i 2009, og Sergey Brin, medgrunnlegger av Google, var involvert i prosjektet. En del av arbeidet den gang fokuserte på å lage nøyaktige digitale veikart – en forlengelse av et annet velkjent Google-prosjekt, Street View.
Første gang en selvkjørende bil kjørte en tur uten sjåfør var allerede i 2008 under et TV-program på Discovery Channel, der ingeniører fra Street View-teamet (selv om de ikke offisielt representerte Google) konverterte en Toyota Prius til å bruke LiDAR og ulike kameraer og sensorer til å kjøre seg selv over San Francisco Bay Bridge for å levere en pizza!
Dette fikk Google til å gi grønt lys for å videreutvikle selvkjørende teknologi, noe som i de kommende årene ikke bare innebar mye forskning og teknologiske fremskritt, men også mye lobbyvirksomhet for å oppdatere lovgivningen slik at førerløse biler kunne kjøre på veiene.
Mellom 2009 og 2015 brukte Google mer enn 1 milliard dollar på prosjektet, og den første turen i et helt autonomt kjøretøy på offentlig vei (uten ledsager eller sjåfør i bilen som kunne gripe inn hvis noe gikk galt) fant sted høsten 2015 i Austin, Texas, der Steve Mahan, som var helt blind og også direktør for et lokalt senter for blinde, tok en tur i en av Googles selvkjørende biler.
I 2016 ble Alphabet etablert som morselskap for Google, og samtidig fikk selvkjørende biler sitt eget selskap, Waymo, som i likhet med Google ble etablert som et datterselskap av Alphabet.
Det første pilotprogrammet for forbrukere ble lansert i Phoenix i Arizona i 2020. Det var første gang utvalgte kunder kunne bli fraktet rundt i 100 prosent førerløse Waymo-biler. I de påfølgende årene begynte Waymo å teste sine førerløse biler i San Francisco og Los Angeles, og inngikk en stor kommersiell avtale med Jaguar Land Rover om å levere 20 000 elektriske Jaguar I-Pace SUV-er.
I dag kjører ombygde selvkjørende Jaguar I-Pace rundt i Los Angeles, Phoenix og San Francisco, der alle som har lastet ned Waymo One-appen, kan praie en autonom bil som taxi.
Neste skritt på Waymos reise er et testprogram i den japanske hovedstaden Tokyo, der menneskelige sjåfører skal kjøre Waymos I-Pace SUV-er rundt i bydeler som Shinjuku, Shibuya, Minato, Chiyoda, Chūō, Shinagawa og Kōtō. Målet er at Waymos KI-systemer skal lære seg trafikkmønstrene i Tokyo.
Å kjøre med Waymo er en surrealistisk opplevelse. Sommerfuglene ved å sitte ved siden av et gapende tomt førersete i en bil som navigerer deg gjennom den travle trafikken i en storby som San Francisco i 50 kilometer i timen, forsvinner raskt. Jeg er mest opptatt med å prøve å koble Spotify-kontoen min til bilens lydanlegg (noe som aldri fungerer, men det er nok en feil 40), for Waymo-bilen kjører jevnt og trygt, og både filbytter og venstre- og høyresvinger i veikryss gjennomføres uten problemer.
Underveis kan jeg tydelig se på bilens display hva bilen «ser» av omgivelsene ved hjelp av sensorene, og både medtrafikanter og fotgjengere har hundre prosent kontroll. Waymo-bilen stopper for rødt lys når den må. Den holder igjen for fotgjengere som krysser veien (enten de bruker fotgjengerovergangen eller vandrer midt i kjørebanen), og den stopper pent og venter på et filskifte når den valgte filen er blokkert av en U-Haul-lastebil som lastes.
Som erfaren sjåfør er det eneste jeg har å utsette på Waymo-bilen, at den altfor ofte havner i situasjoner der den må stoppe bak en annen bil som sperrer veien. Jeg ville sannsynligvis ha oppdaget hindringen tidligere og skiftet fil i god tid, men Waymos LiDAR kan bare måle avstanden til objekter som er maksimalt 300 meter unna, og det er ikke alltid nok tid til å skifte fil i tett trafikk.
Waymos selvkjørende biler bruker tre typer sensorer sammen med KI for å navigere trygt i trafikken:
• LiDAR-sensorene skaper et 360-graders 3D-bilde av omgivelsene og kan måle avstander på opptil 300 meters avstand.
• Kameraer gir et 360-graders overblikk og kan identifisere fotgjengere og skilt på over 500 meters avstand.
• Radar registrerer hastighet og retning på andre kjøretøy og fungerer selv i regn, tåke og snø.
Ved hjelp av KI og maskinlæring behandler bilen data i sanntid og beregner den tryggeste ruten. Systemet lærer kontinuerlig av kjøredataene for å forbedre ytelsen.
Når ruten er satt, sørger bilens kontrollsystemer for jevn akselerasjon og bremsing, selv i tett trafikk. Under kjøring tilpasser bilen seg kontinuerlig til trafikken og kan endre ruten ved hindringer eller travle veikryss.
Alt som skjer i kupeen i Waymos biler, registreres med kameraer og mikrofoner av hensyn til passasjerenes sikkerhet. Det er også et faktum at du må gå på akkord med personvernet ditt mens du sitter i bilen.
Uansett, jeg fikk aldri bilen til å spille Spotify-spillelisten fra telefonen min, så i stedet lytter jeg til beroligende new age-musikk og følger med på trafikken (oi! Var det en Cybertruck?) og omgivelsene. Waymo-lastebilen nærmer seg destinasjonen (jeg kan alltid se på bilens display hvor mye av turen som er igjen) og leter nå etter et sted å stoppe.
Der en Uber- eller taxisjåfør kanskje bare stopper på et tilfeldig sted (selv der det er et absolutt stoppforbud), følger Waymo pent veireglene, noe som av og til kan koste litt ekstra tid når robottaxien kjører rundt kvartalet for å finne et sted den lovlig kan stoppe.
Vi stopper, og Alexas kusine minner meg på å huske alle eiendelene mine før jeg forlater bilen. Dørene låses automatisk når jeg har forlatt bilen, som kort tid etter kjører ut i trafikken. Klar for neste passasjer.
Jeg deler videoer og bilder med venner hjemme. For det er ganske absurd, denne futuristiske opplevelsen. En venninne skriver at det virker trist å kjøre alene i bilen uten en sjåfør å snakke med. Det er en del av opplevelsen, mener hun. Men jeg lurer på om noen føler det stikk motsatte? De som har hatt ubehagelige opplevelser eller bare føler seg utrygge ved å kjøre med en fremmed sent på kvelden?
Det er definitivt et dilemma her. På den ene siden er den selvkjørende teknologien så god at det å gå tilbake til en vanlig bil med en sjåfør som både kan kjøre feil og utsette deg for farlig kjøring, snart vil føles veldig gammeldags. Men på den annen side betyr det også at en annen type jobb etter hvert vil bli avskaffet, og man kan lure på hvor det blir plass til vanlige mennesker i et samfunn der KI og roboter overtar alle oppgavene?
