anmeldelse: Springsteen on Broadway: En følelsesmessig tour de force!

Med showet «Springsteen on Broadway» spiller Bruce Springsteen (68) på en av de minste scenene han har opptrådt på i løpet av de siste 40 årene. Megarockestjernen som er mest kjent for sine legendarisk lange maratonkonserter, med et publikum på 30-80.000, har nå valgt å gå i stikk motsatt retning. The Walter Kerr Theatre i New York har kun 960 sitteplasser, og Sjefen gjennomfører hele 154 (!) show i perioden 3. oktober-30. juni.

 

INTIMKONSERT
Fem kvelder i uken setter han seg ned foran et enslig piano, med sitt munnspill og en rekke gitarer mens han soloakustisk spiller seg igjennom utvalgte godbiter fra sin rikholdige katalog. Innimellom sangene fortelles anekdoter fra Springsteens begivenhetsrike liv, som han skrev om i selvbiografien «Born to Run»  (2016).

Konsert er for øvrig ikke en helt presis beskrivelse av kvelden, for det er ikke en konsert i klassisk Springsteen-forståelse av ordet. På Broadway serverer The Boss et show. Et show med fast regi, manus og en spikret setliste; noe som er helt unikt for Springsteen som ofte kaster rundt på en tredjedel av sangene kveld etter kveld. I løpet av litt over to timer er ca. halvparten sang og den resterende halvpart dialog – der historiefortelleren Springsteen kommer til sin rett.

Det nærmeste vi kommer noe tilsvarende er hans to akustiske Christic-konserter i 1990.

LIV & LEVNET
Bruce Springsteen tar oss med på en reise gjennom sitt eget liv, både på det personlige og profesjonelle plan. I like stor grad er kvelden en reise i amerikansk nyere historie, samfunnsliv og, ikke minst, personlige relasjoner.

Den vakre rammen rundt det hele er et av de minste teatrene på legendariske Broadway: The Walter Kerr Theatre. Teatret befinner seg et lite steinkast fra Times Square. Et klassisk teater fra 1929 som gir en usedvanlig intim og unik atmosfære.

 

Som Springsteen selv uttalte i pressemeldingen: «In fact, with one or two exceptions, the 960 seats of the Walter Kerr Theatre is probably the smallest venue I’ve played in the last 40 years. My show is just me, the guitar, the piano and the words and music. Some of the show is spoken, some of it is sung. It loosely follows the arc of my life and my work. All of it together is in pursuit of my constant goal to provide an entertaining evening and to communicate something of value».

 

IDEEN TAR FORM
Inspirasjonen til de enestående showene kom etter en lukket avskjedskonsert for Barack Obama i Det hvite hus den 12. januar i fjor. For USAs 44. president og hans nærmeste stab spilte Springsteen 15 sanger fra sin katalog, med tematikken misforholdet mellom den amerikanske drømmen og den amerikanske virkeligheten.

 

Etter megasuksessen med The River Tour 2016, og utgivelsen av selvbiografien søkte Springsteen nye utfordringer. Så, hvorfor akkurat Broadway (bortsett fra det åpenbare, at The Boss bruker kun ca. 50 minutter hjem til ranchen sin i Colts Neck, New Jersey)? I pressemeldingen utdyper Springsteen: «I wanted to do some shows that were as personal and as intimate as possible. I chose Broadway for this project because it has the beautiful old theaters which seemed like the right setting for what I have in mind».

 

ONE-MAN-SHOW
Intimkonsertene på Broadway er en stor kontrast til Springsteens sedvanlige konserter med the E Street Band, full blåserekke og stort backingkor. Ikke minst på grunn av det lave publikumsantallet, men også fordi det hele er soloakustisk (noe vi tidligere har opplevd under The Gost of Tom Joad- og Devils & Dust-turneene), men den største forskjellen er nok at showet er det samme kveld etter kveld.

For en artist som vanligvis stokker om og fornyer ca. en tredjedel av setlisten hver eneste konsert, er det en stor overgang. Showet foregår i enkle former, han har hverken regissør eller manusforfatter – det er et «one-man-show» i ordets rette forstand; som Springsteen uttalte til The New York Times: «That’s me! I’m going to direct myself onstage and I wrote up the script on my own. It’s a pretty basic show. It’s going to feel like a garage workshop basically, and I’m going to play my songs and tell my stories. So it wasn’t something that called for a whole lot more than that.»

 

RIFT OM BILLETTENE
De 39 første showene ble straks forlenget med ytterligere 40 – uten at det mettet den enorme etterspørselen. Ha i mente at Springsteen solgte utrolige 305.000 billetter kun til konsertene i New York/New Jersey (Continental Airlines Arena) i juli/august 1999. Like før jul forlenget Springsteen Broadway-showet helt frem til 30. juni, også de siste showene ble utsolgt på få minutter.

Prisene på andrehåndsmarkedet er da også deretter, billettene på blant annet StubHub har ligget på flere titusener.

 

I stolen ved siden av oss, i Walter Kerr Theatre, treffer vi på en blodfan som har svidd av «noen månedslønner» på svartebørsbilletter til seg og fruen. En svært entusiastisk amerikaner som oppfører seg som om han er i Madison Square Garden ved å rope ut «Brooooooooooooooooooce» mellom hver sang. En trivelig og real fyr.

GROWIN’ UP
Hele showet et bygget opp rundt selvbiografien, der vi kronologisk følger Springsteens oppvekst i den lille industribyen Freehold i New Jersey, til spillejobber på alle tenkelige steder i The Garden State, platekontrakt med Columbia, superstjernetilværelse, barn, forhold og den grunnleggende gnisten til å skrive musikk og opptre for publikum. Som en rød tråd går hans trøblete forhold til sin far og opp- og nedturer gjennom livet.

Det er ikke monsterhittene eller de mest kjente sangene som preger aftenen, Springsteen har nøye valgt ut et knippe låter som definerer viktige momenter i hans liv, og som forteller oss noe viktig. Det er på dette planet Broadway-showet fungerer så godt, tekstene og historiene flettes naturlig sammen og utdyper den store samtalen.

HISTORIEFORTELLEREN
Under hans mange maratonkonserter har Springsteen ofte kommet med (lange) historier som utfyller sangene. Blant hans mest kjente er fortellingen om hvordan han slapp unna militærtjeneste i Vietnam, som intro til The River på livealbumet 1975-1985.

Under kvelden på Broadway kommer en av Springsteens største evner til sin rett, historiefortelleren som makter å gjøre egne historier universelle. Heri ligger Springsteens genialitet: Han får sin lokale, og høyst personlige, versjon av livet i småby-Amerika til å ha universell appell, som gir gjenkjennelse og resonans til oss «alle». Springsteen, den største sønnen New Jersey har fostret siden Ol’ Blue Eyes, har gitt mang en fan selve lydsporet til deres liv.

Morsomme men også såre øyeblikk fra et langt og innholdsrikt liv; som da han som syvåring, stotrende, må gå inn i farens stambar for å fortelle ham at moren ber ham komme hjem.

 

Historiene Springsteen forteller svinger fra løssluppen humor, via dype personlige opplevelser til det største alvor. Etter å ha erklært sin affeksjon for Amerika, dets folk og kultur, blir han nærmest sakral i sin fremføring av klassikeren The Promised Land. I det Springsteen kommer helt frem på scenekanten, synger direkte til oss uten mikrofon, er det nærmest som å ha Sjefen syngende for seg i sin egen stue. Gåsehudopplevelsen kommer krypende, som om «Amerikas sjel» stikker hånden inn i kroppen din, og ømt klemmer rundt hjertet.

ADAM RAISED A CAIN
Til tross for den vedvarende konflikten med hans alkoholiserte og manisk depressive far, var det eksakt ham Springsteen forsøkte å «kopiere» og imponere. I det han trådte ut på scenen var det i sin fars arbeidsklær, han sang sanger om det harde livet til gutta på gølvet, samt om det ofte konfliktfylte forholdet mellom far og sønn. Om ikke annet, så gav hans far ham mengder av materialet til klassikere i studio.

Springsteen gir oss så en rørende intro til My Father’s House, som han sier, den mørke og depressive delen av barndommen, før han kommer til den lyse og livsbejaende siden, med sin mor. Hun hylles med en av hans mest personlige tekster, The Wish.

 

REARRANGERTE SANGER
Få av Springsteens største hits har fått plass i showet, og de som er med er nærmest ugjenkjennelige.

Etter en lang intro til hans mest misforståtte sang, der Sjefen forteller om møtet med Ron Kovic («Born on the 4th of July»), hans langvarige forhold til Vietnam-veteranene og hvilken skyldfølelse han fortsatt sliter med i det «noen andre dro i hans sted» gir han oss Born in the USA. The Boss’ mest kjente sang fremføres med en frenetisk rå intensitet, der Springsteen hamrer løs på gitaren i en sjelsettende bluesversjon, mens nærmest hele sangen foregår a cappella. Rått, intenst, der han brøler og spytter ut ordene – for, en gang for alle, å understreke hvilken protestsang det er.

https://www.youtube.com/watch?time_continue=1&v=xCn3Ffh0qjk

FØLELSENE TAR OVERHÅND
Cirka halvveis ut i showet er tiden kommet for å introdusere Bandet (med stor «B»). Han snakker om the E Street Band som selve gnisten til å spille. Når magien skjer, og 1+1 blir 3. Ikke nødvendigvis de beste musikerne, men de riktige; fra samme byen og med samme bakgrunn.

I det han setter i gang Tenth Avenue Freeze-Out, om tilblivelsen til bandet, og snakker om Clarence «The Big Man» Clemons, tar følelsene overhånd. Som Springsteen sier: «Det var som å miste regnet».

 

Springsteen må ta en liten pause, som overhodet ikke virker innøvd. Dette er en aften der han til det fulle byr på seg selv, usminket, autentisk og blottlagt.

Fruen, Patti Scialfa, ligger hjemme med influensa, så hennes to duettnummer er for kvelden byttet ut med mer fokus på forholdet far/sønn og barn: Long Time Comin’ og The Ghost of Tom Joad overtar.
Well my daddy he was just a stranger
Lived in a hotel downtown
Well when I was a kid he was just somebody
Somebody I’d see around

 

TRUMP
Vi kommer, selvsagt, ikke utenom dagens situasjon i Amerika og president Trump. Presidenten nevnes ikke ved navn, men det er ingen tvil om hvem han snakker om når han, i bitre ordelag, forteller om det siste årets angrep på selve fundamentet for demokratiet, med undergraving av rettsstaten og systematisk nedbygging av dets institusjoner.

Sjefen siterer Martin Luther King Jr.: «The arc of the moral universe is long, but it bends toward justice», før han setter i gang en versjon av Long Walk Home som fremstår som en bønn. Vi merker oss at vår entusiastiske venn i stolen ved siden av plutselig ikke klapper lenger…
You know that flag
flying over the courthouse
Means certain things are set in stone
Who we are, what we’ll do
and what we won’t

 

Utenfor er det nærmest unntakstilstand i det 15.000 politifolk er innkalt for å ivareta sikkerheten under nyttårshelgen. Å sitte midt i sentrum av byen der tvillingtårnene raste, gir definitivt en ekstra dimensjon til The Rising.

 

SELVERKJENNELSE OG UTLEVERENDE
Som Springsteen så ofte har uttalt under sine mange konserter: «You don’t know me. You think you do, but you don’t.» I kveld derimot, er han usedvanlig utleverende, åpen og genuin. Under «Springsteen on Broadway» føles det som vi kommer bak masken på privatpersonen Bruce Springsteen. Han forteller at han ikke savner ungdomstiden, men han savner «den blanke, uskrevne siden» livet er når du er ungdom.

Selvironien og motsetningene i hans eget liv og lære sitter løst. Mannen som aldri har hatt en vanlig jobb (før nå) eller vært inne i et fabrikklokale, har brukt hele livet sitt på å ikke skrive om annet. Tidlig i karrieren var tekstene hans fulle av bilen som metafor, men ironisk nok fikk ikke Springsteen førerkort før i midten av 20-årene – lenge etter at han skrev klassikeren Racing in the Street.

Et annet av hans musikalske hovedtemaer har vært å komme seg bort fra hjemstedet, blant annet i Born to Run, som naturlig nok avslutter aftenen:
Baby this town rips the bones from your back
Its a death trap, it’s a suicide rap
We gotta get out while were young
’cause tramps like us, baby we were born to run

https://www.youtube.com/watch?v=p8tS73lC6u8

Den dag i dag lever Springsteen, med familien, 10 minutter (!) unna fødebyen i New Jersey.

Les vår anmeldelse av Springsteens konsert i Madison Square Garden, fra «The River Tour 2016».

SKUESPILLEREN
Showet er sydd sømløst sammen med tekster som matcher sangene og har en flott dramaturgisk oppbygging. Latteren sitter løst, men det er ikke langt mellom øyeblikk der vi, bokstavelig talt, må tørke tårene. Han står selv for både manus og regi på showet. Eneste rekvisittene er noen kasser for turnélivet, og Sjefen selv i utvaskede jeans og t-skjorte.

Det henger en teleprompter på veggen, men Springsteen kikker sjelden bort på den. Dialogen flyter lett og naturlig, uten tegn til å være innøvd. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor Martin Scorsese ønsket seg Springsteen som skuespiller.

 

ROCKEHISTORIE
Vokalt har han vel nærmest ikke fremstått bedre, og gitar-, piano- og munnspillet sitter som et skudd. I tillegg er lyden fortreffelig på Walter Kerr. Showet er fritt for dødpunkter, og gir oss et unikt innblikk i artistens liv, moral og mangefasetterte følelsesliv. Ofte kommer historiene midt i en sang, eller mens han klimprer på pianoet/gitaren.

Dog, i all euforien klarer vi ikke å fravriste oss tanken om at «Springsteen on Broadway» nærmest fremstår som Bruce Springsteens minnetale. En emosjonell heisatur, og en oppsummering av et levet liv. La oss håpe den sterke stemmen fra New Jersey ennå har mange år igjen på landeveien. En ting er sikkert, Amerika trenger ham som et korrektiv mer enn noensinne.

Mer enn 30 ganger har vi sett Bruce Springsteen live, flere av dem i en akustisk setting, med alt fra 3.500-120.000 tilskuere. Aldri har vi opplevd ham sterkere, mer intens, emosjonell og genuin enn på Broadway. Med disse showene skriver The Boss rockehistorie – virkelig en «once-in-a-lifetime» opplevelse. 6 stjerner.

 

Les vår anmeldelse av Springsteens konsert under «Jazz Fest», New Orleans, fra «Wrecking Ball Tour 2012».

 

Dette spilte Springsteen:

• Growin’ Up
• My Hometown
• My Father’s House
• The Wish
• Thunder Road
• The Promised Land
• Born in the U.S.A.
• Tenth Avenue Freeze-Out
• The Ghost of Tom Joad
• Long Time Comin’
• Long Walk Home
• The Rising
• Dancing in the Dark
• Land of Hope and Dreams
• Born to Run

 

Les mer om Broadway-showene her.

 

https://www.youtube.com/watch?v=yDwpgjqIFDo

Springsteens hjemmeside.