Anmeldelse: The Diplomat, sesong 1

Som mange andre startet Keri Russell sitt liv i rampelyset i sagnomsuste The Mickey Mouse Club. Men i motsetning til brorparten av sine med-«musketerer» har hun møysommelig bygget opp sin seriøse skuespillerkarriere – inntil nå toppet med den høyst troverdige spionserien The Americans (2013-2018).

Hennes motspiller i The Americans, Matthew Rhys, kan for øvrig for tiden ses i den noiraktige retrokrimserien Perry Mason på HBO Max.

Nå er nok ikke 2023 akkurat tidspunktet for å lansere en spionserie med likandes russiske spioner, så har da Netflix heller ikke gjort. Med Russells hovedrollen i den nye storserien The Diplomat har hun «byttet side», og imponerer mer enn noen gang som karakterskuespillerinne.

 

Dagsaktuelt politisk drama

Serieskaper, og medforfatter, er Deborah Kahn, som åpenbart har latt seg inspirerer av den dagsaktuelle politiske situasjonen i Det hvite hus, et polarisert USA og det uoversiktlige spillet på den verdenspolitiske arenaen.

Vi møter den aldrende demokratiske president Rayburn (Michael McKean), som det til stadighet stilles spørsmål om helsetilstanden til. Han har en ung, kvinnelig visepresident, med en mann som er i ferd med å felle henne på grunn av økonomisk mislighold. Dermed er det noen som, bak lukkede dører, snakker sammen, og nevner den erfarne yrkesdiplomaten Kate Wyler (Keri Russell) som visepresidentemne.

Kate er gift med tidligere ambassadør Hal Wyler (Rufus Sewell), og paret er egentlig på vei til ambassadørposten i Kabul i det stabssjefen i Det hvite hus, Billie Appiah (Nana Mensah), og presidenten kaller henne inn til Det ovale kontor, og tildeler henne den prestisjefylte posten som ambassadør i Storbritannia.

Noe motvillig bærer det av gårde, i tospann med hennes karismatiske ektemann, til London, og et av hatte-landets mest prangende eiendommer, der plagsom pomp og prakt – og politisk kaos – venter.

Som brennhett bakteppe hersker det nok en krise i Midtøsten, i det et britisk hangarskip har blitt terrorbombet, med det tragiske utfallet av over 40 døde marinegaster. Bevisene peker relativt entydig i retning av presteregimet i Teheran.

Manuset er så dagsaktuelt at Russlands avskyelige angrepskrig mot Ukraina blir et sentralt element. Britenes populistiske statsminister (Rory Kinnear), inspirert av «elefanten» Boris Johnson, har sett hvor begrenset effekt sanksjonene har hatt – og ønsker nå «noen mål jeg kan bombe».

PS! Her kan du donere penger til det livsviktige hjelpearbeidet for Ukraina! 

I dette turbulente farvannet fremstår ekteparet Wyler som det sterkeste «power couple» siden herr og fru Underwoods glansdager i House of Cards.

Intelligent, med elegant dramaturgi

Ikke siden legendariske The West Wing (1999-2006) har vi sett et mer fintunet, dagsaktuelt, spennende og intelligent politisk drama. Serien er ikke like subtil som The West Wing, eller sofistikert som The Americans og Le Bureau, men lener seg litt mer på «tabloid» spenning ispedd leken humor; men den narrative grunnmuren er et bunnsolid, troverdig drama hensatt til vår egen turbulente tidsalder.

Som elegant krydder i dramaturgien, blir vi vitne til den kontinuerlige kivingen, og iboende mistroen, ambassadørekteparet imellom. Hal er den utadvendte verdensmannen som elsker publisitet og det å ta risiko og raske beslutninger – ofte basert på magefølelsen. Hans kone er møysommelig, samler inn data og dobbeltsjekker kilder før hun konkluderer, mens hun hater oppmerksomhet, taler og snorklipping. Hennes dialoger med den noe tilkneppede britiske utenriksministeren (David Gyasi) er rett og slett fornøyelige.

Det smått umake ekteparet har sine dype motsetninger og pågående konflikter, men samtidig en gjensidig respekt og en grunnleggende kjærlighet for hverandre. Friksjonen er til å ta og føle på, og blir ekstra pikant i det visepresidentplanene avsløres; for man kan vel ikke ha en skilt visepresident?

Handlingens dame – i en mannsverden

Kate Wyler er en handlingens dame, som aktivt søker diplomatposter der hun kan bruke sine evner, nettverk og virkelig få gjort en endring. Hennes møte med pompøs britiske etikette, protokoller og et åpenlyst maktpolitisk spill på hjemmebane er i ferd med å vippe henne av pinnen.

Hennes kontroversielle ektemann, som med sin brautende fremtoning har skaffet seg flere fiender enn venner, er nå henvist til å spille annenfiolin, som ambassadørens «kone» – og det sågar uten privatsjåfør og bil.

En rolle Hal mistrives sterkt i, og da heller ikke finner seg i å være en vingeklippet annenfiolin. Han har fortsatt sitt nettverk, og vet hvilke strenger han kan spille på. Som brutal konsekvens må fruen nå sette ham, i full offentlighet, på plass!

I kulissene trekker Kates tilbaketrukne, distingverte stabssjef Stuart Heyford (Ato Essandoh), i trådene; en mann som lever for jobben, tilsynelatende har alt under kontroll og åpenbart vet mer enn han vil ut med.

Spenningen ligger i kulissene

Spenningen ligger ikke i det åpenbare, som om det virkelig er Iran som står bak bombingen av skipet, men i det intrikate arbeidet i kulissene. Den møysommelige innsamlingen av informasjon, opparbeiding og pleiingen av at omfattende nettverk, alliansebygging, tjenester og evnen til å analyser og skjære igjennom bullshit.

Tråkker bakmennene feil, kan det i dette tilfellet føre til en betent eskalering av Midtøsten-konflikten, og i verste fall en blodig krig med tyrannregimet i Teheran. Samtidig skal diplomatene trå den hårfine balansegangen med å informere «sine» politikere, samt være tro mot vedkommendes politiske prosjekt.

Få, om noen, diplomater behersker dette komplekse spillet bedre enn nettopp Kate Wyler, og Russell spiller henne med engasjement, troverdighet og finesse.

Måten hun sjonglerer en «utfordrende» ektemann, populistiske politikere, overivrige rådgivere og storpolitisk drama på er fornøyelig å bivåne, og Russell lykkes på alle plan. Hun er tøff, snarrådig og handlekraftig, uten at det fremstår karikert og kunstig. Hennes sårbare sider er aldri langt unna.

Den smått arrogante fremstillingen Rufus Sewell gir den verdensvante, über-selvsikre ektemannen, sitter som et skudd, og er en fornem match til maken.

Gode intensjoner

Toppfolkene i Det hvite hus har gode politiske intensjoner i jakten på en kommende visepresident. Få innsatt en person som kan ledelse, organisere og som behersker det intrikate politiske spillet – og det uten at vedkommende skal ha «forstyrrende» politiske ambisjoner eller kompromitterende allianser. Om det bare hadde vært så tilforlatelig enkelt i det virkelige liv…

Presidenten er nærmest en kopi av Joe Biden (dog litt mer gangfør). En mann med en klar politisk agenda, som til stadighet stanger hodet i veggen i møte med en polarisert kongress. Hvor fortreffelig serien skildrer ekte politiske, dagsaktuelle, problemstillinger på er blant dens fremste styrker. At man så har valgt å «pynte kaken» ved å gjøre den litt morsommere og outrert enn virkeligheten, det lever vi faktisk godt med.

For politisk interesserte seere er det en drøm å komme bak kulissene i det storpolitiske spillet, her åpenbart i en lettere dramatisert utgave, men like fullt genuint og med sitrende spenning.

Slutten fremstår noget forhastet, og litt for enkel, men legger i desto større grad opp til en spennende oppfølger. Kulissene, klipp, foto og det herlige musikksporet er alle med på å underbygge The Diplomat som en tvers igjennom kvalitetsserie.

5 sterke stjerner til en høyst fascinerende, velspilt serie som vi mer enn gjerne ser flere sesonger av – gudene skal vite at det er nok materiale å ta av.

The Diplomat hadde Netflix-premiere den 20. april. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.