Anmeldelse: The Wheel of Time, sesong 1

For svært mange er nok en av høstens mest etterlengtede seriepremierer fantasyeposet The Wheel of Time (Tidshjulet) – dessverre innfrir ikke de store forventningene.

Utømmelig interesse

De siste årene har vist en nærmest utømmelig interesse for fantasyserier og -filmer. Prime Video har store ambisjoner med serien (som allerede har fått grønt lys for sesong 2), og fansen enorme forventninger. Men den evner aldri å løfte seg fra sitt noget introverte ståsted og klisjeaktige narrativ.

 

The Wheel of Time er basert på bøkene (som er solgt i over 90 millioner eksemplarer) til Robert Jordans, der handlingen finner sted i en episk fantasyverden med trollkvinner, monstre, mørke farer, magi og fagre jomfruer i nød.

I den avsidesliggende landsbyen Two Rivers bor den litt enfoldige gjetergutten Rand al’Thor (Josha Stradowski), som hals over hode må flykte fra hjemmet sitt i det de angripes av en utpreget blodtørstig gjeng minotaurer.

Ledet an av trollkvinnen Moiraine Damodred (Rosamund Pike) og hennes lojale livvakt, Lan Mandragoran, legger han ut på en reise der farer, og brutal død, truer bak enhver fjelltopp.

Moiraine er medlem av det eksklusive, kvinnelige, magikerfellesskapet Aes Sedai, og er (nesten) overbevist om at al’Thor er «Den utvalgte» (også kjent som «the Dragon Reborn») – en mytisk person de har søkt etter i århundrer.

Om ikke al’Thor er den gjenfødte/utvalgte, så er én i den brogete gjengen, bestående av Mat Cauthon, Perrin Aybara, Egwene al’Vere og Nynaeve al’Meara, «the Dragon Reborn»; og må for enhver pris beskyttes mot de mørke kreftene som truer. Sammen legger de ut på den farefulle ferden, med monstre og skrømt i hælene, til «The White Tower».

Klisjékamp mellom det gode og det onde

Serien handler (overraskende nok…) om den klassiske kampen mellom det gode og det onde, der serieskaper Rafe Judkins er selvutnevnt blodfan av Jordans bøker.

Han serverer oss en blandet miks av fantasy, eventyr, romantikk og horror, der serien vekselvis stjeler fra så vel Lord of The Rings, The Maze Runner og Game of Thrones.

Undertegnede har ikke lest bokserien, men nekter å tro at man med TV-serien makter å knytte til seg en eneste ny fans – for The Wheel of Time er så til gangs laget for den engere krets av «menigheten».

Fantasy for hvem?

Det hersker ingen tvil om at Game of Thrones, den dag i dag, er en av tidenes største, mest vellykkede og suksessrike TV-serier. I stor grad skyldes seriens enorme seersuksess at serieskaperne var fremsynte nok til å nedtone de mest hardcore fantasyelementene fra bøkene til George R.R. Martin.

I The Wheel of Time har man gått i stikk motsatt retning, der man i størst mulig grad skal fremheve de «barnslige», og stundom enerverende, høydepunktene fra fantasygenren.

Tidvis i overkant pompøs med mengder av veivende heksehender, med et alvorlig ansiktsuttrykk, og magiske stråler ut av kropp og sjel. I en verden der nærmest alveaktige trollkvinner regjerer, i røde, blå, grønne, gule og hvite lag – litt som de små feene i Askepott.

Historien er veldig «eventyrlig», på grensen til den reneste barnefortelling om alver og troll som en typisk 7-årig jente ville drømt seg bort i. Men når den eksplisitte volden er såpass fremtredende, så vil heller ikke unge piker få glede av serien.

Det pøses på med unødvendig bruk av eksplisitt blod, gørr og de reneste splatterelementer. Tarmene tyter og hoder moses i det monstrene angriper – og deretter spiser sine ofre.

Hovedproblemet er dog at vi ikke bryr oss om hovedkarakterene. De er platte og uinteressante, og hverken det narrative eller dramaturgien gir dem evne til å vokse på oss. Den mest interessante karakteren er den mest perifere, Egwene Al’Vere (Madeleine Madden).

Uinspirert

Det kan sies mye pent om Rosamund Pike, men at hun utstråler engasjement og innlevelse er vel ikke de første superlativene vi tenker på – så heller ikke i The Wheel of Time. Stakkato, mimikkløs og uengasjert strever hun i hovedrollen. Tilnærmet halve sesong tilbringer hun da også i koma etter å ha blitt såret i kamp. Hun får de heller ikke mye å spill på/mot, hverken hjelp fra et svulstig manus eller middelmådige medskuespillere.

Ikke hjelper det på at alle de «imponerende» spesialeffektene ser ut som et dataspill fra sent 1990-tallet. Kunstig og halvhjertet. Det verste er at Prime Video kan så meget bedre, se bare på den imponerende Carnival Row.

Nei, mens vi venter på House of the Dragon, se heller Game of Thrones en gang til, eller hva med Britannia? En herlig uhøytidelig fantasyserie. The Wheel of Time holder ikke til mer enn 3 svake, særs uforløste, stjerner.

PS! Om dine sommerplaner for neste år inkluderer Qatar, så ikke forvent at du får anledning til å se The Wheel og Time der…

Anmeldelsen er basert på helse sesong 1. The Wheel of Time har premiere på Prime Video den 19. november; da slippes de tre første episodene.