Anmeldelse: The Prom

Regissør Ryan Murphy serverte oss for noen måneder tilbake den fabelaktige dramathrillerserien Ratched (en serie vi faktisk kåret til Årets Beste serie) – hvordan samme mann kan stå bak dette intellektuelt fornærmende makkverket er utenfor vår fatteevne.

 

Blaserte stjerner

En gjeng blaserte, overfladiske, egosentriske og høyst pretensiøse Broadway-stjerner er på desperat jakt etter «en god sak» de kan støtte, som vil få publikum og pressen til å glemme den forsmedelige kritikerslakten av sitt siste show. Nicole Kidman Meryl Streep og James Corden finner en passende sak på Twitter.

Foreldreforeningen på en videregående skole i en småby i Indiana har vedtatt å kansellere det tradisjonelle avslutningsballet. Hvorfor? For å unngå at skolens eneste åpne lesbiske, Emma (Jo E. Pellman), skal «smusse» til ballet og den prektige ungdommen.

Nå skal altså de liberale, homoelskende storbykjendisene fra New York sette det intolerante Heartland på plass.

Glitter og glam!

Ja, vi vet at en musikal skal være lettere overfladisk, forenklet, småvulgær, full av glitter og glam og (naive) folk skal ta til å synge uten noen som helst åpenbar grunn. Det finnes da også flere glimrende musikaler som har blitt filmatisert, som Chicago, Moulin Rouge og La La Land (selv Mamma Mia! og Jersey Boys lot vi oss sjarmer av) – The Prom faller definitivt ikke i samme kategori.

Fra et rent musikalståsted vil vi hevde at mange av sangene i The Prom (som er basert på Broadway-oppsetningen) simpelthen ikke holder mål. Flere av tekstene er lite fengende og stakkato. Det skal sies at Murphys lekre koreografering hjelper på.

La nå det så være, langt verre er det at selve premisset er fullstendig foreldet (på steinaldernivå) og kun nører opp under fordommer som filmen forsøker å ta avstand fra. Greit nok et karakterer i musikaler skal forenkles noe, og gjerne tendere mot stereotypier – men det får da være grenser.

Gagball

Den blaserte, tidsriktig politisk korrekte, gjengen fra The Big Apple, er så latterlig karikert at det faktisk blir mer enerverende enn morsomt (noe det sikkert var ment å være). Alle fire er totalt egosentriske narsissister som kun tenker på sitt eget image og liker homofile fordi det er de «riktige» verdiene.

I tillegg drikker de for mye (hele tiden), har null økonomisk styring og synes at folk i småby-Amerika er noen latterlige, konservative bondeknøler (merkelig nok trekkes det ikke frem at de folk i Indiana sikkert stemte på Trump). James Corden fremstiller en arketypisk homofil dramaqueen; en person du forventer at går i dragkostyme, med en gagball i munnen, under den årlige Pride-paraden.

Fordommene florerer, Emma (den lesbiske) går kledd som en gutt og kjører pick up, mens samtlige av hennes klassekamerater hyller gud, gode kristne verdier og ser ikke det minste galt i at Emma fryses ut og nektes et ball. Det er, selvsagt, inntil en liberal musikalartist fra New York kommer og forteller dem at Jesus viktigste budskap var nestekjærlighet – og vipps, så er de liberalisert og kvitt sine forgubbede fordommer. Halle-føkkin’-luja!

Bjørnetjeneste

Om The Prom var skrevet (og produsert) for å fremme homosaken, så tror vi faktisk at Murphy og co gjør den prisverdige saken en bjørnetjeneste.

Det narrative et så dumt av vi faktisk blir fornærmet på det intellektuelle plan. Jovisst finnes det sikkert noen i overkant homohatende, kristenkonservative i USAs Heartland, men så overdrevet ensidig, enfoldig og fordummende som The Prom fremstiller dem og samfunnet lar vi oss faktisk støte av; spesielt med tanke på at handlingen er satt til vår tid. På toppen av det hele, i beste feelgood-ånd, blir alt bra til slutt. Hadde da enda sangnumrene fått oss til å bli revet med.

Skuespillerne leverer dog varene, og ikke minst Kidman glimrer i sine sangnumre, Meryl Streep har tidligere imponert i Mamma Mia!, men her tro jeg hun i hovedsak har overlatt syngingen til mer profesjonelle. De få sangnumrene som virkelig sitter har da Murphy også fått det beste ut av, men like fullt holder ikke dette til mer enn to særdeles skuffende stjerner.

The Prom vil muligens fall i smak hos enkelte die hard musikalfans-/fanatiker (her er det nok av referanser og folk fra miljøet), alle andre: Styr langt unna!

PS! Om du i vintermørket er ute etter en musikalsk filmgodbit som det virkelig svinger av, da skal du vente én uke til når Netflix slipper den fantastiske Ma Rainey’s Black Bottom. Den er, i motsetning til oppkonstruerte, falske, The Prom, genuint ekte vare.