Anmeldelse: The Last Duel

Legende Sir Ridley Scott har passert 83 år, og den produktive regissøren, med det visuelle mesterblikket, slutter ikke å imponere. Hans seneste filmepos tar for seg den fascinerende historien om Frankrikes siste offisiell duell. En slående nydelig film, skjønt lytefri er den dessverre ikke.

I 1386 ble retten satt i Paris. Anklager var ridderen Jean de Carrouges (Matt Damon), som anklaget sin tidligere svirebror adelsmannen Jacques Le Gris (Adam Driver) i å ha forgrepet seg på hans vevre kone, Marguerite (Jodie Comer).

 

I en rettssak uten håndfaste bevis lander retten (dvs. kong «gale» Karl VI) på å dømme partene til dødelig duell. Vinneren har retten, sannheten, og Gud, på sin side.

The Last Duel er så visst ikke første gangen Sir Scott innbefatter seg med historisk drama, men det spesielle grepet han gjør med denne sanne historien, er at vi får servert historien fra tre vinkler. Hver av hovedpersonene forteller sin, subjektive, opplevelse av hva som faktisk hendte. Et snertent fortellergrep, som her dessverre ikke oppfyller sitt potensial.

Vi kastes inn i historien noen år innen den påståtte voldtekten, da våpenbrødrene Carrouges og Le Gris, i kongens navn, slåss side om side og er gode venner, under Hundreårskrigen mot sine engelske fiender.

Når tiden så kommer for å høste inn for lang og tro tjeneste, sår rojale vennetjenester og økonomisk forfordeling splid mellom mennene. Le Gris slår pjaltene sammen med den sleske fetteren til den gale kongen, Pierre d’Alençon (Ben Affleck), og får tildelt landområder som rettmessig (som medgift) tilhører Carrouges. Bedre blir definitivt ikke stemningen når d’Alençon i tillegg stripper ham for adelstittelen etter hans fars død.

I det ekteparet Carrouges igjen trer ut på sosietetsarenaen, fatter hannreien d’Alençon umiddelbar interesse for hans fagre frue; og legger seg på hjul etter henne. I det Jean er i Paris for å innhente sitt velfortjente krigshonorar, ser Le Gris anledningen byr seg – og forgriper seg på forsvarsløse Marguerite.

Manusarbeidet er fordelt på tre, det radarparet Damon og Affleck står for de to mannlige versjonene av sannheten, mens Nicole Holofcener har skrevet tredje akt, der vi får historien sett igjennom øynene til Marguerite. Et fiffig, og smart grep, men her har ikke Scott maktet å «kill his darlings», slik at historien tværes unødvendig ut og dramaturgien tidvis svinner hen. Skal slettes ikke se bort ifra at også duoen Damon/Affleck har ønsket å skrive inn en større rolle for sin figur enn strengt tatt formålstjenlig.

Ofte er det kun nyanser som skiller historiene, noe som kan være fascinerende nok. Ikke minst de, tilsynelatende, små forskjellene mellom voldtektsscenen som skildres gjennom øynene til først Le Gris og deretter Marguerite er filmkunst som gir frysninger på ryggen.

Etter Le Gris oppriktige oppfatning har han da heller ikke gjort noe galt; han hevder at Marguerite, slik enhver dydig kvinne vill gjort, kom med tilgjort motstand.

Sett med ektemannens, Jeans, øyne er det nærmest han som er blitt forulempet, i det Le Gris har skjendet og forgrepet seg på hans «eiendom», fruen. Sett i et slikt perspektiv står nåtidens MeToo-debatt i en ganske annet lys.

Historiens røde tråd er kvinners stilling i et fullstendig mannsdominert samfunn, der de står maktesløse uten en mann ved sin side. Til syvende og sist er det da også Marguerite som risikerer alt, for at hennes mann skal forsvare sitt navn og ære. En interessant betraktning sett opp imot Taliban-terroristenes nylige «fredsmekling» i Oslo.

Nei, det er slettes ikke alltid det blir vellykket med amerikanske skuespillere, med påtatt fransk aksent, men i The Last Duel har Scott valgt å la alle snakke som de vil; med det resultat at det ikke er noen konsistens i språket. Ei heller makeup-ansvarlig ser ut til å ha tatt inn over seg hvilken tidsalder dramaet foregår i – frisyren til både Affleck og Driver ser mer ut som 1980- enn 1380-tallet.

Det er et dystert drama Scott serverer, og lyset og miljøet gir da også det rette, mørke, inntrykket. Vi tror ikke vi så et eneste solglimt filmen igjennom. Her er det mørke, skitt, gjørme, sludd og skitne, stearinlys-dunkle slott. Effektivt og visuelt styggvakkert, og når det kommer til de eksplisitte kampscenene så er Scott i sitt ess. Sverdene hugger mot hardt metall, hoder faller, blodet spruter og hestene lider, der den ene ridder etter den andre mottar sitt banesår. Blendende vakkert filmet av Dariusz Wolski.

Synd at han ikke har maktet å overføre denne intensiteten til dramaet som er filmens hovedbudskap, her ville mye vært oppnådd med å kutte kraftig ned på enkelte scener og gitt de selvgode herrer mindre spillerom. Kapittelet som skildrer Marguerites opplevelse, er definitivt det sterkeste av dem alle (Comer leverer da også den sterkeste skuespillerprestasjonen); og når det hele så eskalerer inn i en heidundrende ridderduell kommer Scott mer enn godkjent i mål – men heller ikke mer. 4 stjerner.

The Last Duel kan nå strømmes på Disney+.