The Crown har gjennom fire sesonger gått sin seiersgang hos strømmegiganten – og i morgen slippes den femte (og nest siste) sesongen. Sesong 5 blir den første sesongen som lanseres på Netflix etter at hovedkarakteren, dronning Elizabeth II, nylig gikk bort.

I forbindelse med den 96-årige monarkens bortgang (den 8. september), valgte serieskaper Peter Morgan å pause innspillingen av den 6. (og avsluttende) sesongen. Innspillingen er nå gjenopptatt.

 

Ekteskapelig kollaps

Treffende nok ser vi på plakaten for sesong 5 Diana og Charles i forgrunnen, mens dronning Elizabeth befinner seg i en mer tilbaketrukket stilling. Valget av billedkomposisjon er definitivt ikke tilfeldig fra serieskaper Peter Morgans side, for denne runden må sjefen i Huset Windsor finne seg i å spille annenfiolin.

Den nye sesongen tar for seg det turbulente livet til Windsor-familien på 1990-tallet; med stort fokus på de meget veldokumenterte, og særs offentlig eksponerte, ekteskapsproblemene mellom prins Charles og Lady Diana Spencer.

Paret, som giftet seg i 1981, med en aldersforskjell på 13 år, hadde allerede fra starten av et vanskelig utgangspunkt, med en «aktiv» ekskjæreste (Parker Bowles) luskende i kulissene, og et ektepar med diametralt forskjellige interesser og syn på livet.

1990-tallet ble et vedvarende utfordrende tiår for Elizabeth II, med eskalerende familieproblemer, brann på Buckingham Palace og et stadig mer kritisk søkelys fra britiske tabloider. Det ble stilt (uhørte) spørsmål om selve Dronningen var «gått ut av tiden».

Nye hester i manesjen

Tradisjonen tro bytter Morgan ut skuespillerne etter to sesonger. En glimrende Claire Foy portretterte subtilt den unge Elizabeth i sesong 1 og 2, og ble etterfulgt av formidable Olivia Colman i sesong 3 og 4. De sterke kvinnene overlater store sko til tredjemann – sko som en litt famlende etterfølger sliter med å fylle.

Allerede som 26-åring overtok Elizabeth II tronen i Storbritannia, i det Herrens år 1952. Æren av å portrettere den ikoniske monarken fra 1990-tallet av, har Peter Morgan tildelt Imelda Staunton. Staunton er nok mest kjent fra Harry Potter-filmene og Downton Abbey, og er en mer enn habil karakterskuespiller; men her kommer hun dessverre til kort.

Om det er ærefrykt eller sviktende regi vites ikke, men Staunton serverer en relativt kunstig fremstilling av Elizabeth II, lett teatralsk med gjennomgående manglende innlevelse og tilstedeværelse. Der er som om hun har valgt å fremheve særtrekk ved Dronningen, i stedet for å sette seg inn i hennes personlighet. Hun blir stiv og nærmest mekanisk, som om hun kontinuerlig leser fra manus.

I andre ledende roller ser vi Dominic West som prins Charles og Elizabeth Debicki (Tenet) som hans gemalinne, prinsesse Diana. West gjorde seg bemerket i TV-serien The Wire og portretterer en sterkere, mer selvstendig og selvsikker prinsen av Wales. Dessverre er det så-som-så med den fysiske likheten mellom West og den virkelige Charles, verre er det at han ikke får frem de karakteristiske faktene, den litt lute holdningen og smått famlende usikkerheten, som i offentligheten alltid har vært kjennetegn ved prinsens av Wales – særtrekk som Josh O’Connor så til gangs tok på kornet i de to foregående sesongene.

Modellaktige Elizabeth Debicki er riktignok en del høyere enn Lady Di, men sminkørene og kostymeavdelingen har transformert henne til å ligne moteprinsessen på en prikk. Når Debicki også spikrer prinsessens naivitet, usikkerhet, blikk ned i gulvet, smått nervøse latter og yndige koketteri, så er det som å gjenoppleve den virkelige «Englands Rose».

Også Jonathan Pryce og Lesley Manville, som h.h.v. prins Phillip og prinsesse Margaret gjør særs vellykkede portretter av sine kjente rollefigurer. Da stiller vi oss langt mer tvilende til Jonny L. Miller som de konservatives statsminister (1990-1997), John Major. Og James Murrays forsøk på en gjenskape den lett enfoldige (?) prins Edward, er langt nærmere en håpløs parodi enn historisk korrekt. En «glipp» som da også ligger manusforfatteren til byrde.

Offentlig skittentøyvask!

Skuespillerne, de historiske detaljene og det politiske spillet i kulissene har gjennomgående vært The Crowns styrke, dessverre har Morgan i femtesesongen valgt å fokusere alt for mye tid på det imploderende ekteskapet til Wales-paret. Forståelig nok, i og med at det er stor interesse rundt de mange skandalene, men Morgan bringer intet nytt til torgs.

Ved å fremstille hendelser rundt virkelige personer, spesielt personer som fortsatt er i live, skal man være svært sikker på at man har alle fakta på bordet. Det særlig når man dokudramatiserer liv og levnet til en kongelig familie – en familie som ikke kan ta til motmæle. Her griper The Crown rett inn i debatten som går rundt bruken av virkelige personer i fiksjon, så vel på film som i bokform.

Diana fremstilles mer og mer som en bortskjemt, umoden, virkelighetsfjern og lettere nevrotisk primadonna. En person som lar seg utnytte av omgivelsene, og ikke evner å sette sin rolle inn i en større sammenheng, eller ser konsekvensene av sine dramatiske handlinger. Slik sett korrigerer serien noe av det ensidige glansbildet som har blitt presentert av den ikoniske, ufeilbarlige, drømme-prinsessen.

Sammen med sin arrogante ektemann gjør de sitt beste, i full offentlighet, for å rive ned monarkiet og dets anseelse.

«Slangen i Paradis», den kontroversiell Camilla Parker Bowles (Olivia Williams) er i alle år i mediene fremstilt som en «grå mus» – et inntrykk Morgan gjør intet for å korrigere.

Historisk sammenheng

Peter Morgans episke, rojale fortelling fungerer definitivt best når han setter episodene inn i en historisk kontekst – og makter å trekke opp de lange linjer.

Her lykkes han uovertruffent med episoden der vi går helt tilbake til første Verdenskrig, og bevitner tragedien som så brutalt rammet den russiske Tsarfamilien.

Familien var i nær slekt med det britiske kongehuset, og i forbindelse med et forestående statsbesøk fra den første demokratisk valgte presidenten i Russland (drukkenbolten Jeltsin) retter Morgan, i form av prins Philips, et særs fascinerende tilbakeblikk på historien. En historie som direkte påvirker dagens situasjon.

Ekstra interessant sett i lys av dagens situasjon, der forholdet mellom Russland og UK/Vesten er på frysepunktet, og Russland igjen (høyst rettmessig) er en internasjonal pariastat.

PS! Ikke glem Ukrainas kamp mot krigsforbryterske Russland. Her kan du donere penger til det livsviktige hjelpearbeidet for Ukraina!

Av andre historiske hendelser, som evner å opplyse og underholde, vil vi trekke frem den utrolige reisen til den egyptiske milliardærfamilien Al-Fayed. Forholdet til playboysønnen, Dodi, skulle lede til Dianas endelikt, men det er fortellingen om hvordan hans far regelrett kjøpte seg innflytelse inn i det britiske samfunnstoppsjiktet som treffer oss. At Morgan, som en ekstra bihistorie, også trekker inn abdiserte kong George, og hans livtjener er som delikat krydder til historien.

Og, heller ikke denne gangen, lar Morgan være med å avkle dronningen hennes absurde, påtatte skille mellom rolle og privatperson i den familiære sfære. Der hun, med «stiff-upper-lip», forsøker å distansere seg fra den ubarmhjertige beslutningen om å nekte sin søster giftemål med Peter Townsend. En eldre Townsend gestaltes for øvrig aldeles fortreffelig av en distingvert aldrende Timothy Dalton. Både vellykket drama og genuint rørende.

Dokumentar?

Desto nærmere vi kommer vår egen tid, og følger gleder, sorger og tragedier til virkelige personer som fortsatt er blant oss, desto mer problematisk fremstår dog den nærmest dokumentariske stilen Peter Morgan har lagt seg på.

Hele seriens setting og narrativ gir næring til at den utad nærmest gir inntrykk av å fortelle Den sanne historien om hva som virkelig skjedde.

Kronologisk følger vi reelle historiske hendelser som har preget Storbritannia, og Vesten det siste århundret, med ekte mennesker portrettert i hovedrollene. Virkelige taler og møter som det eksisterer referat fra, «sauses» så sammen med fiksjon om hva som (muligens!) ble sagt i de private kamre.

I forkant av sesongpremieren har det da også hersket så mye kontrovers, at Netflix har sett seg nødt til å legge inn en plakat i forkant av hver episode, der de minner seerne på om at The Crown en fiksjonsserie, basert på historiske hendelser.

Det sagt, så lenge man som seer hele tiden har i bakhodet at The Crown, i høyeste grad, er en dramatisert fiksjonsfortelling av reelle hendelser så er serien fortsatt blant de bedre dramaseriene i strømmeverdenen. Vi håper dog at avslutningssesongen, igjen, retter hovedfokuset mot (som Al-Fayed kalte henne) «The Boss Lady». 4 stjerner.

Sesong 5 av The Crown har global premiere på Netflix i morgen (den 9. november); da slippes samtlige av episodene. Anmeldelsen er basert på alle episoder.