Jane Campions kjennemerke er dype medmenneskelige drama, ofte satt til 1800-tallet med svulstige kostymer (som The Piano og The Portrait of a Lady).
Med The Power of the Dog utvider newzealanderen sitt repertoar, og fornyer seg på en fortreffelig måte.
To brødre – to virkeligheter
På midten av 1920-tallet hensettes vi til de enorme præriene og slående ødemarken i landlige Montana. I en tid da menn var menn, maskulinitet var en æreskodeks og kvinnene holdt seg til kjøkkenbenken.
Brødrene Burbank eier, og driver, sammen den store kvegfarmen «Burbank». Storebror, og selvutnevnt leder av «flokken», er Phil (Benedict Cumberbatch). Storkjeftet, brysk, ufølsom og med stenansikt samt et hissig temperament styrer han kvegranchen med en kraftig overdose maskulinitet. Phil bor mer i stallen, eller ute på prærien med cowboyene, enn i det flotte herskapshuset med svinsende tjenestepiker.
George (Jesse Plemons) er hans rake motsetning. En neddempet, ydmyk, fremtoning. Han er velartikulert, følsom, introvert og alltid upåklagelig velkledd. Og, han blir ustanselig hundset av den skitne machobroren – ikke minst for sin ene last, at han er smålubben.
Bedre blir så definitivt ikke forholdet brødrene imellom når George gjør sine hoser grønne hos enken, og alenemoren, Rose (Kirsten Dunst).
Fornedrende drittsekk
Rose driver et lite vertshus med enkel servering og noen rom. Hun, og sønnen hennes Peter (Kodi Smit-McPhee) lever nærmest fra hånd-til-munn, og lar seg relativt enkelt «overtale» når lett keitete George ber om hennes yndige hånd. Hvorpå han gråter fordi han nå «endelig ikke er alene lenger».
Ved enhver anledning, i enhver forsamling, benytter Phil seg hensynsløst av muligheten til å fremheve sin fortreffelighet og posisjon. Han kuer, i full offentlighet, sin bror, og kommer med nedlatende/fornedrende kommentarer og syrlige stikk til alle rundt seg. Hans fremste egenskap er å få folk til å føle seg små.
Når så broren finner kjærligheten (?) med Rose kan ikke Phil utstå at han er lykkelig – og gjør sitt ytterste for å plage/terrorisere paret. Eller ligger det et, skjult, ønske om at han var den utkårede?
Velkomsten, i det de nygifte flytter inn i ranchens herskapshus er, i beste fall, iskald og neglisjerende, men eskalerer så til psykisk terror; noe som fører til at usikre Rose, i en total fremmed verden begynner å ty til whiskeyflasken som kjærlig trøst.
Dvelende drama
Campion maler ut et saktetørkende, lavmælt, menneskelig kammerdrama, der vi til tross for det enorm, åpne landskapet og alle cowboyene føler oss innstengt med de fire hovedpersonene. De tærer på hverandre, bryter ned og fornedrer selve menneskeligheten.
Rose blir mer og mer innesluttet, usikker, full og fraværende. Måltidene fortæres helst i ensomhet på rommet. Så kommer sønnen på besøk, og bringer litt etterlengtet lys inn i hverdagen.
Filmens enigma er Phils trøblete forhold til Peter. En langlemmet tenåring, som helst holder seg for seg selv og trives med å lage papirblomster. Fra første stund tråkker Phil på ham, kommer med nedsettende kommentarer og mer enn antyder at «pinglen» er homo. Men så snur han plutselig om, og forsøker å bringen ham inn i gjengen.
Phil selv er også av den venneløse sorten, han er langt mer fryktet enn elsket og tilbringer lange kvelder i ensomhet uten i naturen – inntullet i møkk og skitt, mens han mimrer tilbake om den legendariske cowboyen Bronco Henry, som i tenårene lærte ham å ri, samt kvegdriftens hemmeligheter – og så ham.
Psykologisk utmattende
Dialogen er kuttet til et minimum, ofte skuler bare karakterene ondskapsfullt, eller skremt, på hverandre. Spesielt det betente samspillet mellom Cumberbatch og Dunst er til å ta og føle på. Intenst, ubehagelig og ofte psykologisk utmattende. Måten han lurer seg innpå henne under pianospillingen åpner for at han enten søker rekonsilieringen eller er ond inn til benet.
Når vi leste at romanen til Thomas Savage skulle filmatiseres, så vi for oss Daniel Day Lewis i hovedrollen – han ville gjort en fantastisk jobb. Det sagt, hans landsmann, Cumberbatch, gjør så visst ikke skam på seg! Han er lumsk til stede i enhver scene, og får frem kompleksiteten i denne sterkt plagede personen; fra innesluttet sinne, til infame kommentarer og eksplosivt raseri og vold.
Dunst har ikke mange replikker, og heller ingen storslagen scene som hun kan «eksplodere» i, men blikket, mimikken og hele kroppsholdningen hennes utstråler den forferdelige situasjonen hun befinner seg i. Til å få gåsehud av.
Imens lusker den kuede, og stakkarslige broren rundt grøten, og forsøker etter beste evne å ikke eskalere situasjonen. Når crescendo kommer, runder Campion det hele av på en forbilledlig, subtil måte.
Fra før av har strømmegiganten Netflix servert oss storslagne filmer som Roma, The Irishman og Malcolm & Marie. The Power of the Dog føyer seg pent inn i rekken blant Netflix’ fremste egenproduksjoner – og får oss nok en gang til å stille spørsmål ved kinoenes fremtid, når slike mesterverk kan produseres for din egen, høyst private, hjemmekino.
Dette er en film du skal se, og som garantert vil ligge langt fremme i Oscar-spekulasjonene. 6 stjerner til et opprivende, sobert, psykologisk drama.
Fakta:
- Netflix
- Release: 1. desember 2021
- Regi: Jane Campion
- Med: Benedict Cumberbatch, Kirsten Dunst, Jesse Plemons, Kodi Smit-McPhee
- Genre: Drama
- Land: Australia/USA
- År: 2021
- Tid: 2:08 t.
- Karakter: 6
Generelt liker jeg drama, men denne filmen var temmelig kjedelig. Terningkast 3.