Anmeldelse: The Marvelous Mrs. Maisel, sesong 4

Over tre sesonger har vi fulgt den absolutt bedårende, sjarmerende, søte, men også beske og beintøffe Fru Maisel.

Serien tar for seg underfundige hendelser i hverdagen til den livsbejaende Miriam «Midge» Maisel (Rachel Brosnahan, House of Cards). I 2019 kom den rappkjeftede, femtitalls jøde-finfruen inn som et friskt pust i strømmejungelen.

 

Bryter ut av tidsåndens klamme begrensninger

Midge vokser opp som et ungt, pliktoppfyllende husmoremne, i en velstående og konservativ, jødisk familie i New Yorks bedre strøk. I 1950-tallets USA er fortsatt kjønnsrollemønstrene inngrodde og (med dagens øyne) gammelmodige.

Mor er, selvsagt, hjemmeværende, og far underviser på universitetet. Hun gifter seg med Joel Maisel (Michael Zegen), og får med på kjøpet svigerforeldre fra Helvete (ikke onde, bare irriterende som en inngrodd tånegl). Det forventes at Midge skal ta seg av mann og barn, men etter kort tid dumpes hun brått og brutalt at Joel.

Etter et havarert ekteskap, og noen drinker for meget, åpenbarer seg hennes upåklagelige komiske talent – og Midge begynner (til sine pertentlige foreldres store fortvilelse) å livnære seg som standup-komiker!

Ikke et veldig vanlig kvinneyrke i dag, og definitivt ikke for 70 år siden.

Et festfyrverkeri

Rachel Brosnahan er et funn som den fyrrige, villstyrige og smittsomt sprudlende Midge Maisel. Serien byr på frekk og original humor, skråblikk på 1950-tallets kjønnsrollemønster, fascinerende karakterer, herlige kostymer og en tilnærmet perfekt tidskoloritt og musikkspor. Legg til at manuset er befriende politisk ukorrekt, og man har en vinnerserie!

I sesong 1 [6 stjerner] kom Maisel inn som en virvelvind av et friskt pust, og sjarmerte oss i senk med treffende replikker, slående betraktninger og en livskraft (og garderobe!) som blåste oss av banen. Andresesongen [5 stjerner] var i stor grad sentrerte rundt de idylliske familieferiene på landet, og fåfengte forsøk på å spleise Midge med en ny mann. Mens i tredjesesongen [6 stjerner] tok karrieren endelig fart, og hun kunne stå støtt på egne, verdensvante, ben.

Tredjesesongen gav serien etterlengtet luft under vingene, og flere herlige musikknumre i det Maisel fikk dra på turné med smørsangeren Shy Baldwin. Dessverre kulminerte sesongen med at Midge mistet jobben, etter å ha vært litt i overkant «løsmunnet» om privatlivet til Baldwin. Med en påfølgende havarert karriere som konsekvens.

Idétørke

I sesong 4 har vi kommet frem til 1960-tallet. Midge forsøker nå å stable på bena en komikarriere i ruiner, og søker total kreativ frihet. Hun bestemmer seg for å kun kjøre soloshow, og fullstendig på egne premisser – med et «fritt» manus. Den nye karrieren starter ikke helt etter planen, men som konferansier på en halv-posh strippeklubb.

Hennes egenrådighet skaper nye problemer, både med hensyn til familien, kollegaer og venner. Dessverre er fjerdesesongen ikke like fornyende, og eksperimentell som tredjesesongen. Om det skyldes omskrivinger av manuset etter utallige korona-utsettelser, eller en generell idétørke blant manusforfatterne, vites ikke; men her trås vannet og gamle ideer repeteres.

Det gjentagende hysteriske maset til hennes foreldre begynner å føles i overkant utbrukt og nettopp det – gjentagende. Svigerforeldrene er fortsatt håpløst, eklatant irriterende narsissister, mens eksmannen luller rundt og prøver å stable en ny karriere som nattklubbeier på bena.

Serien skriker etter fornyelse, skifte av lokasjon og noen nye karakterer. Det vi får, er to episoder med Jason Alexander (Seinfeld) i en særs forutsigbar gjesterolle. For noe bortkastet talent!

Nesten en hel episode vies å minne/ære den avdøde skuespilleren Brian Tarantina, som i serien gestaltet den smålugubre nattklubbeieren Jackie. Helt sikkert godt ment, men dramaturgisk passer det ikke inn i konteksten, og føles mer konstruert enn ekte og troverdig; der Miriams manager, Susie (Alex Borstein), får tømt seg for år med innstengte følelser.

Politisk ukorrekt

Men bevares, Brosnahan er fortsatt en innertier i rollen, og Midge Maisel et frekt overflødighetshorn av spiss, og intelligent, humor på scenen.

Det hevdes at det kun er mørkhudede som kan komme med «neger-vitser», det samme er nok tilfellet med jøder, og ironisering over egen rases særegenheter og (sett utenfra) komiske levesett. Her er serieskaperne befriende politisk ukorrekt, og lar Midge fritt harselere med inngrodde fordommer og forutinntatthet – uten at det føles kleint.

I tillegg har de vært dyktige med å plassere historien godt i en historisk kontekst, der virkelige personer og hendelser tilføres som krydder, og påvirker det narrative. Ikke minst er den ekte standup-legenden Lenny Bruce en tilbakevendende mentor, og reddende engel, for Midge. Fabelaktig portrettert av Luke Kirby.

Midge og Susies hårete mål denne runden er «Let’s change the business!»; med henvisning til inngrodde kjønnsrollemønster og latterliggjøring av kvinner innenfor komibransjen.

La oss håpe at sesongen tar seg opp etter hver, og følger opp det slagordet. Inntredelse av Lenny Bruce i episode fire bærer håp om at så faktisk er tilfellet. For av de episodene vi har fått sniktitte på, så holder det ikke til mer enn 4 stjerner til Maisel & Co.

Anmeldelsen er basert på de 4 (av 8) første episodene. Sesong 4 får premiere den 18. februar, på Prime Video. To nye episoder vil slippes ukentlig, over fire uker.