Anmeldelse: The Handmaid’s Tale, sesong 4

Over tre sesonger har vi fulgt, den høyst ufrivillige, «tjenestepiken» June/Offred/Ofjoseph (Elisabeth Moss) som har blitt frarøvet sin mann, sitt barn, sine menneskerettigheter og sin verdighet.

https://youtu.be/rg_160Be71g

 

Religiøst forkvaklet

I et religiøst forkvaklet, moralsk diktatur, i et alternativt USA i nær fremtid (kalt Republikken Gilead) er det dominante, undertrykkende fascist-menn som styrer; og deres viktigst mål er å opprettholde den «gode» moral, konservere kvinners plass i samfunnet og sørge for at menneskeheten reproduseres.

Etter dramatisk synkende fertilitet i samfunnet tvinges de få gjenværende fruktbare kvinnene til å opptre som regelmessig voldtatte fødemaskiner for den velstående eliten.

Siden June ble tvunget inn i denne rollen har hun vært sta, stolt, standhaftig og stadig sett etter en utvei for seg og sine medsøstre – samt forsøkt å styrte diktaturet. I fjerdesesongen når hun virkelig bunnen!

Dystopisk blikk på USA, sett med feministiske øyne

Serien er basert på romanen (1985) til den canadiske, feministisk orienterte, forfatterinnen Margaret Atwood. Der hun tegner et dystopisk skremmebilde av det gigantiske nabolandet i sør, og hvor til Helvete det kan gå med (en) gal mann bak The Resolute Desk.

Gjennom historien har USA forsøkt å lede verden ved å sette en høy moralsk standard, og lede ved eksempelets makt. Donald J. Trump tok dette til det ekstreme, der han poserte med bibelen foran kirken i DC, og truet med å sette inn militæret mot landets egen befolkning mens opptøyene raste i gatene.

Litt av det intense ubehaget rundt hele premisset med The Handmaid’s Tale, med et (i nær fremtid) diktatorisk, moralskpolitisk, tyrannregime i USA, gikk (heldigvis) plutselig luften litt ut av etter at The Donald forsvant ut dørene av Det hvite hus. Serien ble brått ikke like presserende nær den politiske hverdagen.

Det gjør den dog ikke mindre underholdende – og ubehagelig urovekkende.

Opprørsleder

Tredjesesongen kulminerte med at June fikk frigitt en rekke av sine medsøstre, fraktet sin datter til sikkerhet i Canada, og, maktet å få et fullastet fly med kidnappede barn over grensen, den såkalte «Angels’ Flight»-operasjonen.

De høye Herrer i Gilead er i harnisk over «Angels’ Flight», og forlanger barna returnert til USA. Den diplomatiske krisen eskalerer, og fasciststyret legger konkrete planer for en invasjon ev den vennlige kjempen i nord.

Samtidig er June hardt skadet etter skytekonfrontasjonen mot slutten av tredjesesongen, og desperat på jakt etter et nytt trygt hus/oppholdssted for seg og sine handmaid på rømmen.

I fjerdesesongen perfeksjonerer, en i begynnelsen desillusjonert, June sin rolle som opprørsleder. Nok er nok! Hun blir inspirert av den unge Fru Keyes (en absolutt glimrende Mckenna Grace), og innser at intet vil bedre seg innen terrorregimet er styrtet.

Mørk, vått, trist og dystert

Serien tegner et dystopisk, deprimerende bilde av fremtidens nordøstlige USA, et bilde serieskaperne har omfavnet og gjenskapt ned til minste, avskyelige, detalj.

Både tilværelsen og omgivelsene er grå, dystre, dunkle og regntunge. Her er det ingen glede i hverken sinn eller skinn – med et lite unntak av en utagerende fest blant Gileads mannlige elite (som ikke helt følger republikkens moralske normer…).

Regimets bunkere er harde, mørke, ubehagelige betongbygg med eklatante torturkammer, voktet av fotsoldater i uniformer som bringer minnene tilbake til Hitler og Mussolinis velmaktsdager. Det er da heller ikke tilfeldig.

Og kommandør Joseph Lawrence (en, som alltid, utmerket Bradley Whitford) knuser brutalt Junes siste rest av illusjoner og håp, i det hun står overfor det vanskelige valget mellom å forråde sine egne eller redde sitt egent skinn, og han avslører «sannheten» om regimet:

Gilead doesn’t care about children. Gilead cares about power! Faithfulness, old time values, homemade bread – that’s just the means to an end. Distractions from the oppressors. I thought you would have figured that out by now.

Lawrence er seriens protagonist og definitivt den mest komplekse og fascinerende karakteren. En person vi gjerne skulle sett mer til.

Det er knapt nok en stripe av sol eller håp i det June & Co forsøker å knuse tyrannene. Hennes eneste lille glimt av håp er et flyktig gjensyn med Nick (Max Minghella), som nå virkelig har kommet seg opp og frem i fascisthierarkiet.

Samtidig står Canada som kontrastens fyrtårn i Nord. Her er samfunnet ved det normale og den destinasjonen desillusjonerte amerikanere søker tilflukt til.

I «The Great White North» befinner Junes tidligere «Herrer», Fred (Joseph Fiennes) og Serena Waterford seg i varetekt, anklaget for krigsforbrytelser. Paret, som nå har en isfront seg imellom, opplever underveis i sesongen et høyst uventet mirakel.

Overdrevet mannshat?

The Handmaid’s Tale er en medrivende, suggererende og teknisk imponerende (i alle ledd) velprodusert serie, med glimrende skuespillere, der Moss i særdeleshet står frem som en skremmende god karakterskuespiller.

Vi kan ane hver pinsel, sinne, trass og uendelige sorg i hennes kropp og sjel gjennom den innbitte, intense ansiktsmimikken. Denne sesongen har Moss også, til laud, selv stått for regien av tre av episodene.

Historien er radikal, provoserende og tidvis direkte opprørende. Serien tar opp en viktig tematikk og viker ikke unna betente temaer, der hovedfokus er kvinners rettigheter (eller mangel på sådanne) og religionens plass i et moderne samfunn – der Handmaid til det fulle bevisst overdriver.

Serieskaperne bør dog vokte seg vel for å fremstå som «militante krigsfeminister» som klandrer menn (generelt) for alt som er galt med dagens samfunn. Vi aner tendenser i sådan retning i sesong 3. Samtidig mener vi serien i for stor grad underspiller ideologien om den hvite rases overlegenhet, noe som var en sentral part av Atwoods roman.

5 solide stjerner til en sterk, og ofte særdeles ubehagelig, serie.

Anmeldelsen er basert på de 3 første (av 10) episodene. Sesong 4 har premiere den 29. april på HBO Nordic.