Anmeldelse: The Unforgivable

Det er dessverre ikke gull alt som glimrer – heller ikke fra strømmegiganten Netflix’ egenproduksjon.

I landlige strøk, i utkanten av millionbyen Seattle, gikk en politiaksjon fullstendig til helvete for 20 år siden.

Familiefaren hadde begått selvmord og den lokale sheriffen kom, med store og godt bevæpnede styrker, for å kaste ut de to Slater-døtrene, Ruth (Sandra Bullock) og Emily (Emma Nelson). Hendelsen eskalerte, sheriffen ble skutt og drept og Ruth dømt til 20 år bak lås og slå.

 

Det spoles frem til nåtiden, hvor Ruth nå skal forsøke å stable på bena et nytt liv, i frihet. Dog, fortsatt med «POLITI-MORDER» nærmest tatovert i pannen; noe hennes tilsynsfører (Rob Morgan) aldri unnlater å minne henne på.

Ruth får seg et slitent hostel-krypinn i byens Chinatown, en jobb som fiskesløyer, frivillig snekker, og, etter hvert, en mannlig beiler. Men hennes ultimate mål er å gjenforenes med søsteren, som ble overført til barnevernet etter sheriff-drapet.

Det skal vise seg uhorvelig vanskelig, med arge fosterforelder som gjør alt i sin makt for å unngå å rippe opp i den vonde fortiden og et lovverk som motarbeider henne; i tillegg kompliseres Ruths hverdag ved at sheriffens to redneck-sønner ikke kan slå seg til ro med at morderen er sluppet ut i det fri.

Det er en seig, og usedvanlig søkt og oppkonstruert, historie Nora Fingscheidt (regi) har skapt med denne remaken av den britiske TV-serien. Den har sine kvaliteter, men de overskygges fullstendig av stereotype karakterer, en dramaturgi som snirkler seg av gårde, samt et plott som ikke står til troende.

Bullock vandrer hele filmen zombie-aktig rundt, med et konstant sammenbitt, følelsesløst steinansikt – til slutt tipper det nesten over mot parodisk. Vi er fullstendig klar over at filmfestivaljuryer er kjent for å premiere enkle folk som sliter (så eklatant herlig eksemplifisert av «Simple Jack» i Tropic Thunder), men det far da være grenser.

Ikke hjelper det på at sheriffens enfoldige sønner er hakket mer parodiske, eller at vi sliter med å tro på at advokaten (Vincent D’Onofrio) som nå bor i morder-huset, nå plutselig, og tilfeldigvis, vil hjelpe henne. Og ennå har vi ikke nevnt den fullstendig søkte musikken som oppstår mellom Ruth og hennes kollega, Blake (Jon Bernthal). The Unforgivable prøver så inderlig hardt å være noe større enn filmen er edslet for.

Det er ikke grenser for hvilke lidelser av bibelske proporsjoner Ruth skal utsettes for, før hun får (?) sin forløsning, på veien dit vingler Fingscheidt mellom hevn-, drama- og thrillergenren. Det hele med en umiskjennelig smak av billig 1980-talls film; «herlig» akkompagnert av overspill og hårete dialog.

Det skal The Unforgivable ha, den er nydelig filmet, har sin (periodevis) smått engasjerende scener – og, den har faktisk et crescendo som evner å overraske. Men, som helhet er dette en film du så absolutt kan styre unna; det fins så meget bedre kvalitetsunderholdning på Netflix i julen, for eksempel den glirende Don’t Look Up, eller, for Bullock-fans, Bird Box. 2 stjerner.