Anmeldelse: The Last of Us, sesong 1

Medio desember ble Lyd & Bilde invitert til en eksklusiv, hemmelig (!), førvisning av en ny storsatsing fra HBO Max. Den kommende originalserien The Last of Us, må vite.

Vel vitende om at serien var basert på et PlayStation-spill, samt at tematikken var zombier, så skal vi ærlig innrømme at forventningene våre ikke akkurat var skrudd i taket.

Se opp for soppen!

Det hele tar til i det Herrens år 1968, i det en dypt seriøs pandemi-ekspert (John Hannah) forklarer at jordens befolkning umulig kan overleve en pandemisk aggressiv sopp-infeksjon; en sopp (han utdyper at både penicillin og lsd stammer fra sopp) som angriper hjernen, og raskt tar kontroll over verten – før den «zombie-fiserer» vedkommende.

Som han så lakonisk avslutter, det finnes ingen kur for noe slikt. Om så skulle skje: «We lose!» Men, for at en slik sopp skal kunne overleve i et menneske må først temperaturen på Jorden stige noen grader…

Serien baserer seg på Naughty Dogs PlayStation-spill ved samme navn, skapt av Neil Druckmann. Druckmann er her serieskaper (sammen med Craig Mazin), og står også ansvarlig for manuskriptet, mens Mazin regisserer herligheten.

Det hersker ingen tvil om at serier som The Walking Dead, og Fear The Walking Dead, har en stor fanbase, og millioner av strømme-seere. Det er definitivt ikke en mangel på zombie-filmer og -serier i underholdningsbransjen, men genren er da heller ikke vår favoritt-tidtrøyte. Det sagt, så byr HBO Max’ nye storsatsing på noe langt mer en blodtørstige zombie-monstre.

 

Menneskehetens kollaps

Fra et røykfylt TV-studio i 1968 gjør vi et raskt hopp fram til Austin, Texas, 2003, der alenepappaen Joel Miller (Pedro Pascal, The Mandalorian) gjør sitt ytterste for å oppdra datteren Sarah (Nico Parker) til et godt og anstendig menneske.

Hele Joels liv sentrerer rundt henne, samt hans bror Tommy (Gabriel Luna); som begge to jobber innenfor bygningsbransjen. Staute, handlekraftige karer med hodet på rett plass, og det moralske kompasset i orden.

En dag som begynner som alle andre dager, ender med at Sarah gir pappaen sin en gammel klokke; som hun har reparert for ham til bursdagsgave. Så våkner plutselig Sarah til lyden av sirener, helikoptre og militære tropper som hurtig forflytter seg igjennom storbyen og forstedene. På TV-en maner nyhetssendingene folk til å holde seg innendørs.

Det tar helt av i det deres aldrende nabokjerring, Fru Adler, plutselig går til et blodtørstig og bisart angrep – som kulminerer med at Sarahs far skyter henne kaldt ned! For Joel og familien går det ikke mye bedre.

Velkommen til anarkiet!

I 2023 er det gått 20 år siden den apokalyptiske soppinfeksjonen tok livet av brorparten av Jordens befolkning, la storbyer øde, knuste all infrastruktur og tvang de få overlevende inn i tettpakkede, godt bevoktede, karanteneområder. Ikke helt likt korona-lockdown, men dog.

Utenfor militærets beinharde (smått fascistiske) beskyttelsesregime herjer de infiserte, med varierende grad av galskap og morderinstinkt. Ingen er trygge utenfor piggtrådmurene!

Joel livnærer seg nå i Boston ved å ta alle de skitne strøjobbene han blir tilbudt, når han så ikke har hørt fra broren sin på noen måneder bestemmer han seg for å søke ham opp; men i så fall trenger han en bil, våpen og utstyr for den strabasiøse, farefulle ferden.

Inn fra sidelinjen kommer undergrunns-opprørsbevegelsen «Fireflies» (ildfluene), ledet an av energiske Marlene (Merle Dandrige). I sin varetekt har hun den enigmatiske jentungen Ellie (Bella Ramsey), som hun ønsker fraktet ut av byen, gjennom landet, til hovedkvarteret til opprørerne.

Motvillig tar Joel, og han «kamp-søster» Tess (Anna Torv) på seg oppgaven. Med livet som innsats, og Tommys helbred som motivasjon, velger de å føre Ellie igjennom zombie-land.

Fra skytespill til serie

Det suksessrike spillet som The Last of Us er basert på, er i all hovedsak et skytespill der du spiller hovedrollen som Joel, med mål om å knerte flest mulig zombier. Fra Boston og ut kunne serien endt opp som den reneste, skyteglade zombie-splatter historien – heldigvis er så ikke tilfellet. The last of Us er noe så sjeldent som en zombie-serie med et hjerte, og en oppegående hjerne.

I bunn og grunn handler serien om menneskets iboende kraft, styrke og ønske om å overleve – uansett hvor bedritne forhold du lever under. Vi møter desperate, fortvilte, tidvis maniske, mennesker i ytterste nød og elendighet – men de har livsgnisten og kjemper for sitt stakkarslige, usle liv.

Spesielt Joel selv har hatt en tøff reise de siste 20 årene. En reise som har gjort ham kald, desillusjonert og følelsesmessig avstumpet. Protagonisten eksisterer, men lever egentlig ikke.

Marerittverdenen avdukes og utdypes

Hver episode er i stor grad et eget avsluttende kapittel, som tar for seg spesifikke byer, Kansas, Jackson Hole, eller personer og historiske tilbakeblikk på verden slik den en gang var.

Enkelte av episodene bæret litt preg av å være en transportetappe, der lite interessant hender, men gjennomgående utdyper de det narrative og tilfører historien levet liv og medmenneskelige aspekter. Spesielt gripende er episoden om sjefs-prepperen Bill (Nick Offermann) som har beleiret seg i sin egen lille forstadsbydel, med alle livets bekvemmeligheter. I ensom majestet levere han livet tilnærmet som før – innen en (irriterende) inntrenger forstyrrer hans daglige rutiner.

Videre fokuserer serien på dyrsinstinktene som kommer frem i mennesker presset til det ytterste, med ingenting å tape. Vi blir vitne til alles kamp mot alle, der man hevder den sterkestes rett.

I Druckmanns apokalyptiske versjon av 2023 er demokratiske spilleregler kastet på båten, og man blir avhengig av «flokken» for å overleve. Inntrengere ses utelukkende på som fiender, som enten bærer med seg smitte, eller som vil ta fra flokken det lille de har å leve av; forbilledlig illustrert av Kathleen (Melanie Lynskey) i en anarkistisk Kansas City. Et menneskeliv er ikke mer verdt enn en flues.

Joel og Ellie må kjempe seg igjennom de forskjellige «sonene», fra prærien, via fjellandskap, knuste skyskrapere til mørke kjeller. Duoen kommer seg frem med bil, hest eller med apostlenes hester. Mens de konstant forsøker å ligge et hestehode foran faenskapen som truer bak hvert hjørne.

Det menneskelige aspekt

Samspillet, og den emosjonelle kjemien, mellom Pascal og Ramsey er blant seriens sterkeste kort. Pascal får frem sin versatilitet som skuespiller, og portretterer den komplekse karakteren med troverdighet og pondus. Ellie er tomboyen som er tøffere-enn-toget, både i kjeften, hodet og evnen til å takle press og skremmende situasjoner. Smått i overkant karikert, men karakteren vokser på deg etter hvert som plottet skrider frem.

Joel fremstår til å begynne med som en iskald, kynisk kalkulerende drapsmaskin, som kun tar på seg oppdraget med å frakte Ellie ut ifra egeninteresse. Det er hans karakterutvikling, og personlige forandring, som er seriens mest fascinerende, og Pascal får oss til å tro på han personlige reise.

Eller som når Ellie, i et forlatt og ødelagt, kjøpesenter, drømmer seg bort til hvordan ungdommen bekymringsfritt levde for 20 år siden, klimprende akkompagnert av a-ha.

Trigger-happy

The Last of Us er selvsagt ikke fri for action, og mengder av (til dels) splattende zombie-skyte-scener. Skyteglade action-junkies får i rikelig monn dekket sine behov. Og jo da, om det skulle være noen tvil, Joel kan skyte fra seg!

I tillegg har virkelig spesialeffektmakerne fått leke seg fritt og maner frem de mest outrerte hybridene av sopp-mennesker, med blod på tann og kjeften full av «tentakler».

Spesialeffekt-selskapene har ikke bare fått store budsjetter til å skape «klikkende» gale zombie-monstre, men får også tryllet frem en bisarr versjon av vår virkelige verden, med ekte byer, bygninger, fly og steder, til et postapokalyptisk helvete; der naturen, aper og monstre har tatt over – og forfallet preger hver busk, bru og bygg. Lekkert, og samtidig deilig skremmende.

For enkelte vil nok mange av de mer «heftige» zombie-scenene skremme dem bort fra serien, men den har som sagt langt mer å by på. Vi vil på det sterkeste oppfordre «folk flest» til å gi serien en sjanse.

Hvem hadde trodd det, at vi (med glede) skulle dele ut 5 stjerner til en zombie-serie?! Men den høye karakteren fortjener så absolutt The Last of Us. Serien evner den vanskelige kombinasjonen av å underholde, skremme og samtidig ta oss med på en emosjonell, mellommenneskelig reise. I tillegg til det er serien en teknisk diamant, med kvalitet i alle ledd.

The Last of Us har global strømmepremiere på HBO Max den 16. januar. Anmeldelsen er basert på hele sesongen; dog med mange uferdige spesialeffekt-scener.