Anmeldelse: Svart krabbe

Netflix har etter hvert fått en omfattende liste av nordiskproduserte serier og filmer – dessverre er det ikke alle som holder like høy underholdningsverdi. Den svenske thrillerfilmen Svart krabbe faller så definitivt i den nedre enden av kvalitetsskalaen.

Manuset (skrevet av regissør Adam Berg) er basert på den dystopiske romanen til Jerker Virdborg, og tar oss med til et dystert, nærmest postapokalyptisk Sverige under okkupasjon av en fremmed, fascistisk militærmakt.

 

Det kommer aldri eksplisitt frem hvem fienden, den særs undertrykkende okkupasjonsmakten, er, men det mer enn antydes at vår mektige nabo i øst (for så vidt en passende/tidsriktig tematikk, sett i lys av Russlands pågående «frigjøring» av Ukraina) står bak helvete på svensk jord.

Dessverre er plottet, karakterene og handlingsforløpet like gammelmodig som Den kalde krigen – og langt ifra like spennende!

Handlingen er satt til vår nære fremtid, der noen få, innbitte geriljakrigere fortsetter kampen, og øyner et håp om å knuse den overlegne fienden. Ledet an av den kompromissløse krigsveteranen oberst Raaad (David Dencik, Kastanjemannen) rekrutteres beintøffe Caroline Edh (Noomi Rapace, Prometheus, Menn som hater kvinner) og yrkessoldaten Nylund (Jakob Oftebro), samt en broget gjeng leiesoldater, til å levere en ukjent «pakke» midt i fiendens leir.

Utfordringen er at de må komme seg helskinnet over isen. På klassiske skøyter skal redningsmennene legge bak seg ca. 100 nautiske mil (!) i åpent lende og over usikker is – uten å drukne, fryse i hjel og/eller bli skutt i filler av fienden. Oppgaven blir ikke mindre krevende som følge av indre friksjon.

I romanen fremkommer det at verden er ødelagt delvis av klimaendringer og krig, uten at klima blir et viktig element i filmen. Klodens klimatiske kollaps har kastet Norden inn i en nærmest endeløs vinter, noe som danner grunnlaget for spennende lek med vinter og krig, samt heftige actionscener. Filmen svikter på det meste.

Scenografisk byr krabbejakten på noen virkelig lekre scener, med nordisk vinternatt og stivfrossen is i et kaldt, blått, magisk lys. Fotografen får her lekt seg, og er den som imponerer mest. Dessverre fremstår alt for mange av kulissene og snøscenene som skutt i studio – plastikkaktig og overdrevet kunstige.

Langt verre stilt er det med de endimensjonale karakterene, håpløse, lite troverdige plottvister og hårete dialog. Det er sånn at vi hvert øyeblikk forventer at Jean-Claude Van Damme eller Dolph Lundgren skal komme skytende, og brølende, frem fra et hjørne.

 

Vanligvis bunnsolide Rapace virker i Svart krabbe uengasjert og utilpass i rollen som klisjéaktig, beintøff actionheltinne. Hun får da heller ikke mye hjelp av kollegaene, som alle er begrenset av sjablongmessige karaktertrekk og pinlig platt dramaturgi.

Alt for ofte fremstår filmen mer hoderystende «morsom» enn spennende og viril. Vi noterer Netflix for å ha servert årets første, iskalde, kalkun. Styr unna!

Svart krabbe får global premiere på Netflix den 18. mars.