Anmeldelse: Ticket to Paradise

Det er rett og slett fascinerende å se hva det lille knippe med unike skuespillere, de med den uforlignelige «stjernekraften» (star power) kan tilføre en ellers midt-på-treet film.

Humphrey Bogart, Katharine Hepburn, Cary Grant, Bette Davis, James Stewart, Marlon Brando, Clark Gable, Ingrid Bergman, Liz Taylor, Gregory Peck, Marilyn Monroe, Kirk Douglas, James Dean og Grace Kelly – alle ikoniske Hollywood-stjerner som hadde den litt udefinerbare, dypt fascinerende stjerneglansen. Skuespillere og skuespillerinner som med sin medfødte begavelse kunne gjøre selv middelmådige manuskripter og naive plott til sterkt underholdende, og smått uforglemmelige, filmopplevelser.

I sin femte film sammen leverer vår tids filmikoner, George Clooney og Julia Roberts, sårt tiltrengt stjernekraft til Ol Parkers lettbente publikumsfrieri av en postkort-ferie-film; og «surfer» nettopp på den klassiske stjerneglansen.

 

Selve plottet er såre enkelt, lettere naivt og så klisjéfylt. Lily (Kaitlyn Dever, Dopesick), datteren til Georgie (Roberts) og David Cotton (Clooney) er nettopp ferdigutdannet jurist. For å feire eksamen, og få en pause før voksenlivet tar til for alvor, vender hun og hennes beste venninne, Wren, snuten mot det eksotiske, tropiske ferieparadiset Bali.

Har skal de svømme i krystallklart vann, drikke fra kokosnøtter og stikke nakne tær i den varme tropesanden, med en parasolldrink i hånden, innen de vender tilbake til USA, og sikre advokatjobber. Men så møter Kaitlyn på den sjarmerende, lokale sjøgressbonden (!) Gede (Maxime Bouttier) – og faller hodestups…

Knappe to måneder etter uteksamineringen sender hun en mail til sine foreldre, der hun meddeler at hun skal gifte seg med en innfødt, og bosette seg på Bali.

Til tross for at Georgie og David har vært skilt i 15+ år, og hater hverandre som pesten, så legger de gammelt nag til siden, og forener krefter for å sørge for at det planlagte bryllupet saboteres, og datteren «reddes» fra sitt livs feilgrep.

Regissør Parker står bak tidligere publikumssuksesser som Mamma Mia! Here We og Again! og Hotell Marigold 2. Han vet med andre ord hvilke «knapper» han skal trykke på for å sjarmere oss i senk, og lulle oss bort fra hverdagens stress og kaos, til noen timers fantasiflukt i paradis.

Filmen er utilslørt produsert for å fronte Clooney og Roberts – men du verden hvor de leverer, og øser ut av sin stjernekraft!

Manuskriptet er pompøst klisjeaktig, lettvint og forutsigbart. De innfødte balineserne er selvsagt så lykkelige og lever i fred og harmoni, fullstendig i pakt med naturen. Mens vi vestlige ikke aner hva livslykke er der vi haster fra møte til møte, i Chicagos kalde skyskraperjungel. Og, nei, du trenger så absolutt ikke være Mensa-medlem for å spå hvordan Ticket to Paradise utvikler seg, eller ender.

Det sagt så sitter (stort sett) replikkene som et skudd, i det Roberts og Clooney fyrer av den ene fornærmelsen etter den andre, og sarkasmen ligger som et teppe over hele det havarerte forholdet deres. Det er åpenbart at de to glamorøse superstjernene kjenner hverandre til margen, stoler på hverandre og trives i sitt selskap. Scenen med drikkekonkurransen mellom de «gamle» og det vordende brudeparet er en humor-klassiker av de sjeldne, og et eklatant eksempel på hvor godt det kan fungere med løssluppen tulle-humor når kjemien er så grundig til stede.

 

Ticket to Paradise har, til tross for sine mange åpenbare svakheter, og lettvintheter, glimt i øyet så det holder. Man blir faktisk ikke lei av Clooney og Roberts evinnelige småkrangling, og deres stadig mer håpløse forsøk på å sabotere bryllupet.

Filmen bæres så til gangs på stjernenes skuldre, men også Dever leverer en solid rolletolkning; det glatte manuset til tross. Filmen burde komme på Blå resept, som knappe to-timers virkelighetsflukt av en befriende lykkepille. 4 stjerner til en av årets virkelige sjarmbomber.

Filmen har strømmepremiere, på SkyShowtime, den 7. juni.