Anmeldelse: Tulsa King, sesong 2

Det er faktisk ikke gull alt som glimrer, og selv serieskaper-geniet Taylor Sheridan, som står bak formidable serier som Yellowstone, 1883, 1923, Mayor of Kingstown, Special Ops: Lioness og Lawmen: Bass Reeves, bommer innimellom

I fjor kom seriedebuten til Sylvester «Sly» Stallone, som utstøtt mafialeder fra New York. «Familien» sender ham til Tulsa, der de regner med at han gjør minst mulig skade – men sirkushesten vil ikke dø, og bygger raskt opp sitt nye forbryterimperium.

 

I serien møter vi Dwight «The General» Manfredi (Stallone). En mafiagangster av den riktig gamle skole. Han har gjennomført 25 år på vann og brød, og tystet ikke på en eneste av sine mafiakompanjonger fra Østkysten.

Til tross for at «dinosauren» ikke vet opp-ned på en mobiltelefon, og ikke aner hva en app er, så skaffer hans seg raskt nye venner, som han (mer eller mindre frivillig) overtaler til å samarbeide med ham.

I forrige sesong var det marihuanasalget Generalen forsøkte å kontrollere i Tulsa, mens denne runden er han mer dagsaktuell, og snuser på hvordan han kan sno penger ut av systemet ved å involvere seg i «det grønne skiftet», med fokus på fornybar vindkraft…

Premieresesongen kulminerte med at Generalen ble kastet tilbake i spjeldet, anklaget for bestikkelser av den betydelig yngre FBI-agenten Stacy Beale (Andrea Savage), som han for øvrig innledet et intimt forhold til.

Mens han nå kjemper sin sak i retten må han samtidig håndtere en irritert Kansas-mafia, som vil ha byen sin i fred, samt en stadig mer hevngjerrige New York-mafia.

 

Dette er en gjeng karakterer, og et plott, som burde borge for rimelig kurant og severdig underholdning, lekkert dandert med subtil komikk. Dessverre er andresesongen et enda større gjesp enn sesong 1.

Stallone er mer enn godkjent, og passe distingvert selvironisk, i hovedrollen som den hardtslående gentlemans-kjeltringen. Dessverre er han omkranset av et persongalleri som er så karikerte og stereotype at vi gremmes. Når i tillegg dialogen ikke makter å få oss til å lee nevneverdig på lattermuskulaturen, har serien sviktet i sin misjon.

Mye tid i starten av sesongen vies Generalens forsøk på sjarmerende juridiske krumspring i rettslokalet, men det er da vitterlig ikke et rettsalsdrama vi ser på, ei heller er det særlig elegant gjennomført.

Han forsøker, på gammelmodig vis, å gjenopprette forholdet til Stacy, men har tilsynelatende brent den broen. Da rettes alt fokus på en bli en enda mer kompromissløs kjeltring, men hans håndlangere vies for lite tid og er langt ifra like morsomme som etablerte småforbrytere som de var som naive og blåøyde bondeknøler.

For oss fremstår det som om man har forsøkt, som følge av seriens popularitet, å kreere noe som det ikke er grunnlag for – det virker rett og slett som om Sheridan har gått tom for ideer, og behandlet Tulsa King som stebarnet under trappen. Kastet sammen et halvbearbeidet manus og satset alt på at Stallones sjarm og erfaring skulle dra det hele i land.

Andresesongen består av åtte episoder, og pressen har kun fått tilgang til de tre første – så dette kan muligens heve seg noen hakk; men det vi har sett holder definitivt ikke til mer enn 3 svake stjerner, Slys stjerneglans til tross.

Sesong 2 av Tulsa King får sin SkyShowtime-premiere i dag, den 18. september. Denne kan du trygt hoppe over.