Anmeldelse: The Agency, sesong 1

Mellom 2015-2020 gikk den franske, sterkt realistiske, spionserien Le bureau des légendes. Gjennom fem sesonger kunne vi følge agenter og undercoverspioner i den franske etterretningen streve med å holde Frankrike trygt. Nå har produsent George Clooney & Co «amerikanisert» den unike serien.

Grunnkonseptet i The Agency er det samme som Le bureau, der vi denne runden blir med bak kulissene til CIA i den nitidige planleggingen, etterretningsinnsamlingen, interne stridigheter og bruk av informanter og undercoveragenter ute i felt.

Vi hensettes til den ikoniske amerikanske ambassaden i London, der sindige Bosko (Richard Gere) styrer etterretningsshowet. Hans nestkommanderende, Henry Ogletreee (Jeffrey Wright, Westworld), har direkteansvaret for undercoveragentene, deriblant den egenrådige Brandon Cunningham / «Martian» (Michael Fassbender, The Killer).

De siste seks årene har Martian operert undercover, som «Paul Lewis», i Etiopias hovedstad Addis Abeba. På kun to døgns varsel blir han plutselig kalt tilbake til London, uvitende om årsaken. I Etiopia etterlater han sin mangeårige elskerinne, den enigmatiske Sami Zahir (Jodie Turner-Smith); men hvem er hun egentlig, og hva er hennes rolle i det intrikate spillet?

 

Finne seg selv på nytt

Vel hjemme i regntunge London må han gjenopprette det skadeskutte forhold til sin tenåringsdatter, Poppy, omstille seg og samtidig avfinne seg med at CIA konstant overvåker ham og presser ham til psykologisk evaluering. Dr. Blake (Harriet S. Harris) får sitt svare strev med å få noe fornuftig ut av en gjenstridig, selvhøytidelig agent.

Etter mange år i felten har Martian blitt ekstremt kynisk, er desillusjonert og innfunnet seg med at han aldri vil bli «normal» igjen – noe han hevder at heller ingen andre undercoveragenter er.

Samtidig snurrer hjulene i etterretningsmaskineriet sin vante gang, og det satt til nåtiden med Russlands krig mot Ukraina som det brennhete bakteppet.

Naomi (dyktige Katherine Waterston, Alien: Covenant) var Martians bindeledd til London-kontoret, nå jobber hun og hele Henrys team med å redde stumpene etter et mulig informanthavari i Minsk, der en av CIAs lokale informanter, «Coyote», er tatt, og muligens opererer som dobbeltagent.

Men Henry er også mer personlig involvert i etterretningskaoset som råder – hans svigerbror er undercoveragent i krigssonen i Ukraina, og nå er hans og hans team forsvunnet fra radaren…

 

Spionen som kom inn fra varmen

Det er en intrikat, mellommenneskelig og høyst dagsaktuell spionthriller serieskaperne Jez og John-Henry Butterworth har kreert. Vi tas med bak kulissene i en hemmelig verden der, ofte, målet helliger middelet og et menneskelig ikke har all verdens verdi.

Midt i stormens øye befinner Martian seg, en høyst intelligent, energisk og analytisk arbeidsmaur, som lever for jobben og bærer mange arr på sjelen etter årevis opererende under falsk identitet. Når så Sami brått dukker opp i London blir han satt i en krevende lojalitetsskvis mellom kjærligheten og jobben.

Fassbender en knallgod som den skadeskutte agenten som desillusjonert vender tilbake til «virkeligheten», og straks blir kastet ut på nye oppdrag, samtidig som han må forsvare sin egen psyke. På mange plan minner ham om den iskalde, kalkulerende leiemorderen han portretterte i The Killer, men langt mer menneskelig og mindre psykopatisk.

Hans furete og værbitte ansikt gir karakteren troverdighet og pondus, mens øynene gnistrer av (overdrevet?) selvtillit og egenrådighet.

Også Wright er i sitt ess som overarbeidet spionsjef, mens Waterston er seriens menneskelige ansikt utad. Hun fremstår «vanlig» og vennlig, men har evnen til å agere kaldt og kalkulerende, som når hun rekrutterer den nye, grønne, agenten (Saura Lightfoot-Leon) til oppdrag i å infiltrere det iranske atomprogrammet.

Serien begynner ganske så omstendelig og smått saktegående, men tempoet tar seg opp underveis. Enkelte av karakterene er også i overkant, unødvendig karikerte, som de to «tullingene» som er satt til å overvåke Martian.

Alt i alt har man klart å beholde mye av grunntonen fra den franske originalen (som fortsatt er en bedre serie) men samtidig gjort den til en litt mer generisk amerikanisert (på en positiv måte) spionthriller. Fortreffelige skuespillere løfter den.

Her er det til å begynne med mange handlingstråder og et bredt persongalleri – det skal bli spennende å følge med på hvor Butterworthene tar dette fascinerende showet videre. 4 solide stjerner.

Den 10. februar slippes The Agency på SkyShowtime, der én episode slippes ukentlig. Anmeldelsen er basert på de fire (av ti) første episodene. Serien har allerede fått grønt lys for en andresesong.