Anmeldelse: Wonder Woman 1984

Etter endeløse utsettelser som følge av koronapandemien og kino-lockdown, fikk Wonder Woman 1984 en slags kinopremiere i USA den 25. desember i fjor.

Samtidig tok Warner Bros. det kontroversielle grepet med å lansere filmen på sin egen strømmetjeneste HBO Max samme dag. Her hjemme fikk den en begrenset kinolansering i februar, før HBO Nordic nå lanserer den for strømming i Norden.

En annerledes superhelt

Det har gått hele fire år siden vi ble introdusert for en fyrrig, festlig og leken, Gal Gadot i det klassiske Wonder Woman-kostymet fra DC-universet. Regien stod Patty Jenkins for, og gav oss en herlig girl power-film, som var et friskt pust i en ellers pretensiøs, litt satt og testosteronfull genre. Ventetiden har vært lang – og resultatet, dessverre, desto mer skuffende.

Det florerer ikke akkurat av tøffe, kvinnelige superhelter, med unntak av Captain Marvel og Black Widow (som «snart» får sin debut som hovedattraksjon i egen film). Wonder Woman/Diana har vokst opp i en idyllisk boble på en gresk paradisøy, med kun kvinnelige innbyggere (amasoner), i førstefilmen ble hun kastet rett inn i første verdenskrig, som en smånaiv, ufortrettelig forsvarer av menneskeheten og alt som er godt i verden.

Etter to og en halv time med WW84, i et kaotisk, intetsigende manus, nærmest sliter vi med å levere et fornuftig handlingsreferat fra filmen.

I sin jobb på The Smithsonian i Washington D.C. kommer Dianas (Gadot) nerdete kollega, Barbara (Kristen Wiig), over en falloslignende magisk stein. Steinen er visstnok en ønskestein, som den åleglatte forretningsmannen Maxwell Lord (Pedro Pascal) ser sitt monn i.

Men, som moralen skal lære oss, makt korrumperer, og plutselig står hele verdens fremtid på spill – problemet er «bare» at vi kunne ikke brydd oss mindre.

Homage, dog mislykket, til det outrerte 1980-tallet

Vi har i oppfølgeren forflyttet oss til 1984 (som tittelen så originalt antyder), med skrikende neonfarger, høye frisyrer, skulderputer, grådige finansjapper, Reagan bak The Resolute Desk og datidens synth-musikk. Med å gjenskape tidskoloritten lykkes filmen fint, og for dem av oss som er såpass opp i årene at vi husker tiåret, blir det et lett nostalgisk gjensyn.

Derimot er det direkte trist at filmens plott, karakterer og håpløse handling mest av alt minner om en film skrevet og produsert på 1980-tallet!

Manuset (av den selvsamme Patty Jenkins) er pinlig banalt, med sitt fokus på «mye-vil-ha-mer», grådighet er slemt og menn ødelegger verden, der det meste kan avvæpnes med en håpløs oneliner.

Det er godt mulig at intensjonen var en hyllest av datidens filmer, men i stedet ender Wonder Woman 1984 opp som en merkelig anakronisme og platt klisjé som faller til jorden. I tillegg halter filmens dramaturgiske rytme, «toppet» av en altfor lang spilletid – og da har vi enda ikke kommet til filmens persongalleri.

Platte karakterer

Pedro Pascal skulle nok, i etterpåklokskapens grimme lys, ha ønsket at han, som i The Mandalorian, hele tiden kunne ha skjult sin identitet bak en hjelm i Wonder Woman 1984, for så håpløst enerverende er hans karikerte klisjé av en grådig, usympatisk investor. Her bidrar han like positivt til filmen som det Chris Tucker gjorde i The Fifth Element. På karikert-skalaen er Pascals Maxwell på nivå med TV-evangelisten Wayne Newton fikk «æren» av å fremstille i Licence to Kill.

At Kristen Wiig har komisk talent skal ingen ta fra henne, men her ender hun opp med å portrettere en latterlig (nei, ikke morsom, men latterlig) karikert nerd, med klær og briller for å understreke hvor nerdete hun er, som så får smaken på makt og innflytelse. Til slutt transformeres hun til en yngre versjon av Judi Dench i Cats…

Hadde filmen enda vært morsom (eller ironisk, som i Deadpool), så kunne vi saktens tilgitt Jenkins & Co, men Wonder Woman 1984 er hverken morsom, spennende eller en actionbonanza-fest. I tillegg er flere av spesialeffektene et godt stykke ifra hva vi kan forvente fra en film med milliardbudsjett.

Og hva i all verden karakteren til Chris Pine gjør i oppfølgeren tror vi er noe han fortsatt spør seg selv om. Han er fullstendig overflødig for handlingen, og ender opp med å lire av seg hårete replikker som må ha gjort fysisk vondt å ytre. Vi har sett ham så langt bedre; og selv ikke kjemien mellom ham og Diana, som var så sterkt til stede i originalfilmen, makter de å gjenopplive.

Nei, den eneste som kommer sånn delvis fra det med æren i behold er Gal Gadot, som nok en gang leverer en solid rolle som kompleks superhelt. Bare så synd at hun ikke har fått et langt bedre manus å bryne seg på, samt noen interessante karakterer.

 

Mannsharselas

At filmen skal fremheve sterke kvinneskikkelser liker vi, og er noe alt vi for sjelden ser på film. Det sagt, hvorfor må «alle» menn fremstilles som banale drittsekker, som drikker seg dritings og ikke makter å styre sin lyster overfor det motsatte kjønn. Vi forstår at det, forsøksvis, ligger et budskap her – men du verden så lite subtilt.

Det er svært lite vidunderlig med denne utgaven av Wonder Woman! Noen brukbare actionscener og en fortsatt fyrrig hovedkarakter redder dog WW84 fra bunnkarakter. Vi klarer aldri å engasjere oss emosjonelt i filmens karakterer og deres prøvelser, fint nok, men når vi så ikke blir lidderlig underholdt av heftige actionscener eller gapskratter av herlig forløsende komikk, hva er da filmens misjon? (bortsett fra å tjene en haug med penger). 2 stjerner.