: Twin Peaks: The Return

David Lynch er ikke akkurat kjent for å være konvensjonell eller ukontroversiell. Det sagt, så har han til tross for sine mange mer «kunstneriske» filmer også levert «mainstream»-filmer, som The Straight Story og Wild at Heart.

NYSKAPENDE
Med den banebrytende TV-serien Twin Peaks (1990-1991), fra en tid da TV-serier var uglesett og med langt fra samme status som kinofilmer, serverte han oss et nokså konvensjonelt drapsmysterium pakket inn i et særs «fargerikt» persongalleri. Om Twin Peaks startet nokså ordinært, så utviklet serien seg mer og mer Lynch’sk over i det outrerte og kaotiske – inntil det overhodet ikke gav noen mening. I sesong 3 (Som HBO har gitt navnet The Return) møter vi (i stor grad) det samme persongalleriet 25 år senere. Men om du venter deg en happy reunion med gamle ansikter og en historie som bygger kronologisk videre på originalserien, så kjenner du nok ikke David Lynch.

Mot slutten av originalserien var vår kaffeelskende agent Dale Cooper (Kyle MacLachlan) fanget i limbo i drømmeverdenen. Etter å ha jaktet på drapsmannen til den lokale skjønnhetsdronningen, og dydsmønsteret (?), Laura Palmer (Sheryl Lee) i et lokalsamfunn der samtlige i den særegne befolkningen bar på hemmeligheter og svært lite var hva det gav seg ut for, var han fanget; og Lynch etterlot oss i det uvisse angående løsningen på drapsgåten. Skjønt, fokus på å løse det brutale drapet svant mer og mer henn etter som sesong 2 utviklet seg. Slutten gav åpenbart ikke den forløsningen hverken publikum eller Lynch ønsket; året etter kom han da også med filmen som skulle gi «alle» svar, i den høyst ujevne Fire Walk With Me.

A LONG WALK HOME
Det har i flere år gått rykter om at radarparet Lynch og Mark Frost ville gjenforenes for å avslutte historien om Twin Peaks. For snart tre år siden kunne Showtime bekrefte at de hadde blitt enige med regissøren, men kun et halvt år senere hevdet Lynch at han hadde trukket seg fra prosjektet på grunn av budsjettkutt og kunstnerisk uenighet. Showtime gav etter, forlenget tredjesesongen fra de planlagte 9 til 18 episoder, og gav Lynch frie tøyler.

Lynch og Frost skrev manuset til den nye sesongen, legendariske Angelo Badalamenti er tilbake med sin forførende musikk og flesteparten av hovedrollene har igjen tatt turen opp til den lille gruvelandsbyen i fjellene.

Etter å ha sett de fire første episodene av den avsluttende sesongen sitter vi igjen med et svært blandet inntrykk.

FRA 2 TIL 3
La det være sagt med en gang, har du overhodet ikke sett ett sekund av de to originale sesongene, vil du få en tøff start med å relatere deg til karakterene og handlingen i tredjesesongen. Riktignok er det lite som bygger på originalplottet, men vi kastes inn i handlingen og karakterene uten introduksjon, samt mangel på sammenheng.

Mot slutten av sesong 2 fikk vi kort kjennskap til Dale Coopers onde dobbeltgjenger. Denne gangen har de tatt den ett hakk videre ved å gi oss tre (!) versjoner av FBI-agenten. Den originale, som fortsatt er tapt i limbo, den onde, som har langt hår, banker opp folk og kynisk dreper menn og kvinner, samt utgave 3 («Doug»), som er en litt tafatt, smålubben familiefar som søker adspredelse med lekre prostituerte og gambling.

Lange sekvenser går med til å beskrive det intetsigende livet til Doug, uten at det bidrar til å hverken løfte og/eller belyse historien. Vi savner mer av den originale, smultringspisende Cooper, med sine gode analyser og kommentarer.

Overraskende nok er det fint lite tid, blant de fire første episodene, vi befinner oss i småbyen Twin Peaks. Lynch har utvidet universet til blant annet New York, Las Vegas og småbyer i South Dakota. Men selv Vegas, med all sin glitter og stas, skaper ikke filmkunst av seg selv.

OLD SCHOOL
At Lynch er av den gamle skole er intet nytt, men her har han neste tatt det til dogmatiske/Lars Von Trier proporsjoner. Tilnærmet samtlige spesialeffekter og green screen ser ut som de er snekret sammen på en gammel Commodore 64 på slutten av 1980-tallet. For så vidt intet galt i det, om handlingen er satt til samme tid; problemet er at handlingen er satt til nåtid (noe vi får et godt eksempel på i det Lucy besvimer i det hun ser sheriffen med en mobiltelefon!). Hva skal man si? Woody Allen insisterer jo fortsatt på å spille filmene sin inn med mono-lyd…

GLIMT AV FILMKUNST
Om ikke historien henger sammen (noe vi da heller ikke hadde forventet), så lar vi oss like fullt glede av gjensynet med kjente og kjære karakterer som Shelly (Mädchen Amick), Bobby, James, Hawk, Leland og The Log Lady. Men det er ikke nok til å løfte oppfølgeren til de store høyder.

Men bevares, helsort er det så definitivt ikke, og serien har absolutt potensialet til å utvikle seg til noe som både gir mer mening, og er mer underholdende. Og for alt vi vet tar Lynch en motsatt vri av forrige sesong, og denne gangen går fra outrert kaos til konvensjonelt mysterium? I mens lar vi oss (nostalgisk) fascinere av gjensynet med Andy og Lucy, The Log Lady, Laura Palmer, Bobby og James.

Og Lynch har så langt i fra glemt sine filmkunstner! Enkelte scener gir oss frysninger på ryggen, som for eksempel da vi befinner oss i toppen av en skyskraper i New York, hvor en mann stirrer endeløst inn i et tomt glassbur, eller drømmesekvensene til Cooper, og den friske dialogen til FBI-sjefen Gordon og hans mannskap. Herlig absurd, særdeles morsomt og deilig politisk ukorrekt. Det er bare synd at mange av høydepunktene ikke henger på greip med handlingen, noen av dem tværes ut i det ulidelige (Doug på casino) og enkelte av dem fremstår som eksentriske, og frittstående, kunstinstallasjoner.

NOSTALGISK GJENSYN
Alt i alt en særs blandet opplevelse, som vi er rimelig sikker på at vil fange interessen til nostalgikere som nikker gjenkjennende til gamle kjente karakterer, men som vil slite kraftig med å fange et nytt publikum og gjøre seg gjeldende i et helt annet TV-seriemarked enn for 25 år siden. Og, kanskje vi skal si «takk for det» til Lynch? En standhaftig, sær regissør som går sine egne veier uavhengig av hva «alle» andre måtte mene og hvordan markedet/trendene utvikler seg. 4 stjerner.

Billedkvaliteten som serveres av HBO er blass og kornete. Her skal vi ta høyde for at Lynch har ønsket å presentere serien i en fargepalett og billedkvalitet som matcher tidlig 1990-tallet. Lydsporet er heller intet å rope hurra for, der talen er for diffus og dypbassen nesten fraværende.