Anmeldelse: Wallace og Gromit: Den bevingede hevneren

Gjenoppstandelse av fordums helter kan være en særs blandet fornøyelse.

Enten oppdager du at det du minnes var så fantastisk, 20 år senere er en ganske så middelmådig opplevelse – eller, den originale filmen/serien har faktisk tålt tidens tann, mens nyskapningen viser seg å være en «Frankenstein».

Så har du også et tredje utfall, eksemplifisert med gjenoppvåkningen av Top Gun i Top Gun: Maverick. 2022-filmen er av like høy kvalitet, og vel så underholdende, som originalen. Nick Parks Wallace og Gromit: Den bevingede hevneren faller også inn under denne tredje, sjeldne, kategorien.

 

Det osteelskende, merkelige radarparet

Det er faktisk hele 17 år siden forrige stop-motion kortfilm fra det erkebritiske animasjonsgeniet Nick Park, og 19 år siden siste langfilm (The Curse of the Were-Rabbit) om det uforlignelige radarparet Wallace og hans trofaste hund, Gromit.

Vi tas umiddelbart tilbake til det kjente universet i en typisk britisk småby i Lancashire. Her livnærer fortsatt den Petter Smart-aktige Wallace seg som oppfinner av de merkeligste, og ofte totalt unyttige, duppeditter. Siden sist har han finpusset sitt oppvåkningsmaskineri, der alt fra morgenbadet til påkledning og frokostservering nå er fullmekanisert. Det hele, lett oppgitt, styrt av den supersmarte hunden, Gromit.

Om hovedkarakterene er «merkelige», så kan man klistre eksakt den samme merkelappen på småbyens outrerte innbyggere. De er alle herlig karikert fremstilt, med store øyne og munn, og en hjerne som er sjarmerende «enkel».

Noen ville muligens kalt dem enfoldige, men er vel, strengt tatt, å undervurdere den britiske folkesjelen. Park, og manusforfatter Mark Burton, harselerer med det britiske og briter generelt, men alltid på en godhjertet måte.

Et hakk opp

Den fantastiske animasjonsstilen, med leirfigurer i stop-motion, er den samme – og akkurat like imponerende som forrige seanse, mens den finurlige kreativiteten og ville påfunnene er skrudd noen hakk opp.

Nok en gang er det den superskumle Feathers McGraw som lurer i kulissene, i det Wallace går all in på å utvikle den ultimate, autonome hageassistenten, i form av en smart hagegnom (Ben Whitehead). Han lar seg i så stor grad rive med av KI-nyvinningen, at Gromit føler seg fullstendig overflødig og ignorert.

Det eksiterer vel knapt nok et britisk landsbyhus, med steinmur og en hageflekk, uten en hagenisse/-gnom? Men de er neppe så smarte. Utfordringen for Wallace blir denne gangen at McGraw makter å hacke seg inn, og dermed ta full kontroll over hæren av hagegnomer – som går fra hjelpsom til ondsinnet.

Den store prisen? Hva annet enn den gigantiske blå diamanten som bidro til å kaste McGraw i buret. Får pingvinen, med de stendøde øynene, hevn over W&G i samme slengen er slaget fullendt. Kun Gromit kan redde diamanten, dagen – og Wallace!

Overflødighetshorn

En sak er den utrolig sjarmerende animasjonsstilen, og de særpregede karakterene til Park, men W&G-historien løftes flere hakk med alle de absurde påfunnene, merksnodige oppfinnelser og sprøtt ville handlingstvistene.

Vi skulle elsket å sett en plantegning over hvordan hjernen til Park, medregissør Crossingham og Burton er skrudd sammen! De er garantert ikke av A4-format.

Et tidligere samarbeide mellom Park og DreamWorks havarerte, visstnok fordi de høye Herrer i LA ønsket å amerikanisere Parks kunst – noe han heldigvis avslo.

Nå er det Netflix (i partnerskap med BBC) som står bak den nye filmen, og de har åpenbart gitt Park full kunstnerisk frihet, og dermed bevart det særegne ved karakterene, settingen og historien. For et oppkomme av ideer, herlige ordspill og eklatant dramaturgi vi blir vitne til.

Alt fra den ene «oppfinnelsen» mer absurd enn den andre, til karakterer som fascinerer, der det hele kulminerer med en flukt som bare er til å ta av seg hatten for; åpenbart lettere inspirert av Mission: Impossible. Park har til og med funnet det passende med litt subtil KI-kritikk, noe som kler tidsånden.

 

Animasjonsklassiker

Man kunne muligens ønsket seg et litt mindre forutsigbart handlingsforløp, men i det store bildet er det kun for småpirk å regne. For om du hele tiden aner konturene makter du aldri å forutsi hvilken vending Park vil ta rundt neste sving (eller støvel).

Vi konstaterer, med stor glede, at nok en animasjonsklassiker er født. 6 stjerner til Parks & Co.

Wallace & Gromit: Vengeance Most Fowl hadde britisk snikpremiere på BBC i desember, og får sin globale strømmepremiere på Netflix den 3. januar. For en sprakende start på filmåret!