Anmeldelse: The Witcher, sesong 1

Du kan komme langt med nakne pupper, men det alene redder dessverre ikke en TV-serie.

 

Polsk fantasy

Netflix’ nye storsatsing er basert på bøkene (som deretter ble transformert til en dundrende spillsuksess) til den polske forfatteren Andrzej Sapkowski.

Kort fortalt følger vi hovedpersonen, mutanten, Geralt of Rivia (Henry Cavill) i sin jobb som dusørjeger og leiemorder, en såkalt «witcher». Hans spesialitet er spektakulære henrettelser av alle tenkelige, og utenkelige, monstre; ferdigheter som kommer godt med i den bekmørke middelalderen.

Som selveste Lucky Luke går protagonisten The Witcher rundt og småpludrer med hesten sin, som er hans eneste venn må vite. Han er muskuløs, mutt, humørløs, grynter, med sin overdrevne bassrøst, ut enstavelsesord og er i bunn og grunn sint og sur på alt og alle. Følelser og meningers mot er ikke noe for ham, men underveis i serien stilles han overfor en rekke moralske valg angående hvem han skal beskytte eller drepe.

Med seg på den ensomme landeveien får han den enerverende gladgutten av en skald, Jaskier (Joey Batey). I begynnelsen kun et stort irritasjonsmoment for vår gryntende helt, men smått om senn ser vi tegn til en gryende bromance.

Rett på sak

Der skaperne bak en annen fantasy-serie, den ikke helt ukjente Game of Thrones, besluttet å kraftig tone ned fantasyelementene fra bøkene (A Song of Ice and Fire), har man i The Witcher bestemt seg for å gå all inn – noe som nok vil appellere til fantasy-fantaster, men muligens fremmedgjøre «folk flest».

Det sagt så er det ikke overdoser med trollmenn, hekser, magi, alver, gigantiske edderkopper og pinnsvinlignende riddere som er seriens problem, det i seg selv kan være svært så underholdende. Nei, problemet til The Witcher er oppbyggingen, tempo og dramaturgien i historien/episodene, samt et katastrofalt elendig (!) Cavill.

Vi kan ikke tenke oss en skuespiller med mindre sjarm og tilstedeværelse enn Henry Cavill. En død stein ville engasjert oss mer enn hans fullstendig monotone ansikt og patetiske grynting. Han maktet å gjøre Supermann om en til posterboyaktig voksdukke, nå gjør han en ren parodi av Geralt of Rivia. Men tross alt, det skal Cavill ha, han kan svinge et sverdet.

Der Game of Thrones brukte flere episoder på å bygge opp en karakter, gjør The Witcher det stikk motsatte. Har du ingen forkunnskap til historien og karakterene, så gjelder det å henge med i svingene, for her går man rett på sak.

Historien er usammenhengende, dramaturgien haltende og historieutviklingen til hovedrollene hoppes det elegant bukk over. De tre første episodene kan best beskrives som sammenhengende kaos, der vi kastes inn i historien, så en ny scene og nye karakterer.

Vi introduseres blant annet aller hurtigst for trollmannen Stregobor (Lars Mikkelsen), i en scene som ser ut som den kommer rett fra opptaksprøven til filmstudenter, hvor han kommer med litt kvasifilosofi om livet og hvorfor Geralt må drepe Renfri. Begge to, karakterer som er fullstendig bortkastet.

Tre historielinjer

I tillegg til hovedpersonen, The Witcher, følger vi historien til prinsesse Ciri som er på flukt etter at hæren fra nabokongeriket har slaktet ned hennes by, inkludert kongefamilien.

Vi får vite at Geralt har en forhistorie, og en tilknytning til Ciri, som nå gjemmer seg ute i skogen blant viltfolket.

En annen, og adskillig mer fascinerende, karakter er grisebondejenta Yennefer of Vengerberg (Anya Chalotra, fra Wanderlust). Yennefer kommer fra en noget røff barndom, i det hun opplevde å bli solgt til en trollkvinne (for en sum lavere enn en gris) fordi Far ikke kunne utstå hennes avskyelige pukkelrygg. Hun går fra vansiret bondetamp til trollkvinneskole, til innpass på slottet, for deretter å ha adskillig større ambisjoner som mektig trollkvinne.

Yennefer, glimrende fremstilt av karakterskuespilleren Chalotra, er definitivt karakteren med den mest spennende og interessante utviklingen serien igjennom. Hun er kompleks, uforutsigbar og har en reise både fysisk og, ikke minst, mentalt som står milevis fra Geralts flate karakter.

Glimt av storhet

Førstesesongen begynner trått, faktisk ganske så kjedelig, der det, bortsett fra noen blodige monsterdrap og mengder med utrevne innvoller, skjer lite handlingsmessig. Serien rett og slett trår vannet. Men, i fjerde og femte episode viser The Witcher gryende hint om hva serien kan bli.

Vi får glimt av løssluppen metahumor mellom Jaskier og Geralt, plottet strammes til, og, ikke minst, Yennefer og hennes heftige ambisjoner får en stadig mer fremtredende plass. Plutselig våkner vi fra mobilskjermen og gidder å engasjere oss i Geralts (eller, egentlig, Yennefers) liv og levnet.

The Witcher vil nok falle i rimelig god jord til blodfans av bokserien og spillene (og dem er det mange av!), men noen ny serie for «det brede lag av folket», á la Game of Thrones er den garantert ikke. Det sagt, så har den potensial til å heve seg betydelig fra den rotete førstesesongen. Tre stjerner.

Anmeldelsen er basert på de 5 (av 8) første episodene. Hele sesong 1 er nå tilgjengelig for strømming fra Netflix.