Anmeldelse: Tornerose

Alle, både barn og voksne, er kjent med historien om den vakre prinsessen som sov i hundre år etter å ha stukket seg på en rokk. Disney gjenforteller historien i en romantisk eventyrstil, men like fullt er dette et meget mørk og dyster film, nesten like mørk som The Black Cauldron (1985). Og, som ofte er tilfelle i Disneyfilmer, er det skurken som har den suftigste rollen, Maleficent (som nå har fått sin egen film) er blant de skumleste og mest fascinerende Disneyskurkene.

Clyde Geronimi (regi) forteller historien klart og tydelig, med stram regi. Her er det ikke satt av tid til unødig dødtid eller meningsløse sangnumre som fyllstoff; slik så ofte er tilfellet. Prinsesse Aurora blir født, lyst forbannelse over, skjult i skogen i 16 år av feene, stikker seg, sovner og reddes av prinsen til en heidundrende fargesprakende fanfare av drageaction og heltedåd.

Filmen er spilt inn i 70mm cinemascope, er blant de vakreste som er kommet ut av drømmefabrikken, og har sin helt særegne skarpe og kantete animasjonsstil, samtidig som den er usedvanlig detaljert. En animasjonshistoriens største mesterverk, nå i den ultimale utgivelsen – rett og slett fullkommen!

Lyd- og billedkvaliteten enestående. Tornerose er spekket med fargesprakende scener og sjeldent detaljert – og alle detaljene gnistrer mot oss i full HD-kvalitet, se f.eks. scenen der feene planlegger Auroras fremtid. Også bonusmaterialet er imponerende, ikke minst falt vi for bakomfilmen, det informative kommentarsporet av Lasseter og den virtuelle turen gjennom slottet. Spill for de minste.