Anmeldelse: The Bear, sesong 1

Det har gått knappe tre år siden Disney+ ble lansert i USA, og litt over to år siden strømmetjenesten kom til Norden. Med sine 222 millioner abonnenter globalt passerte nylig Disneys strømmenettverk Netflix som verdens største.

På den korte tiden som har gått siden lansering, har Mikke Mus & Co så ettertrykkelig slått fast at tjenesten ikke er et strømmealternativ kun for barn og barnefamilier. Med den nye serien The Bear, leverer de nok en topp kvalitetsserie for et godt voksent publikum.

Vi hensettes til den smått så lugubre sandwichsjappa The Original Beef of Chicagoland, i et av Chicagos definitivt mer dekadente strøk. Her drev i mange år den dyktige kokken, og «kreative» bokføreren, Michael (Jon Bernthal) den sagnomsuste gaterestauranten – som visstnok serverer USA beste, og mest «greasy», sandwicher.

Om ikke restauranten var i nok økonomiske problemer fra før, så eskalerer krisen til helt uante høyder i det Michael beslutter seg for å rette en pistol mot tinningen – og trekker av. Scenen er dermed satt for hjemkomsten til den fortapte sønn.

 

I fanget på hans uforvarende bror, Carmy (Jeremy Allen White), havner plutselig «arven», og familieforpliktelsen til å drive livsverket videre. Men Carmy kommer fra en helt annen kokkefilosofi enn sin mer rufsete bror. Han har gått sin skole hos de flotteste franske gourmetrestaurantene i New York, og sågar jobbet hos Noma i København. Skummet hummersuppe, foie gras og fermenterte grønnsaker ringer dårlig hos det faste klientellet, og staben, hos The Beef.

I buskene lurer kapitalsterke onkel Jimmy (Oliver Platt), som mer enn gjerne vil overta forretningen – en mann som Michael har satt seg i bunnløs gjeld til.

At Michaels bestevenn, den pilleknaskende Richie (Ebon Moss-Bachrach), er mer konservativ en Paven hjelper ikke på. Her skal intet forandres og/eller fornyes er hans livsmantra. Og må man deale litt dop for å komme seg over en økonomisk kneik, så whatever.

Richies måte å rive en restaurant på kolliderer fundamentalt med Carmys ledelses- og matfilosofi. Når Carmy så finner en alliert i nykommeren, den ambisiøse jyplingen Sydney (Ayo Edebiri), så, bokstavelig talt, eksploderer det på det lille, klaustrofobisk hektiske kjøkkenet!

Serien har et helt rått autentisk, rustikt preg, og minner tidvis om en heseblesende dokumentar. Dynamikken mellom den brogete gjengen med ansatte, og Carmy og Richie, er til å ta og føle på. Som enhver som en gang har arbeidet i en bedrift vet, så vil nye tanker og ideer møte på mostand fra vanemenneskene – noe The Bear får frem på en forbilledlig, måte; uten tilgjorte fakter og kunstige grep.

Og, man blir skikkelig sulten av å se The Bear. Velduftende braisert oksebryst, greasey sandwicher (med alt av tilbehør) og lekkert danderte desserter gir oss vann i munnen.

Jeremy A. White er et regelrett gullfunn som desillusjonerte, forsmådde og tidvis dypt fortvilte Carmen Berzatto. At ingen store regissører har huket tak i ham tidligere er fullstendig ubegripelig; spesielt med tanke på at han i nesten ti år har overbevist i rollen som i Lip Gallagher i komidramet Shameless. Han har er unik tilstedeværelse, får frem alle de små nyansene i den komplekse personen, og det konfliktfylte livet til, Carmy. Monologen han holder under et avhengighetsmøte er alene verdt en Emmy-pris!

Ikke nok med at han må takle stor mostand mot nytenkning og, sårt tiltrengt, innovasjon på arbeidsplassen, men familien går ikke akkurat i takt, og begrepet fritid og avkobling er ord som ikke gir mening i Carmys hode. På toppen av det hele sliter han med å forsone seg med brorens brå bortgang, samt deres manglende samkvem i årene innen han tok livet av seg. Skyldfølelsen holder på, fra innsiden, å spise ham levende.

Hans «partner in crime», den aspirerende soussjefen Sydney akkompagnerer Carmys stormfulle liv, og blir en slag sindig klippe for ham. Edebiri (som egentlig er stand-up komiker) briljerer som rookien som ikke lar seg målbinde. I henne får han også den tiltrengte annerkjennelsen han instinktivt søker.

Christopher Storer har skrevet et utrolig genuint og fintfølende manus der vi kommer tett innpå, og delvis innunder, det ofte kompliserte livet til ekte mennesker. Mennesker med høyst forskjellig ståsted og forventninger til livet og hverdagen, som ser verden fra sitt ståsted. Det psykologiske «spillet» gjengen imellom er fascinerende og medrivende, og fungerer som den røde tråden som binder det fintfølende narrative sammen.

De halvtimelange episodene kler formatet og den til dels intense fortellerstilen. Den hektiske stemmingen på kjøkkenet fyres opp av et heftig rockespor samt omfattende bruk av kryssklipping og nærbilder – både av mennesker og mat. Effektivt og slående.

The Bear har blitt en skikkelig feelgood serie, og det uten at den overhodet fremstår sukkersøt og påtatt. Enkelte av personkonfliktene er riktignok i overkant kunstig skrudd opp noen hakk, ene og alene for dramaturgiens del.

Det vedvarende høye, regelrett utmattende tempoet, og «støynivået» kunne også Storer ha dempet noe; skjønt det skaper påtenkt følelse av stress, hastverk og nød. Enkelte av plottrådene blir smått forutsigbare, men ikke verre enn at «måltidet» stundom føles litt oversaltet.

The Bear er en serie som skiller seg ut i mengden, og som vi mer en gjerne booker bord til nok en gang! Et ektefølt mellommenneskelig drama som nekter å slippe taket. 5 bunnsolide stjerner til et mangefasettert gourmetmåltid.