Anmeldelse: The Amazing Spider-Man 2

Med unntak av tredjefilmen var Spider-Man-trilogien (2002-2007) til Sam Raimi, med Tobey Maguire som vår rødkledde venn, en svært underholdende og velprodusert serie. Overraskelsen var dermed stor når man valgte å reboote franchisen allerede etter 5 år (2012) med The Amazing Spider-Man. Det til tross, vi lot oss sjarmere av en keitete, hengslete og usikker Andrew Garfield i en underholdende film; dog føltes den ganske unødvendig og tilførte både franchisen og hovedkarakteren lite nytt. Med andreforsøket har Webb (!) (regi) og Garfield (Spider-Man) truffet blink.

Alltid befriende med andrefilmer i en serie, da du slipper å bruke halve filmen på å introdusere og etablere karakteren; i oppfølgeren er det action fra første scene. Og jo visst lot vi oss imponere av Tobey Maguire som svingte seg mellom skyskraperne i New Yorks asfaltjungel, men her har de tatt effektene til et nyt nivå – godt hjulpet av fremragende 3D.

Garfield har etablert seg godt i rollen, spiller mer overbevisende og blødmene er jenket ned noen hakk. Samspillet mellom ham og sjarmerende Emma Stone (Gwen) er troverdig og lekent, i tillegg er Gwen en adskillig mer hardstlående og tøff kjærlighetsinteresse en det man er vant til fra superhelters side. Hun har så absolutt ben i nesen, og skal være med det det skjer – virker hverken påtatt eller politisk korrekt. Derimot sliter vi med Dane DeHann som Harry Osborne. Her gjorde James Franco en svært overbevisende rolle, mens DeHann fremstår alt for pinglete og stakkarslig tatt i betraktning hvor han kommer fra. Franco var også sleip og ufyselig, men på en sjarmerende måte.

Historien er absolutt ikke nyskapende, men føyer seg godt inn i rekken av superhelplott, med karikerte og overdrevne (misforståtte) skurker, som vil rasere verden (i alle fall New York) fordi de ikke ble sett som liten. Så kompliseres historien av at kjæresten til superhelten utsettes for fare. Men i tillegg til alt det «vanlige» byr The Amazing Spider-Man 2 på et overraskende godt mellommenneskelig, psykologisk drama som bakteppe. Peter Parker slites mellom sine «plikter» som Spider-Man og forholdet til Gwen som settes i fare som følge av hans heltedåder. På dette premisset alene kunne filmen fungert som et romantisk drama. Så krydres historien med befriende, småfrekk, humor – noe som er med på å ufarliggjøre den lekne filmen. Webb har godt grep om den dramaturgiske utviklingen og, til tross for to og en halv time, føles den ikke langtekkelig.

Spesialeffektene er, som nevnt, meget imponerende, i tillegg til lekre svingende scener mellom skyskrapere får vi en vanvittig lekker scene i det Green Goblin (DeHann) og Spider-Man braker sammen i sluttkampen. Nydelig koreografert og filmet, og en scene som viser frem 3D-mediet fra sin beste side. Fem svært underholdende stjerner – dette vil vi se mer av!

Et eksellent lydspor (dts-MA 7.1) gir oss alle detaljene, samt et herlig trøkk i bassen. Billedkvaliteten er superb med nydelige farger, kontraster og skarphet; dog noe svekket i 3D. Bonusmaterialet er omfattende og gir oss mange utelatte/forlengede scener, et svært interessant kommentarspor, musikksporet, musikkvideo (Alicia Keys) og en bakomfilm som er blant de beste vi har sett! 1:45 time med omfattende og engasjerende info om alt fra utviklingen av historien til filmingen i New York og spesialeffektene.