Anmeldelse: Tulsa King, sesong 1, eps. 1-2

At Sylvester «Sly» Stallone er en mer enn habil skuespiller burde ikke være noen hemmelighet for de fleste. Jo visst har han spilt i en mengde hårreisende dårlige filmer, men så har da også den italienske, snøvlende muskelbunten leverte knallsterke rolletolkninger i filmer som Rocky (1976), Cop Land og Creed.

At han har blitt fullstendig typecastet til tanketomme actionfilmer (á la The Expendables-serien) er så sin sak, og er vel mest et tegn på at Stallone har prioritert å fylle opp bankkontoen fremfor å blottlegge seg i lite innbringende «kunst»-filmer.

Så mottok plutselig den aldrende Sly en telefon fra serieverdenens «Golden Boy» for øyeblikket, multikunstneren, som åpenbart arbeider døgnet rundt, Taylor Sheridan. Ikke hørt om Sheridan sier du? Vel, du har garantert hørt om flere av de store seriene han står bak, kanoner som Yellowstone, Mayor of Kingstown, 1883, 1923, Landman, Lioness, 6666 (en Yellowstone spin-off) – og nå, Tulsa King.

I stor grad har Sheridan fungert som serieskaper, manusforfatter, produsent og regissør av sine serier, samt små cameoroller som skuespiller (han startet karrieren som skuespiller i Walker Texas Ranger, 1995). I Tulsa King har han gitt fra seg jobben som regissør, men er seiseskaper, produsent og manusforfatter – for en serie han har skrevet hovedrollen eksplisitt for Stallone.

 

Dwight «The General» Manfredi (Sylvester Stallone) er en mafiagangster av den riktig gamle skole. Han har nettopp gjennomført 25 år på vann og brød, og tystet ikke på en eneste av sine mafiakompanjonger i New York. Når han slipper ut forventer han mer enn et klapp på skulderen, men det han blir servert er verre enn som så. Mafiafamilien har ikke bruk for en «dinosaur» i New York, så han sendes i «eksil» til et sted han kan gjøre minst mulig skade; av gårde til gudsforlatte bondeknølland i paddeflate (tenk et stort Danmark, med kveg og oljepumper i stedet for griser) Oklahoma bærer det. Tulsa skal bli hans nye kongedømme.

Selvsagt har ikke Dwight tenkt til å legge seg ned og dø, han biter tennene sammen og er overbevist om at han kan bygge opp et nytt imperiet – i en by som i praksis er uten kriminalitet. Forviklinger, og morsomheter, oppstår når den hardtslående, brautende årgangsgangsteren stormer inn i nærmeste marihuanabutikk (som for øvrig er lovlig) og forlanger at han skal ha 20 % av omsetningen for å beskytte dem for kriminelle gjenger. «Hvilke gjenger?» sier den forvirrede innehaveren.

I 2012 kom Netflix med sin første egenproduserte serie, Lilyhammer. I krimkomedien fikk vi se Little Steven i hovedrollen som «fisk-på-land» i det han ble tvangsflyttet (vitnebeskyttelsesprogram) fra metropolen New York til småbygda Lillehammer i Norge. Ikke helt sammenfallende med Tulsa King, men flere sentrale likhetstrekk. Han er ikke i takt med nåtiden, fullstendig ukjent med livet på bøgda og er hellig overbevist om at han kan klare å bygge opp et forbrytersyndikat fra grunnen av.

Stallone er virkelig god, og passe selvironisk, i hovedrollen som den lett distingverte, men akk så hardtslående gentlemans-kjeltringen. Dessverre har Sheridan falt for fristelsen til og overkarikerte persongalleriet og være lite subtil i sine humoristiske skråblikk.

Mafiafamilien er så til de grader stereotypier og den «forblåste» gjengen på dopsjappa akkurat slik du forventer at dophuer skal se ut. Selvsagt treffer Dwight på en dame, med en posisjon hos myndighetene som skaper ytterligere forviklinger (og muligheter?) for ham.

 

Humoren er ofte småhumrende og treffer, men blir for lite subtil og «intelligent». Vi forstår at mannen ha sittet bak lås og slå i årevis, men at han aldri har hørt om en smartmobil, app eller digital betaling blir rette og slett litt for enkelt/dumt. Bevares, Sheridan er kjent for sin hang til konstruert drama og konflikter som tatt ut ifra såpeserier, men han legger som oftest mer sjel og arbeide bak historien og karakterene enn vi føler han har gjort med Tulsa King. Mannen burde muligens roe ned arbeidstempoet litt?

Vi presiserer at pressen kun har fått tilgang til to stakkarslige episoder (av 10), så dette er kun et førsteinntrykk av en serie, som muligens kan løfte seg underveis. Slik den per nå fremstår strekker vi oss ikke lenger enn til 3 sterke stjerner. En severdig serie, men lett forglemmelig – og den kunne vært så mye bedre.

Tulsa King får premiere på SkyShowtime den 28. november. Én episode slippes hver mandag.