Hi-Fi Skolen del 3

I tredje del av Hi-Fi-skolen har vi kommet til der musikken kommer fra: signalkildene. Vi tar i første omgang tak i de klassiske analoge signalkildene: platespilleren, tuneren (radioen), kassettopptakeren og lydbåndopptakeren. De digitale signalkildene kommer vi tilbake til i neste avsnitt.

Platespilleren

Platespilleren er nok den av signalkildene som det kan sies – og helt sikkert er sagt – mest om. I essensen er platespilleren enkel: En roterende platetallerken, en dreibar tonearm og en pickup på enden av denne, som omdanner mønsteret i platerillene til signaler.

Pickupen

Pickupen er hjertet i platespilleren. Nålen på enden av nålearmen følger de mikroskopisk små mønstrene i platerillen, og omformer bevegelsen til et elektrisk signal. Det er flere måter å uforme en pickup på, men de aller fleste pickupene er enten av moving magnet (MM) typen eller moving coil (MC) typen.

Som navnet tilsier, bruker MM-pickupen en bevegelig magnet som er festet på nålearmen til å generere elektrisk strøm i en spole ved hjelp av elektromagnetisme. I MC-pickupen er spolen den bevegelige delen, mens magneten sitter fast.

Begge teknologiene har sine tilhengere, og man kan lage fremragende pickuper på begge måter. Det er imidlertid et klart flertall av MC-pickuper blant de dyreste og beste modellene. Pickuper av MC-typen har et mye lavere utgangssignal, noe som betyr at det må en spesiell MC-forsterker til for å få signalet opp på et nivå som kan behandles av forsterkerens platespillerinngang. I noen tilfeller er denne MC-forsterkeren imidlertid også innebygd i forsterkeren.

RIAA

Platespillerinngangen følger den såkalte RIAA-frekvenskurven, som (nesten) alle vinylplater er innspilt etter. Det skyldes de fysiske begrensningene i vinylmediet: Hvis de dype tonene skulle skjæres ved fullt nivå, ville utsvingene i rillen bli så store at pickupnålen ikke kunne følge dem. Og dempningen i diskanten ved avspilling begrenser platestøyen.

Hvis du vil koble en platespiller til en forsterker uten en phono-inngang, må du ha en separat platespillerforsterker (phonotrinn), eller den må være innebygd i platespilleren. Mange ”begynner-platespillere” har innebygd phonotrinn.

Tonearmen

Tonearmen har til oppgave å holde pickupen fast slik at den kan skanne platerillen. Armen må være så lett og leirene i armbasen så friksjonsfrie at armen kan følge med når rillen beveger seg innover mot sentrum.

Tonearmen må være så resonansfri som mulig, og karbonfiber er et populært materiale til tonearmene. Men alle mekaniske legemer har fortsatt en egenresonans, og for tonearmen er det viktig at den ligger ved en så lav frekvens at den ikke anslås av bassvibrasjonene i rillen – og så høyt at bulkete plater heller ikke treffer armens resonansfrekvens. I begge tilfeller vil resultatet bli akustisk tilbakekobling, som vil sette basshøyttalerne på overtid eller få nålen til å hoppe i rillen.

Motoren

De fleste platespillere er direkte drevne eller remdrevne.

I den direkte drevne platespilleren sitter platetallerkenen direkte på senterspindelen i motoren, og motoren roterer med den samme hastigheten som platetallerkenen. Technics SL-1210 er et klassisk eksempel på en direkte drevet platespiller.

Direkte drift har den fordelen at motoren kan overføre kraften til platespilleren med det samme. Det betyr lynrask oppstart. Stabiliteten sikres ved quartz-styring og elektronisk korreksjon av eventuelle hastighetsvariasjoner.

Linn Sondek LP-12. (Foto: Linn)

I den remdrevne platespilleren overføres kraften fra motoren til platetallerkenen via en gummirem. Remdrevne platespillere har normalt en tung platetallerken som fungerer som et svinghjul og sikrer stabil drift ved hjelp av inerti. Motoren roterer normalt mye raskere enn tallerkenen, og gearingen i overførselen og den elastiske remen er også med på henholdsvis å nedskalere og dempe hastighetsvariasjoner. Linn Sondek LP12 er et eksempel på en klassisk remdrevet platespiller.

Avkobling

Den rette pickupen kan gjøre en fantastisk forskjell, og man kan starte familiefeider over forskjellene mellom remdrift og direkte drift. Men hvis platespilleren ikke er skikkelig koblet fra omgivelsene, er det ingenting som nytter.

Da bevegelsene i pickupnålen er mikroskopisk små, vil selv den minste vibrasjon i platespilleren være nok til å forstyrre avspillingen. I grelle tilfeller, som tramping på gulvet, kan nålen hoppe i rillen. Mindre tydelig hørbart er det når lydbølger eller vibrasjoner fra høyttalerne fanges opp av platespilleren.

Begynnende akustisk tilbakekobling kan høres i form av upresis eller rungende bass, og i bassreflekssystemer vil man se bassenhetene pumpe frem og tilbake ute av takt med musikken. I sjeldnere tilfeller oppstår en vedvarende, rungende basstone.

Og det er der du må skynde deg å skru ned lydstyrken!

Løsningen er å plassere platespilleren på et helt stabilt underlag. Enten en hylle, hengt opp på en bærende vegg eller oppå et veldig tungt møbel.

Og det burde være innlysende at høyttalerne ikke skal stå på den samme hyllen! Likevel ser vi igjen og igjen bilder av stereoanlegg hvor platespiller og høyttalere er plassert helt tett sammen.

Det er kanskje estetisk tiltalende. Men la være å gjøre det hvis anlegget også skal brukes til å spille musikk.

Tuneren

Tuneren – eller radioen – var for de første hi-fi-generasjonene hva internettets strømmetjenester er i dag: En mulighet til å lytte til og oppdage musikk og programmer fra hele verden. Mange musikksamlinger – også denne artikkelens forfatters – har blitt grunnlagt ved å lytte til musikkradio i sene kveldstimer. Med fingeren parat på opptaksknappen på kassettopptakeren.

Mens LP-platen, og med den platespilleren, har fått en renessanse i de siste årene, er den gammeldagse radiotuneren nærmest utdødd – i alle fall som hi-fi-lydkilde.

FM-radio

Når det gjelder FM-radioen, har diskusjonen i lang tid ikke handlet om fremtiden for den, men om sluttdatoen. Nedstengningen av FM-båndet har blitt utskutt i flere omganger, men beslutningen er nå at det tidligst skjer når mer enn halvdelen av lyttingen skjer digitalt via DAB eller internett.

Situasjonen er sammenlignbar i Sverige, hvor det imidlertid ikke er satt en sluttdato. I Norge slukket de landsdekkende radiostasjonene for FM-signalet 13. desember 2017, mens lokalradiostasjoner fortsatt kan sende på FM-båndet.

DAB og internettradio

At den analoge radioen er utdøende, betyr ikke at det er slutt på radiolytting. DAB og spesielt internettradio har ført til at utvalget av radiokanaler er større enn noensinne. På FM-båndet var plassen begrenset av de sendefrekvensene som var til rådighet. Og å etablere et sendernett var dyrt og utfordrende.

Startutgiften for å etablere en ”radiostasjon” på internett er langt lavere. Avhengig av om man vil sende live eller bare tilby podkasts til nedlasting, kan man bli direktør på sin egen radiokanal for få tusen kroner.

Det er gode nyheter også selv om du ikke har planer om å begynne for deg selv. Takket være internett kan du lytte til musikk fra hele verden like lett som du kan tune inn på din nærmeste lokalradio. Derfor er tuneren fortsatt en interessant og relevant del av Hi-Fi-anlegget.

Mens platespilleren krever en spesiell forsterkerinngang (normalt kalt Phono), kan tuneren tilkobles til en hvilken som helst av de øvrige analoge inngangene. De er nemlig like alle sammen. Det trenger ikke stå Tuner eller Radio på inngangen. Line, Aux eller CD er like egnet til å motta signalet fra tuneren.

Kassettopptakeren

Selv om LP-platene hadde langt bedre kvalitet, var kassettopptakeren den foretrukne signalkilden for den unge Hi-Fi-nybegynneren på 1970-tallet. For plater var dyre, mens kassettbånd var billige. Og de kunne bli fylt opp med gratis musikk fra radioen (og med venners hjelp også fra LP-plater).

Den tiden er for lengst over, og kassettopptakere var i mange år noe man kunne kjøpe brukt for småpenger på loppemarkeder.

Men historien har det med å gjenta seg, og også kassettbåndene har de siste årene fått en renessanse som analogt lydmedia. Ikke til egne opptak – det er så mye lettere å gjøre digitalt – men som distribusjonsmedia for bakgrunnsmusikk. Ikke noe signaliserer jo analog autentisitet som den ulne lyden og båndsuset fra et kassettbånd.

Hvor mange hoder?

Båndhodet – kalt tonehodet – er hjertet i kassettopptakeren. Det består av en liten elektromagnet som kan omdanne de magnetiske mønstrene på båndet til elektriske signaler. Eller omdanne elektriske signaler til magnetiske mønstre på båndet.

Kassettopptakere har to eller tre tonehoder: De billigste har et kombinert lese/skrivehode, samt et slettehode som klargjør båndet før lyden tas opp på det.

Mer avanserte båndopptagere har separate lese- og -skrivehoder. Det betyr både at hodene kan optimeres til sine funksjoner, og at det er mulig å lytte til lyden fra opptaket med det samme, mens opptaket foregår.

Hvis man ikke har tenkt å gjøre opptak av musikk på bånd til en ny hobby, men bare vil høre de nye båndene man har kjøpt i merch-butikken på en konsert, er den type detaljer irrelevante.

Kassettbåndtyper

(Foto: TEAC)

Der finnes flere typer kassettbånd, hver med sine egne fordeler:

• Normal Bias (Type I): Standard bånd som er gode til daglig bruk og opptak.
• High Bias (Type II): Disse båndene tilbyr bedre lydkvalitet og er velegnet til musikkopptak.
• Metal Bias (Type IV): De beste båndene med høyeste lydkvalitet og holdbarhet, velegnet til seriøse opptak.

Støyreduksjon

Kassettbånd er naturlig plaget med støy i form av båndstøy. Løsningen er støyreduksjonskretsløp, hvor såkalt forbetoning hever de høyeste frekvensene i signalet under opptak. Under avspilling senkes de høyeste frekvensene tilsvarende – og støyen senkes tilsvarende (etterbetoning).

Det finnes flere typer støyreduksjon. Dolby B og Dolby C er de mest utbredte. De fleste stasjonære kassettopptakere har begge systemer og kan også klare alle tre båndtyper.

For at støyreduksjonen skal fungere korrekt må samme støyreduksjonssystem brukes under både innspilling og avspilling. Og selv små unøyaktigheter i for-og etterbetoningen vil gi ujevn diskantgjengivelse. Noe som kan oppfattes som en del av den autentiske analoge kassettbåndsopplevelse.

Kassettbånd i stereoanlegget

Å koble en kassettopptaker til stereoanlegget er enkelt hvis du bare vil spille ferdiginnspilte kassettbånd. Alle linjeinnganger, bortsett fra platespillerinngangen, kan brukes.

Hvis du vil ta opp egne kassettbånd, blir oppgaven vanskeligere. De aller færreste forsterkere i dag har en båndopptaksutgang, og Tape Monitor-funksjonen til lytting etter opptak mangler også. Så hvis du drømmer om en nostalgisk tilbaketur til en enklere tid, må du se på markedet for vintage-utstyr.

I avsnittet om vintage-hi-fi kommer vi tilbake til gleden ved gammelt hi-fi-utstyr.

Lydbåndopptakeren

Den mest eksotiske av de analoge signalkildene er lydbåndopptageren. Som sin lillebror, kassettopptakeren, er man ikke bare passiv musikknyter, men kan selv spille inn lyd på bånd.

Her stopper likhetene imidlertid opp. For mens kassettbåndene de siste årene har oppnådd en renessanse til distribusjon av musikk utenom de store musikkselskapene, er lydbånd så godt som utelukkende til egne opptak. Disse kan til gjengjeld oppnå en teknisk kvalitet som er høyere enn noe annet analogt media kan levere.

I hi-fi-ens barndom på 1950- og 1960-tallet var lydbåndopptagerne alminnelig utbredte, men i dag finnes de stort sett bare blant profesjonelle lydfolk – og en snever krets av lydbåndopptaker-hobbyfolk.

Renessanse for lydbånd?

Men man skal aldri si aldri. Vinylmediet har gått fra å ha vært stort sett utdødt, til i dag å bli et symbol på livskvalitet. Og å sette et lydbånd i båndopptakeren og bakse det på plass mellom tonehoder, kapstanaksler og gummiruller er en enda mer taktil opplevelse, enn å bruke et par minutter på å legge en LP på platespilleren.

Faktum er at Revox, som i sin tid var blant de største produsentene av lydbåndopptagere, har gjenopptatt produksjonen av den klassiske B77-lydbåndopptaker etter mange års pause. Så kanskje lydbånd blir det neste musikkformatet til å få en renessanse?

Neste avsnitt av Hi-Fi-skolen handler om de digitale signalkildene.