Anmeldelse: The Hunger Games

En gang i fremtidens USA er landet inndelt i 12 sektorer, som alle kontrolleres med jernhånd av sentralmakten. Som et ledd i å holde befolkningen kuet arrangeres det årlig en to ukers ”konkurranse” der 2 ungdommer fra hvert distrikt skal kjempe mot hverandre – til det kun er en vinner/levende igjen.

Basert på den første boken i trilogien til Suzanne Collins følger vi Katniss fra 12. distrikt som melder seg frivillig slik at lillesøsteren skal slippe av kroken. Mye av spenningen tas bort i det man umiddelbart skjønner at hun til slutt vil vinne (nei dette er ingen plottspoiler, skjønner du ikke det, så har du ikke sett mange filmer før).

Teknisk er det stort sett meget vellykket, bortsett fra at en del av kulissene ser ut som akkurat det, kulisser. Foto og klipp fungerer godt, med svært virkningsfull bruk av mye håndholdt kamera, og skuespillet til Jennifer Lawrence er imponerende som den bastante men samtidig søkende og intelligente heltinnen.

Det er antydninger til en underliggende kritikk og harselas av dagens absurde reality-TV hverdag, der snart alt er lov og skal vises i primetime, Stanley Tucci overbeviser som den overdrevne TV-verten som stiller alle de dumme spørsmålene og skal dramatisere alt. Samtidig er det fokus på det enorme gapet mellom den lille privilegerte overklassen og hvordan den holder nede det store flertallet av ”arbeidere”. Men det blir hengende igjen en flau smak i munnen, for er dette kun harselas og samfunnskritikk, når filmen i seg selv nettopp forsøker å lage god underholdning ut av drapsraidet??

Skuffende billedkvalitet med relativt dårlig fargemetning og en del blasse bakgrunner. Lydsporet leverer god kvalitet. På bonusfronten er det rikelig med bl.a. bakomfilm, intervjuer, stills, trailer og en interessant samtale med regissøren.