Anmeldelse: The White Lotus, sesong 1

 

Med kun noen dager igjen til HBO Nordic endelig transformeres til HBO Max (den 26. oktober), tok vi en kikk i bakspeilet for å se om det var noen seriegodbiter fra i år vi ennå ikke hadde anmeldt.

Og jo da, i innboksen, mens vi ubekymret klatret fra vulkantopp til vulkantopp på billedskjønne Asorene i sommervarme juli, hadde det tikket inn en pressemelding om den nye serien The White Lotus – med hjernen i feriemodus hadde denne godbiten faktisk gått oss hus forbi.

 

De privilegertes lekegrind

Mike White står for både manus og regi på denne fascinerende serien om Hawaii-ferie for «viderekomne».

Vi møter en umake gjeng amerikanere på vei til drømmeferien på den smaragdgrønne paradisøyen Maui. Det de har til felles er sin superrikdom – og generelle misnøye med livet, familien og seg selv.

Familien Mossbacher er på sin årlige nå-skal-vi-kose-oss-hele-kjernefamilien ferie. Med småstresset mor Nicole i en svært ledende stilling i et globalt firma, far Mark (Steve Zahn, Treme) som er overbevist om at han hvert øyeblikk skal dø av testikkelkreft, mens begge (gjensidig) har gått lei av sex med sin bedre halvdel.

Med på lasset har de den usmakelig obsternasige datteren Olivia (Sydney Sweeney, The Voyeurs), som drasser rundt på sin kulørte trofévenninne Paula; en den 16-årige, livstrøtte, spillomannen av en lillebror, Quinn.

I palmesuiten regjerer det unge Patton-paret. De er på første del av sin eksotiske bryllupsreise. Den bortskjemte mannebabyen Shane (Jake Lacy) tar sin overjordisk billedskjønne kone, Rachel (Alexandra Daddario), for gitt – og behandler henne deretter: Som luft og/eller dritt, alt ettersom dagsformen.

Single Tanya (Jennifer Coolidge) reiser til Hawaii i bitter ensomhet, med mål om å spre asken etter sin nylig avdøde mor på det magisk turkisblåe havet.

Alle skal de, etter beste evne, vartes opp på luksusresorten «The White Lotus» (som egentlig er «Four Seasons Resort Maui at Wailea»), av den ærgjerrige, alltid overdrevet smilende, hotellsjefen, med klare Fawlty Towers-trekk, Armond (Murray Bartlett).

Vi er i senter av universet

Hele gjengen har, i større elle mindre grad, og mer eller mindre bevisst, et tankesett om at de selv står i universets senter, og at alle andre er til for å varte dem opp. Intet ønske er for lite eller for stort, og absolutt ALT kan (og bør) klages på!

I fremste rekke for narsissistene står unge herr Patton, som vel eneste prestasjon her i liver er å ha arvet en mengde millioner av sine foreldre. Fra han setter sin ben på resorten ligger han i krangel med Armond, og gir seg ikke ende over med at han har fått en for liten suite – han vi ha «den Mamma booket for ham!». Konstant setter han sin kone i andre rekke, og forlegenhet. Han unnlater da heller ikke å benytte enhver anledning til å disse hennes yrke som smørjejournalist.

Overvektige, og kraftig desillusjonerte, Tanya ankommer resorten uten snev av selvtillit, og med en kraftig overdrevet alkoholforbruk. Hun finner trøst hos sjefen for spaet, Belinda, og utnytter henne som sin høyst private skriftestol; samtidig som hun sår håpet om et eventuelt kommende forretningssamarbeid.

Mor Mossbacher strever med å organisere familien, og rommet (!), mens hun til stadighet besvarer jobbmail og holder Zoom-møter med Kina. Halvveis i ferien blir far i huset nærmest katatonisk idet han får nyss om sin avdødes fars utsvevende, hemmelige, liv. Han lover seg selv å ikke gjenta tabben, og fronter deretter total, utleverende åpenhet overfor sin flaue sønn.

Datteren, må vite, har nok med å klage på sine materialistiske foreldre, deres hvite verdenssyn og mangel på respekt for andre kulturer og raser (les: «woke») – mens hun mesker seg med foreldrenes rikdom, og gjør sitt ytterste for å manipulere sin («annenrangs») venninne.

Utmerket persongalleri

White har gjort en superb jobb med å skape et fascinerende persongalleri, som både utfyller og utfordrer hverandre. Tidvis blir det klein pute-TV, mens det fort alternerer til komiske latterbrøl og så snur til dyptpløyende menneskelig drama.

En herlig cocktail med den stadig mer frustrerte Armand som nav for historien – det er så vi nærmest hører sagnomsuste «Don’t mention the War!» i bakgrunnen.

Kulissene for den stadig eskalerende dramatikken er naturskjønne omgivelser på øyparadiset, med blendende vakre solnedganger, hav så langt øyet kan se, palmesus og lokal (visstnok politisk ukorrekt!) sang og sang fra de innfødte.

Miniserien (som nå er blitt forlenget med en sesong 2) er filmet med et lett orange, drømmeaktig, filter, men det er i høyeste grad virkelighet vi opplever, ibakt menneskelig forakt, fornedrelse og mangel på selvinnsikt.

Det sagt, så er ikke rollegalleriet eklatant onde personer (med et mulig unntak av Shane), de simpelthen lever i sin egen lille rosa boble, og klarer ikke å ta inn over seg andre mennesker perspektiv og ståsted. Det mor Mossbacher er mest opptatt av er hvor vanskelig livet har blitt for privilegerte, unge hvite menn; som hennes sønn Quinn.

The White Lotus har blitt en knallsterk serie, som på utsiden ser ut som et drømmeparadis, men på innsiden avdekker lag på lag med menneskelig usikkerhet, mørke og total mangel på selvinnsikt. En nærmest perfekt miks av drama og besk satire. 5 übersterke stjerner.

Hele sesong 1 kan nå strømmes på HBO Nordic.