Anmeldelse: Wonder Woman

Vi har skrevet det før, og gjentar det gjerne: Det har gått fullstendig inflasjon i superheltfilmer! Det produseres alt for mange av dem, og de ligner alt for mye på hverandre – der eneste beveggrunnen bak å gi en slik film grønt lys er at publikum vet hva de får, og dermed strømmer til kinoene.

Det sagt, så finnes det hederlige unntak, noe ikke minst den aldeles fortreffelige Logan viste oss. Også Iron Man kom som et herlig sarkastisk friskt pust, i allefall i den første filmen, og Ryan Reynolds gav oss en fantastisk overdrevet parodi på oppblåste superhelter med Dead Pool.

KVINNELIGE SUPERHELTINNER
Av kvinnelige superhelter er det heller skralt i rekkene. Vi har selvsagt den slagkraftige, og smekre, Black Widow (Scarlett Johansson), men hun spiller dessverre alltid andre- eller tredjefiolin.

Det eksisterer en TV-serie om Supergirl, og fra det mangeslugne Marvel-universet kommer Jessica Jones, men hun er ikke akkurat en «ekte» superhelt. Wonder Woman/Diana (Gal Gadot) derimot er en superheltinne av den vaskete, gode gammeldagse, sorten!

RETRONOSTALGI
I likhet med Captain America, tar Wonder Woman oss tilbake til en tidsperiode der menn var Menn, og kvinner var Kvinner, gjerne med forkle og stelte på kjøkkenet. Med Dianas ætt er støpt i en ganske annen form.

I kledelig, akkurat passe kitschy, lettkledd antrekk står Wonder Woman/Diana frem som en smånaiv, ufortrettelig forsvarer av menneskeheten og alt som er godt i verden. Vokst opp i en idyllisk boble på en gresk paradisøy, med kun kvinnelige innbyggere (amasoner) blir hun trukket inn i første verdenskrig i det piloten Steve (Chris Pine) krasjlander i havet utenfor paradiset. Så er det dags for å «kick some ass»!

Som selveste Pocahontas bærer de av sted til «sivilisasjonen», et London på 1910-tallet der kvinner skal tie i forsamlinger, snurpes inn i trange korsetter (hva nå enn som måtte være galt med det?), dolles opp og smile pent. Selv om handlingen er satt til 1918, og den intense skyttergravskrigen på Vestfronten, så skal Diana nedkjempe den tyske hæren, og general Ludendorf (Danny Huston), med sitt tradisjonelle sverd og skjold – helst ridende på en hest.

Filmen spiller åpenlyst på tradisjonelle sexistiske kjønnsmønstre, men det gjør det hele tiden med et glimt i øyet.

KJEMIEN STEMMER
Dialogen er lett og leken, og kjemien mellom Gadot og Pine er upåklagelig. De holder hele tiden en leken og løssluppen tone, der den lune humoren alltid ligger i bunn. Uskyldig og tekkelig må vite, men det matcher godt filmens plott og tone.

Pine er den klassiske pilot-kjekkasen som har en urokkelig tro på det gode i menneskeheten, og at kjærlighet kan overvinne alt. Mens Diana sliter med å ta inn over seg menneskenes ondskap, som hun tilskrive innflytelse fra krigsguden Ares. Sammen samler de en broget, svært karikert men sjarmerende, gjeng for å bekjempe tyskerne.

Det kan ikke nektes for at Gadot har blitt gudbenådet med et utseende noen hakk over de fleste kvinner, men hun er så langt mer enn et vakkert ytre. Her viser hun god komisk timing, sårbarhet og actiontakter som ikke står tilbake fra noen av hennes mannlige superheltkollegaer. En tvers igjennom ærlig og troverdig karakter.

SPESIALEFFEKT-BONANZA
Er det én ting superheltfilmer virkelig elsker å boltre seg i, så er det spesialeffekter. Men i motsetning til de fleste (med Superman v Batman: Dawn of Justice som et skrekkens eksempel, der vi for øvrig ble introdusert for karakteren Wonder Woman), så står ikke effektene i veien for handlingen i Wonder Woman, tvert imot, de bygger opp under den.

I tillegg er de særdeles lekre og glir sømløst inn i filmen. Det skurrer litt helt i begynnelsen, der enkelt av scenene på paradisøya ser vel kunstige ut, men derfra og inn får vi topp kvalitet i de mest spektakulære scener tenkes kan.

VELLYKKET GENREFILM
I tillegg til at filmen er drivende god action, spennende og morsom, så byr den på et karakterdrevet plott med flott skuespill og har en ramme av klassisk, elegant spionthriller. En sjelden kombinasjon, og positiv overraskelse, innenfor den relativt grunne genren superheltfilmer.

Wonder Woman er tegneserieaction på sitt beste, der de mest velfungerende elementene fra den originale tegneserien elegant er transformert inn i en topp moderne filmfortelling. I tillegg er den særdeles underholdende. Fem stjerner.

3D-bildet er konvertert i ettertid. Det gir filmen tidvis litt mer dybde og fremhever karakteren mer – men gir for øvrig liten grunn til å se denne filmen i 3D. Bildet byr også på artefakter i noen scener, uten at det er nevneverdig plagsomt. Lydsporet derimot er av en annen verden! Dolby Atmos pumper eksplosjonene midt i magen på oss, mens alle detaljene ekstatisk, og presist, omslutter oss. Trøkk og finesse av de sjeldne. Bonusmaterialet består av noen forlengede og utelatte scener, trailer samt en haug med dokumentarer om de fleste aspektene av produksjonen.