Anmeldelse: The Batman

Det ble til slutt Matt Reeves (War for the Planet of the Apes) som fikk ansvaret for å regissere «gjenoppstandelsen» til Batman. Reeves står også bak manuset som dypdykker ned i bakgrunnen, og beveggrunnene, til Bruce Waynes alter ego.

Bruce Wayne/Batman er DC universets minst superheltaktige superhelt, og en beinhard protagonist som aldri har kommet over det brutale drapet på sine foreldre – som har sverget på å vie livet sitt (og den enorme rikdommen) til å bekjempe ondskap og urettferdighet i sitt elskede Gotham.

 

Men, etter hele 11 Batman-filmer, hvorav en fantastisk, spektakulær trilogi fra mesteren Christopher Nolan (2005-2012), trengte virkelig denne franchisen nok en reboot?

Det korte svaret er ja; selv om ikke akkurat The Batman tilfører noe sjokkerende nytt til genren, så er det en solid film Reeves og Pattinson presenterer, der hovedkarakteren gis mer dybde og personlighet enn i de foregående filmene.

Men, for dem som fortsatt forbinder den kappekledde vigilanten, med flaggermusører og sveipende kappe, i lettere komiske Adam Wests 1960-talls utgave, så vil de nok ha problemer med å kjenne igjen det dystopiske universet Matt Reeves presenterer i årets film.

Mørket har senket seg over Gotham

Flere høytstående samfunnspilarer blir brutalt tatt av dage i Gotham, en skitten by både visuelt og mentalt. Her florerer korrupsjonen, gjengkriminaliteten og det moralske forfall; og så vel fordervede politikere som politifolk selger sine tjenester til høystbydende.

Denne dystre, dystopiske versjonen av Chicago har aldri sett gråere og tristere ut – der det konstant regner og himmelen er mørk, i beste fall illevarslende skarlagensrød. Når man så, i likhaugen som tårner seg opp, finner klare meldinger til «The Batman» trekkes Bruce Waynes alter ego ubønnhørlig inn i misæren.

Den eneste han kan stole på er den alltid lojale, renhårige, politimannen James Gordon (Jeffrey Wright, Westworld).

De to herrer aner konturene av en gedigen konspirasjon, der trådene fører dem til byens ledende kingpin, eieren av den lugubre nattklubben «The Iceberg Lounge», Pingvinen (Colin Farrell, ganske så ugjenkjennelig etter en omfattende sminkejobb). Her treffer Batman også på den enigmatiske Selina Kyle (Zoë Kravitz), som gjerne vil bistå Batman, og lengter etter å purre forførende i en tettsittende catsuit… Mjau!

Sporene peker tilbake til Waynes fortid, der hans milliardærfar, og kreative forretningsliv, kan ha en sammenheng med den totale kollapsen som truer Gotham.

Andy Serkis (Ringenes Herre) har tatt over rollen som Bruce’ lojale tjener og sjelesørger, Alfred (en rolle i mange år gestaltet av gentlemanen Michael Caine). Men heller ikke hos ham sitter de tørrvittige replikkene løst lenger.

Visuelt blendende stygg-vakkert

Visuelt minner Reeves’ versjon av Gotham mye mer om Blade Runner 2049 enn de tidligere mer lekne, tegneserieinspirerte filmversjonene.

Kulissene er mastodontiske, nedslitte skjeletter av noen forfalne betongbygg. Det er stadig hint av en tidligere blomstrende industriby, som nå oser av forfall og nedgangstid (á la det virkelige Detroit) – som innehar mange bydeler der politiet skygger banen.

Regnet dominerer, både værmessig og mentalt. Byen er overbefolket av totalt desillusjonerte innbyggere som etter hvert kun gir faen, og gir seg hen til håpløsheten.

Det hele underbygges av et sort og orange lysbilde, som bærer preg av at dommedag er rett rundt hjørnet, samt et voldsomt, brutalt lydspor fra Michael Giacchino. Det svevende foto til Greig Fraser (Zero Dark Thirty) drar oss inn i det fordervete universet.

En folkesky, humørløs, Batman

Etter at Michael Keaton, Val Kilmer (gud bedre!), George Clooney, Christian Bale og Ben Affleck hadde fått ikledd seg Batman-kappen, falt denne runden det noget uventede valget på lettere anemiske Robert Pattinson, for en reboot av serien.

Pattinson er definitivt mest kjent fra de søtladne vampyrungdomsfilmene The Twilight Saga. En serie der vi ikke helt kan si at vi ble blåst av banen av hans skuespillerferdigheter. Men etter at han la vampyrkarrieren på hylla, har Pattinson tatt noen kloke valg og til gangs vokst som skuespiller. Noe som kulminerte i den rystende The Lighthouse. Sin skuespillerversatilitet fikk anledning til å skinne som den kyniske, selvgode drittsekken av en pastor i den direkte ubehagelige dramafilmen The Devil All the Time.

Hans anemiske, letere androgyne, ytre kler godt den nedstemte, humørløse, folkesky versjonen av Batman. Fullstendig borte er den flamboyante playboy-versjonen av rikmannssønnen Bruce Wayne, portrettert blant annet av Christian Bale. Pattinsons versjon ser vi for oss at tilbringer adskillige flere timer på en benk hos sin dypt bekymrede psykolog, enn svingende på nattklubbgulvet.

Drapet på hans foreldre, som han som ung gutt ufrivillig ble vitne til, har alltid vært et helt sentralt element i Batman-sagaen – det er jo nettopp det som her vært hans bærende drivkraft. Men i The Batman er det også akkurat det som river ham (mentalt) ned. Han tynges av ansvaret, frykten, selvforakt og tviler seg igjennom valgene han tar.

Mannen er åpenbart dypt traumatisert, sliter med å komme seg videre og strever med mellommenneskelige relasjoner. I denne verdenen er det ikke rom for humor og skjemt, ikke en gang av den beske sorten. Pattinson er et glimrende valg til å portrettere en Batman i en slik sårbar sinnstilstand. Hans litt stakkarslige, «unnskyld-at-jeg-er-til», fremtoning kler karakteren til fingerspissene.

Plottet man glemmer

Rollegalleriet, og deres bleke humør, gjenspeiler den dystre stemningen, noe som tidvis balanserer hårfint på kanten mot parodi. Vi har full forståelse for at Batman føler behov for å hviske midt inne på en politistasjon, men når nærmest enhver scene, til og med i tospann på et øde tak, foregår med bisk hvisking kan det tippe over i det parodiske og selvhøytidelige.

Filmens svakeste punkt er faktisk selve plottet. At moralsk fordervede gjengkriminell forsøker å ta kontroll over byen er hverken originalt eller særlig spennende. Faktisk lett så forglemmelig, og noe vi har sett gang på gang i tilsvarende filmer. Heldigvis bidrar en eklatant avskyelig Pingvinen til stor underholdning; garantert en person Trump ville kalt et geni!

Tempoet synker litt, for så for alvor å ta av i det en spik, hakkende «gal» The Riddler (Paul Dano) bidrar med en passende dose infam «genialitet». Samtidig blir Catwoman Batmans livsviktige bindeledd til det menneskelige aspektet, og tviholder ham ved hans fulle fem.

Det menneskelige aspekt

Filmen føles aldri kjedelig, men nærmere tre timers spilletid er dog i overkant. Her burde Reeves & Co med fordel ha gått noen runder til på klipperommet.

Det er det desillusjonerte persongalleriet og all den iboende ondskapen som fascinerer mest i denne Batman-utgaven; og på det planet svikter filmen ikke. Som oftest fremstår filmen langt mer som en dystopisk thriller enn en klassisk actionfilm med superhelter.

The Batman har blitt en meget annerledes film enn Nolans Dark Night-trilogi, men ikke dårligere. Mindre actionmettet og mer fokus på det menneskelige plan – men noen oppløftende film er så visst The Batman ikke. 5 stjerner.

Filmen hadde kinopremiere den 4. mars, og får strømmepremiere på HBO Max den 18. april.