Anmeldelse: The Crown, sesong 1

Netflix har hamret ut en vekststrategi med fokus på økt produksjon av lokale TV-serier. I så henseende var Marseille den første ut spesialtilpasset for det europeiske markedet – uten at vi akkurat lot oss imponere av «House of Cards» i europeisk innpakning. I disse dager lanserer strømmegiganten en adskillig mer påkostet produksjon, som bør evne å nå et langt bredere publikum, også utenfor Europas grenser.

I 2006 portretterte Helen Mirren dronning Elisabeth II i den meget gode filmen The Queen. Manusforfatteren var Peter Morgan. Morgan står nå som hovedmannen bak (og medforfatter av) The Crown. Men, der The Queen fokuserte på dronningens reaksjoner og liv etter Dianas død, tar The Crown oss med til begynnelsen på hennes gjerning som statsoverhode for Storbritannia og samveldelandene. Et liv hun i utgangspunktet ikke var født inn i.

KJÆRLIGHETEN TRUMFER ALT
Den 20. januar 1936 inntok kronprins Edward tronen, etterfulgte sin far, kong George V, som kong Edward VIII av Storbritannia. I 42 år hadde han forberedt seg til rollen som statsoverhode, men kjærlighetens uransakelige veier gav ham en meget kort regjeringstid – faktisk så kort at han aldri offisielt ble tronet.

Edward falt for amerikanerinnen Wallis Simpson; det lille problemet var dog at hun ikke var av rojal slekt, og (gud forby!) skilt to ganger! Noe som i øynene til den svært konservative og tradisjonstro Windsor-familien i Buckingham Palace, og den minst like konservative engelske kirken og Baldwin-regjeringen, gjorde henne fullstendig uskikket som dronningsemne. Edvard fikk det «enkle» valget: Kjærligheten eller tronen! Den 11. desember 1936 (etter knappe 11 måneder på tronen) abdiserte han, og ble etterfulgt av sin yngre bror Albert. Edward ble etter dette persona non grata i kongefamilien.

DEN STAMMENDE KONGEN
Albert (Jared Harris), «Den stammende kongen», tok kongenavnet George VI. En konge som åpenbart var lite komfortabel i medienes grelle søkelys, men som like fullt ble godt likt av folket. I en alder av kun 56 år, døde han av kreft i 1952. Hans eldste datter het Elizabeth….

Elizabeth Alexandra Mary ble født den 21. april 1926, og levde de første årene av sitt liv i lykkelig uvitenhet om at hun som 10-åring skulle rykke opp til nummer én i arverekkefølgen til den britiske tronen. Som niese til den kommende kongen forventet hun å leve et idyllisk, tilnærmet skjermet liv, utenfor medienes og folkets konstante overvåkning. Men den gang var ikke Wallis Simpson inne i bildet.

Da hun tiltrådte som England/Storbritannias 6. dronning gjennom tidene var hun kun 25 år gammel. En formidabel jobb sto foran henne, og med en slik bakgrunn, familie, intriger og drama, er det rikelig stoff å ta av for manusforfatterne av TV-serien.

NYE TIDER
Dronning Elizabeth II (Claire Foy) ble hodestups kastet inn i rollen som regent, i det hennes far brått døde mens hun var på en lang reise til samveldelandene sammen med sin nygifte brudgom, prins Philip (Matt Smith). Som ung og uerfaren regent ble hun i begynnelsen herset med av erfarne (mannlige) rådgivere, de to dronningmødrene og selveste Sir Winston Churchill. De blandet seg inn i alt fra familienavn og bosted til prinsgemalens fritidsaktiviteter. Men Elizabeth finner snart sin egen stemme og former regentrollen i sitt, moderne, bilde.

Foy er innertier som den litt vevre og usikre kvinnen, som ufrivillig blir kastet ut på dypt vann og raskt lærer seg «å svømme». Med enkel mimikk og fakter har hun tatt den virkelige Elizabeth på kornet, i en miks av britisk korrekthet og en litt trassig stahet er hun seriens mest fascinerende person; som også gjennomgår den største forandringen.

Serien er videre forbilledlig i fremstillingen av utfordringene den ærekjære, og tradisjonelle, prinsgemalen strever med å finne og forme sin rolle som underdanig sin frue, dronningen. Som han frustrert sier det «jeg vil være gift med Elizabeth, ikke dronningen». Like fullt forlanger hun at han skal knele for henne under kroningsseremonien.

Matt Smith spiller rollen som den småfrustrerte prinsen med troverdighet og sterk innlevelse; i tillegg er han som snytt ut av nesen på den virkelige Philip. En mann som ofte taler før han tenker, forsøker å fornye regentrollen og strever med å innfinne seg i sitt nye lv som «veskebærer» for sin mektige kone. Men det er gnisningene mellom en annen (og langt mektigere) mann som er blant seriens høydepunkter.

SIR WINSTON
En av britenes mest sagnomsuste og legendariske statsministere gjennom tidene, Sir Winston Churchill, entrer igjen Downing Street 10 like før Elizabeth blir dronning. Og tradisjonalisten Churchill ser helst for seg at intet (inklusive hans omfattende alkoholinntak) endres. I en alder av 77 år begynner han så smått å miste grepet, og opposisjonen (og hans partifeller) ser sitt snitt til å kaste den gamle ringreven under tåkekrisen i 1952. Tusenvis av Londons innbyggere omkom i den sterkt forurensede luften, mens Churchill var opptatt av bagateller. Den nybakte dronningen går så langt som å vurdere å anmode ham om å trekke seg, og dermed skape en konstitusjonell krise.

John Lithgow er en fryd for øyne og ører som den særdeles fargerike og politisk ukorrekte Churchill. For en mann som er kjent for å uttale «My dear you are ugly, but tomorrow I shall be sober and you will still be ugly» til et parlamentsmedlem som kritiserte drikkingen hans, ligger den mye god underholdning og drama. I serien blir han og dronningen også motpoler i brytningstiden mellom det «gammeldagse» versus det moderne. Like fullt har de en gjensidig respekt for hverandre og, ikke minst, posisjonen de bekler.

KVALITETSSERIE
The Crown er definitivt en serie vi vil følge videre, der den byr på god underholdning i en miks av personlig drama, intriger og fascinerende historietime fra vår nære fortid. Her får så vel kostymedramafantaster og rojalister, til politiske- og historieinteresserte sine behov dekket.

Imponerende hvordan man har klart å gjenskape 1950-tallets London og Buckingham Palace ned til minste detalj. På dette nivået oser serien av påkostet kvalitet og vekte på detaljene. Det samme gjelder de iøynefallende kostymene, som alt i alt bidrar til å sette oss tilbake til en svunnen tid. Her har de åpenbart brukt mye tid på research i arkiver og offisielle brev, samtidig som man har diktet rundt de private samtalene kongefamilien imellom.

Dog brukes litt for mye tid på det indre, detaljerte, livet i slottet, og enkelte av episodene blir noget langdryge og handlingstomme; den hadde muligens fungert bedre over åtte episoder? Man burde ha gått litt hardere til verks på klipperommet, og samtidig økt progresjonen over tidsspennet noe.

Det er så visst garantert nok drama til å fylle flere sesonger, og jevnt over utmekret skuespill bidrar til å sikre serien fem stjerner. Hele førstesesongen kan strømmes på Neflix fra den 4. november. Anmeldelsen er basert på de fem første (av 10) episodene.