Anmeldelse: The Last of Us, sesong 2

Den apokalyptisk grusomme, normløse sopp-zombie-verdenen vender tilbake – hakket mer voldelig enn forrige runde.

Og med det forsetter Ellie (Bella Ramsey) og Joe (Pedro Pascal, The Mandalorian) sin søken etter et fredelig sted og en mulig løsning på epidemien som har lagt Jorden, og menneskeheten, i ruiner. De er blant de siste overlevende.

Det er gått over to år siden premieren på The Last of Us, den fabelaktige, dystopiske serien basert på det meget populære PlayStation-spillet ved samme navn; skapt av Naughty Dogs Neil Druckmann.

Serien ble selve inkarnasjonen på at man endelig hadde brutt «spill-forbannelsen», der transformasjonen av populære spill til serie og film stort sett har vært en gedigen skuffelse.

 

There is no cure!

Det hele begynte med et tilbakeblikk til det Herrens år 1968, i det en dypt seriøs pandemi-ekspert forklarte at jordens befolkning umulig kan overleve en pandemisk aggressiv sopp-infeksjon. En sopp som angriper hjernen, og raskt tar kontroll over verten – før den «zombie-fiserer» vedkommende. Som han så lakonisk avsluttet:

There is no cure – we lose!

I førstesesongen hoppet vi så frem til 2023, hvor den desillusjonerte protagonisten Joel Miller fikk i oppdrag, i et postakopalystisk Boston, å frakte jentungen Ellie ut av byen, gjennom landet, til hovedkvarteret til opprørerne. Ferden gjennom soppgale-zombieland gikk ikke akkurat på skinner…

Ellie var den obsternasige tenåringen mens Joel kom med en forferdelig hendelse i sin mentale bagasje, i det hans elskede datter ble en av epidemiens første utilsiktede ofre.

Motstandsbevegelsen «Fireflies» ble klar over Ellies unike egenskap, hun er immun mot smitten – og dermed en potensiell bærer av en kur mot faenskapet. Men mot slutten av forrige sesong grep Joel resolutt inn, og gjorden så «rent bord» for å redde Ellie.

Drevet av ren egoisme eller ei, i det blodtåken senket seg lå flere titalls «uskyldige» ofre igjen på gulvet i operasjonssalen…

Et surnet vennskap

I det vi møter våre protagonister igjen befinner vi oss fem år frem i tid, hvor de har søkt husly hos Joels bror, Tommy (Gabriel Luna), i fortifiserte Jackson, Wyoming.

Ellie har blitt nitten år (med Nirvana-postere på tenåringsrommet) og har et åpenlyst agg til Joel – de er nærmest ikke på talefot; og vi aner at noe uforløst grums fra fortiden forsurer forholdet. Dermed tilbringer Ellie, innimellom skyting av zombier fra bymuren, mesteparten av tiden sammen med bestevenninnen Dina (Isabela Merced).

Imens har Joel regelmessig begynt å konsultere byenes eneste psykiater, Gail (Catherine O’Hara), for å bearbeide fortidens traumer og hendelser han helst skulle sett ugjort. En herlig kynisk, og lettere alkoholisert, hodekrymper.

Så, i det en flom av soppinfiserte zombier brått stormer byen, inntreffer en ulidelig sjokkerende hendelse, som snur opp ned på serien og det fremtidige hendelsesforløpet.

For dem som kjenner PlayStation-spillet ut og inn vil ikke scenen komme som en overraskelse, men alle oss andre dødelige sitter lammet tilbake. Som en konsekvens tvinges Ellie nå til å handle!

Hun forsøker (forgjeves) å mobilisere byens borgere til å sette sammen en manngard for å jakte på Seattle-opprøreren Abby (Kaitlyn Dever) og hennes «WLF»-milts – men ender opp med å legge ut på det farefulle toktet kun sammen med trofaste Dina.

Desperat, ensom, desillusjonert og nedbrutt, men målrettet og fast bestemt, legger hun ut på sitt brutale hevntokt. Dette er hennes stund! Tilbake i Jackson sitter Dinas ekskjæreste, Jesse (Young Mazino) og Tommy, mens de forsøker å mobilisere sin indre styrke.

Etter en relativt problemfri reise, på hesteryggen gjennom umildt landskap, kommer jentene frem til Seattle. Der står de overfor kompromissløse «WLF», ledet an av den nådeløse opprørslederen Isaac (Jeffrey Wright, The Agency).

Demokratiske spilleregler er kastet på båten, og man er avhengig av «flokken» for å overleve. Inntrengere ses utelukkende på som fiender og et menneskeliv er ikke mer verdt enn en flues. «WLF»-militsen ligger i konstante trefninger med den ekstreme Scar-kulten – ingen av dem en det man vil beskrive som «Mors beste barn»…

I bunn og grunn handler serien om menneskets iboende kraft, styrke og ønske om å overleve – uansett hvor bedritne forhold du lever under. Vi møter desperate, fortvilte, tidvis maniske, mennesker i ytterste nød og elendighet – men de har livsgnisten og kjemper for sitt stakkarslige, usle liv.

Men hvor faen befinner Abby seg?

Brutalt, kaldt og nådeløst

Seriens manuskript er ført i pennen av Craig Mazin og spillets skaper, Druckmann. Vi har selv ikke spilt spillet, men får fra spillentusiaster bekreftet at serien legger seg tett opp mot spillets handling.

Selve handlingsforløpet er langt mer kompakt og konsentrert denne runden. I all hovedsak befinner vi oss i de bedritne ruinene av det som en gang var østkyst-metropolen Seattle. Samtidig er handlingen betydelig mørkere, den brutale volden mer fremtredende og karakterene, om mulig, enda mer desillusjonerte.

Samspillet, og den emosjonelle kjemien, mellom Pascal og Ramsey har hele tiden vært blant seriens sterkeste kort. Vi skrev om førstesesongen at serien var «noe så sjeldent som en zombie-serie med et hjerte, og en oppegående hjerne».

Der brorparten av førstesesongen tok for seg den strabasiøse Boston-Jackson-reisen til Joel og Ellie, mens vi underveis ble stadig mer kjent med karakterene, og deres relasjon utviklet seg, føles sesong 2 litt mer som en smått ufullstendig transportetappe.

Den intense unike, varme og komplekse mellommenneskelige relasjonen mellom Joel og Ellie havner mer i bakgrunnen, der det nå er relasjonen mellom Ellie og Dina som utforskes. I seg selv et interessant forhold, med langt i fra så gripende som duoen Ellie/Joel.

I tillegg skjemmes denne sesongen av er rekke i overkant spekulativt eksplisitte voldsscener – som får både karakterene, og oss seere, til å snu oss bort i vemmelse. Helt sikkert tilsiktet og i tråd med spillets tematikk og sjargong, men føles like fullt overeksponert.

Karakterutvikling

Om serien er basert på et grunnleggende skytespill, så har den ikke tilsidesatt karakterutviklingen.

Pascal er fortsatt fortreffelig i rollen som den komplekse Joel. En innesluttet mann som egentlig hadde gitt opp verden, men gjennom øynene til den tøffe tomboyen Ellie ser verden med nye øyne – og har fått livsgnisten tilbake.

Heldigvis får vi en rekke fengslende tilbakeblikk som utdyper karakterene og deres relasjoner. Ikke minst er scenen med ektemannen til Gail, Eugene (Joe Pantoliano) en skjellsettende opplevelse, og en bærebjelke for serien. Her faller mange løse brikker på plass.

Et annet ikonisk tilbakeblikk fra fordums tid viser en forslitt kassett med A-ha, som følges opp med at Ellie i nåtiden, i Seattles ruiner, fremfører en akustisk versjon av superhiten Take on Me, til en dypt beveget Dina.

 

Spillet som tvangstrøye?

Vi tror serien ville tjent på å løsrive seg mer fra handlingen, og særtrekkene, i spillet. Tidvis føles den som en tvangstrøye for seriens handling, fremdrift og troverdighet.

Hvorfor i all verden skal for eksempel Ellie konstant drasse rundt på den store ryggsekken, bare fordi hennes spillkarakter gjør det?

Man har da også gitt mindre spillkarakterer en mer sentral plass i serien, men det kunne man med fordel gjort mer av. Et stort savn i andresesongen er at en så fremtredende karakter som Abby rett og slett forsvinner ut av bildet over mange episoder.

De mange spesialeffektene er i verdensklasse, og alle de fantasifulle sopp-zombiene ser herlig skremmende ut. Like vellykket er den digitale transformasjonen av kjente bygninger der Moder natur nå har tatt over, og lar anarkistene herje fritt.

The Last of Us evner fortsatt den vanskelige kombinasjonen av å underholde, skremme og samtidig ta oss med på en emosjonell reise. Men den er dessverre ikke på høyde med den enestående førstesesongen.

4 solide stjerner til en ganske så unik serie, med en gjennomgående rålekker produksjonsdesign. Vi er spent på veien videre!

Serieskaperne har valgt å splitte handlingen i del 2 av spillet over to sesonger, der The Last of Us, sesong 2 består av syv serieepisoder. Ukentlig episodeslipp på Max fra den 14. april.

Anmeldelsen er basert på samtlige av episodene.