Anmeldelse: The Union

Anse dette mer som en advarsel enn en filmanmeldelse – for dette er en film du ikke vil kaste bort to timer av ditt dyrebare liv på!

Netflix har virkelig en imponerende utgivelsesfrekvens, og blant de største produksjonsbudsjettene i strømmebransjen. Og rett som det er leverer strømmegiganten glimrede film- og serieopplevelser.

Bare da så syd at man innimellom må lide seg igjennom slikt masseprodusert møl som The Union.

 

Den amerikanske Grunnloven, som tidligere president Trump har brukt de siste 10 årene til å spytte på og underminere, starter såpass svulstig og vidløftig som:

We the People of the United States, in Order to form a more perfect Union.

Dessverre har ikke regissør Julian Farino og manusforfatter David Guggenheim de minste begreper om hvordan skape en «mer perfekt union». I stedet har de kreert et intetsigende, ofte eklatant irriterende, actionsirkus, der hovedrollen er den diffuse spionorganisasjonen «The Union».

Åpenbart har de to herrer hentet inspirasjon, og uforskammet «lånt» fra filmer som blant annet Mission: Impossible, Jason Bourne og Citadel-serien. Så har man hyret inn to, relativt, kjente skuespillere; hvorav den ene er hentet frem fra glemselen.

Her er ikke én ny tanke og/eller idé tenkt, man har i all behagelighet lent seg på de enorme algoritmene fra Netflix’ mangslungne abobasedata, og kreert – intet!

Vi introduserer for den stereotype, macho, øldrikkende byggeslusken Mike (Mark Wahlberg) fra New Jersey. Han lever livets bekymringsfrie dager med øl med gutta på den lokale puben, og påfølgende sengekos med læreren fra ungdomsskolen (!). Mannen er tvers igjennom gjennomsnittlig, og fornøyd – inntil han plutselig treffer på sin skolekjæreste fra tenåringsdagene, Roxanne (Halle Berry).

Til de forlokkende tonene av Bruce Springsteens «Jersey Girl» griper Roxanne sjansen til å bedøve ham, og frakte ham inkognito til London. Hvorfor? Tja, det lurer vi fortsatt på, men han er visstnok en uunnværlig brikke i å rydde opp kaoset som fulgte etter en mislykket spionoperasjon, utført av «The Union», i Trieste.

Og hennes sjef, Tom (R.K. Simmons), sier seg merkelig nok enig i den tvilsomme analysen.

Hele det søkte plottet hviler på at vi kjøper forutsetningen om at toppspionene er i desperat behov for en gjennomsnittlig «nobody» til å løse oppgaven med å gjenskaffe etterretningsinformasjonen som er havnet i hendene til de slemme skurkene. Døh!

Det som følger er halvannen time med formelorienterte actionsekvenser som hverken evner å begeistre eller forføre oss, ispedd en enfoldig Mike som gradvis transformeres til en spion i klasse med Ethan Hunt; «lekkert» dandert med en småironisk og sleivete dialog.

Det verste er at The Union faktisk ikke er en tvers igjennom elendig film, den er ingen «stinker» av dimensjoner. Men, den er laget fullstendig uten hjerte og hjerne. Kun med den hensikt å mette den eksponentielt voksende tørsten blant Netflix’ 277 millioner abonnenter om stadig nytt innhold. Ikke nødvendigvis godt, men nytt!

Selv Wahlberg må ha tatt denne jobben kun ut ifra hensyn til lønnssjekken. Han kan de vitterlig bedre, men denne rollen kunne han spilt i søvne. Og hvorfor man har valgt å «gjenopplive» karrieren til Halle «Cat Woman» Berry er smått uforståelig. Hennes kvaliteter som skuespillerinne har da unektelig ikke vokst siden sist.

Vi har lest at Berry og Wahlberg på privaten er årelange venner – det skulle man ikke tro ut ifra den totale mangelen på kjemi paret utstråler i The Union. Muligens har de kjent hverandre så lenge at når det møtes blir det helt hverdagslig?

Oppbyggingen av karakterene eller fokus på en veldreid dramaturgi er noe man ikke har tatt hensyn til, eller brydd seg om. Det meste er dog ordentlig og pent gjennomført, men nok en gang, uten sjel og en ektefølt mening. 2 bedrøvelige stjerner til dette intetsigende actionmølet.

The Union hadde sin globale Netflix-premiere den 16. august – og troner fortsatt høyt oppe på mest-sett-listene.