Anmeldelse: The Gilded Age, sesong 1

En av de aller mest populære (og kritikerroste) TV-seriene fra lineær tidsalder var kostymedramaet Downton Abbey, som ble kringkastet mellom 2010-’15. Serien tok for seg det britiske aristokratiet i Yorkshire på 1910-tallet, den historiske førkrigsepoken og forholdet til tjenerskapet.

Nå har HBO Max fått i gang et samarbeide med selvsamme serieskaper, Julian Fellowes, og produsert et nytt historisk kostymedrama. Denne gangen hensatt til USA, og aristokratiets vekst og fall i 1880-tallets New York; under den såkalte «Gilded age».

 

Nyrike vs. gamle penger

Perioden etter borgerkrigen i USA var preget av stor økonomisk fremgang. Den industrielle utviklingen skjøt for alvor fart, elektrifiseringen var i gang, landet ekspanderte vestover og store formuer ble skapt, ikke minst innenfor transportsektoren.

Landets finansielle sentrum var da (som nå) New York – her kolliderte for alvor den gamle eliten (som hadde sine amerikanske røtter helt tilbake til Mayflower) med de smått vulgære nyrike. I sentrum for The Gilded Age står nettopp denne konflikten.

Nyrike George Russell (Morgan Spector, Homeland) har slått seg stort opp som jernbanebaron. Han får, på øvre Manhattan, bygget seg et episk herskapshus (på folkemunne omtalt som «lille Versailles»), og tar med seg sin über-ambisiøse kone, Bertha (Carrie Coon, The Leftovers), og to barn til metropolen.

Men deres vei inn i det etablerte sosietetslivet skal vise seg å bli en lang og trøblete affære. Gamle penger kan nemlig så visst ikke fordra lukten av nye penger.

Gamle penger – og fordommer

En av familiene som virkelig kan smykke seg med «gamle penger», og et imponerende slektstre, er søstrene Agnes van Rhijn (Christine Baranski) og Ada Brook (Cynthia Nixon, fra And Just Like That…).

Den inntørkede, erkekonservative enken, og hennes kuede og naive peppermø av en lillesøster, tar til seg sitt landsens tantebarn Marian (Louisa Jacobsen) etter at deres brors død har etterlatt henne pengelens og husløs. Med på lasset følger negressen Peggy (Denée Benton); en forfatter in spe som søker lykken i The Big Apple, og får seg midlertidig (?) jobb som Agnes’ sekretær.

Alt handler om å ha de rette kontakter, nettverk og pleie sin inkluderende gruppe. Der alle søker å gjøre sine hoser grønne hos «yppersteprestinnen», Fru Astor.

Har man dog ikke et langt og feiende flott slektstre så blir man nødt til å kjøpe seg innpass hos sosietetseliten, enten ved sjenerøse veldedighetsdonasjoner eller forretningsforbindelser.

Russell er dog en hensynsløs, rå kapitalist, som ikke går av veien for å tape penger bare for å statuere et eksempel. De etablerte gjør sitt ytterste for å holde ham på armlengdes avstand, samt stikke kjepper i hjulene og sabotere hans forretningsplaner; men det er først når de nedverdiger hans Frue at han tenner på alle pluggene.

Spill og koketteri

Et klassisk kostymedrama verdig, så er serien selvsagt gjennomsyret av skittent spill, koketteri, baksnakkelser og åpenlys maktkamp.

Har man først tråkket feil i livet, er man stemplet på livstid, noe sosietetskvinnen Chamberlain (Jeanne Tripplehorn) får merke ettersom hun får den ene kalde skulderen, og olme blikk, etter den andre.

Sosietetsbarna (les: døtrene) skal gjøres gifteklare, og de skal så visst ikke gifte seg «nedover» i hierarkiet! Og kommer det en stakkarslig «feil» beiler i veien, så er det lite som ikke fars svulmende sjekkhefte kan ordne opp i.

Man kan med dagens øyne trekke på smilebåndet av hvor erkekonservative og eklatant navlebeskuende de Høye Herre (og kvinner) oppførte seg. Helt fjernt fra sannheten er det nok ikke, men i dramaturgiens ånd har nok Fellowes & Co skrudd til konfliktnivået og enfoldigheten noe.

Langtekkelig og konservativ

Et kostymedrama er av natur konservativt, i så måte svikter definitivt ikke The Gilded Age sine grunnprinsipper, ei heller vil den skuffe fans av genren; men nyskapende, og direkte spennende, er den dessverre ikke. Det burde så absolutt vært gått noen runder til på klipperommet.

Konfliktene er relativt forutsigbare, koketteriet er på eksakt det nivået vi forventer og kostymene og kulissene er vulgært storslagne.

I motsetning til fyrverkeriet Bridgerton er dog ikke The Gilded Age «fargeblind». Selv om raseskillet offisielt er opphevet, og vi befinner oss i de liberale Nordstatene, så er undertrykkingen av den svarte befolkningen i høyeste grad til stede. Noe som fører til flere pinlige/skjemmende scener, og avkler hvor langt liberalismen egentlig strekker seg hos de hvite overherrene.

Hovedfascinasjonen for serien ligger i den spennende historiske settingen den omhandler, samt om nykommeren til byen, unge Marian, har evne, mot og interesse til å bryte inngrodde mønstre og forstokkede leveregler.

Ny seersuksess

Skuespillerne leverer jevnt over godt, med en fandenivoldsk Morgan Spector og en kledelig kokett Louisa Jacobsen i særklasse. Vi kunne tenkt oss en mer fandenivoldsk skuespiller i rollen som Agnes. De to søstrene blir litt for mye en parodi á la herrene på balkongen i The Muppet Show – relativt morsomme, men også akk så grunne.

The Gilded Age er en serie som har de rette ingrediensene til å tiltrekke seg en stor seerskare, men å lokke noen nye seere til kostymedramagenren makter den nok ikke; til det er den for konservativ og noget langdryg. 4 svake stjerner.

På den annen side, om man ser på suksessen til Downton Abbey, hvorfor endre på en vinneroppskrift?

Anmeldelsen er basert på de 5 (av 10) første episodene. Sesongpremieren er på HBO Max den 25. januar.