Anmeldelse: The White Lotus, sesong 2

Ser vi bort i fra den fabelaktige House of the Dragon, så er det relativt langt mellom seriehøydepunktene hos HBO Max om dagen. Men nå som sesong 1 av Targaryen-sagaen nylig er avsluttet kan vi se frem til en serie av et helt annet kaliber.

En av fjorårets definitivt beste TV-serier tok for seg det tilsynelatende «kompliserte» livet til søkkrike, hvite amerikanere på en av Hawaiis flotteste luksusresorter: The White Lotus.

Vi møtte forsmådde, bortskjemte, til dels virkelighetsfjerne amerikanere som fikk Hawaiiferien ødelagt av bagateller, druknet seg i selvmedlidenhet eller smålige familiekrangler. En umake gjeng jetsettere under drømmeferien på den smaragdgrønne paradisøyen Maui. Det de hadde til felles var sin superrikdom, og generelle misnøye med livet, familien – og seg selv.

Serieskaper Mike White hadde sett for seg, og planlagt, serien som en frittstående miniserie. Men, som det så fint heter: «Due to popular demand» ble serien fornyet.

 

Denne runden befinner vi oss ikke lenger på Hawaii, men på The White Lotus-resort på mafiaøyen Sicilia, helt nederst i støvelen i solvarme, sjarmerende Italia. Den eneste av de ledende skuespillerne som returnerer er den nevrotiske, lidende, virkelighetsfjerne, sterkt alkoholiserte (men akk så bisart fornøyelige) Tanya McQuoid (Jennifer Coolidge).

I andreseseongen får vi nærmest postkortbildet av et særdeles pittoresk og sjarmerende Sicilia. Med små, trange bakgater, fortausrestauranter, pasta, romantikk; og vi får vandre i fotsporene til Vito Corleone (Al Pacino i Gudfaren). Veldig vakkert og ofte småhumrende morsomt, men wow-faktoren uteblir.

I sentrum for drama, og forviklinger, står den amerikanske familien Di Grasso, som tar med sin «sjarmerende» farfar (F. Murray Abraham) tilbake til familierøttene på den sicilianske landsbygda, samt det overfladiske rikmannsparet Sullivan (som hverken ser på nyheter, leser bøker eller stemmer ved valg), som har drasset med seg venneparet Spiller på luksusferie.

Men, til tross for at førsteseongen foregikk i det landet vi ofte ser på som kunstig, tilgjort og opptatt av fasade, så virker dessverre sesong 2 mer konstruert og påtvunget dramatisert. Vi aner nok hint av idétørke.

Det er ikke like mye personlig som står på spill for persongalleriet denne runden. Far Di Grasso (Michael Imperioli) har kjørt familielivet sitt rett i grøfta, takket være at han ligger med enhver ungpike han kommer over – en oppførsel han er frekk nok til å klandre sin uforbederlige skjørtejeger av en far for. Som «kontrast» til sine mannlige rollemodeller har sønnen (Adam DiMarco) blitt et gudsord fra landet, som gjør sitt ytterste for å fremstå politisk korrekt og ikke plage/krenke det svake kjønn.

Familien er ikke like føkket, sosialt inkompetente og menneskelig fascinerende som Mossbacher-gjengen (fra sesong 1). Både konfliktene internt i familien, og farens såkalte sexavhengighet blir både forutsigbar og lettere oppkonstruert.

Samtidig vier White de to eskortepikene, Lucia og Mia, en altfor sentral plass. Synd, for de, sitt vakre ytre til tross, er ikke veldig interessante personer; der de villig lar rike turister bruke de yppige kroppene sine for å kunne kjøpe seg flotte design-kjoler. At den uptighte resepsjonisten Valentina fritt lar dem mingle blant gjestene fremstår smått underlig, men er noe vi kan leve med.

Dynamikken mellom det, tilsynelatende, perfekte Sullivan-paret og de mer introverte herr og fru Spiller (som både mangler livsglede og sexlyst) er sesongens drivende enigma. De hater å tilbringe tid sammen, elsker å påpeke «motpartens» mangler og skavanker, og skjuler sine egne, åpenbare menneskelige feil. Selvsagt sprekker fasaden og det perfekte ytre avdekkes som et eklatant overfladisk spill for galleriet. Herlig!

Tom Hollander er en drivende god skuespiller som vi hadde store forhåpninger til da vi så han var castet. Men hans gjeng med outrerte homo-skruller blir i overkant karikerte – og dermed også en skuffende motsats til serienes største tristesse, selvmedlidenhetens gudinne, Tanya. Rett og slett mindre subtilt.

Så kan det også tilføyes at førstesesongen faktisk fikk litt hjelp av koronapandemiens begrensninger, med påfølgende lockdown og sosial avstand. Hele uken de steinrike gjestene befant seg på luksusresorten, holdt de seg stort sett innenfor hotellets område. Noe som tilførte plottet en boble-stemning, der man var innstengt i sin egen, selvsentrerte verden.

Vi lar oss fortsatt forføres inn i den smått absurde verden til karakterer som kun tenker på seg og sitt. Konfliktene, og komplikasjonene som kommer i kjølvannet, er fornøyelig og fascinerende. Men vi aner at manuskriptet har kommet mer av plikt enn en genuin original idé – som var tilfellet med førstesesongen. Under tvil strekker vi oss til 4 svake, smått skuffende, stjerner.

Anmeldelsen er basert på de 5 første (av 7) episodene. Mandag den 31. oktober kan du strømme sesong 2 av The White Lotus på HBO Max.