KONSERTOPPTAK
Med High Hopes-turneen i 2014 begynte Bruce Springsteen å utgi samtlige av USA-konsertene i topp lydkvalitet like etter at konserten var over. Enten i høyoppløst strømming eller som CD. Like etterpå begynte Columbia å grave seg ned i hans omfattende live-arkiv, og har sluppet godbiter fra både 1970-, 1980- og 2000-tallet.
Den 1. juni lanserte Columbia/nugs.net selve rosinen i pølsebiten: The Christic Shows fra 16. og 17. november 1990. De to konsertene er blant de mest solgte bootleg-albumene, og skiller seg radikalt ut fra konserter Springsteen hadde holdt frem til da i karrieren.
Christic-showene ble Springsteens første opptreden på to år. Han hadde ikke stått på scenen siden Amnesty-turneen i 1988, og showene markerte også første gangen han spilte live etter å ha gitt the E Street Band sparken. Kun tre måneder før Christic-showene hadde han fått sitt første barn, noe han også tar opp på scenen, og dedikerer My Hometown til sin nyfødte sønn, Evan.
TILBAKETRUKKET I TERAPI
Etter å ha gått fra stor rockestjerne til verdens største rockegud med Born in the USA og Tunnel of Love følte han behov for å hoppe av sirkuset, og trakk seg fullstendig tilbake fra rampelyset. Han fylte 40 år, skilte seg, ble sammen med Patti Scialfa, flyttet til Los Angeles, sa opp the E Street Band, la musikkarrieren på vent og begynte i terapi. Etter år i terapi følte han seg endelig klar til å stå på scenen igjen, og det er en nærmest sjenert og usikker The Boss som trer frem i rampelyset disse to kveldene i Los Angeles.
Fredag den 16. november 1990 inntar Bruce Springsteen scenen i The Shrine Auditorium i Los Angeles, for å spille en to-dagers veldedighetskonsert for The Christic Institute (en nonprofit advokat-organisasjonen som jobbet for sosiale reformer i USA). Seks nye sanger ble fremført disse to kveldene, hvorav fire av dem ble utgitt på Human Touch i 1991. De 35 låtene gir et unikt innblikk i Springsteen anno 1990, og en pekepinn om hva fremtiden ville bringe.
SOLO
I 1990 vraket han i siste liten et nesten komplett album, og det tok ham nærmere 3 år å ferdigstille Human Touch (mens han skrev, og spilte inn, Lucky Town på 3 uker), 1992. Med unntak av én konsert i 1986 hadde han aldri opptrådt solo siden han begynte sin platekarriere, men disse to showene gav tydeligvis mersmak på solokarrieren: I 1995 kom The Ghost of Tom Joad, og Devils & Dust ble utgitt i 2005.
SHUT THE FUCK UP!
The Ghost of Tom Joad Tour (1995-1997) blir ofte referert til som «The Shut the Fuck Up-Tour», etter at Springsteen åpnet hvert show med å be om at publikum ikke klappet og var mest mulig stille. Eksakt det samme starter han begge Christic-showene med. Det er en nærmest usikker om smånervøs The Boss som står på scenen disse to kveldene. Strippet ned til en soloakustisk opptreden, med kun sin gitar, piano og munnspill å lene seg på.
Åpningslåten begge kveldene er en nærmest sakral versjon av den såre kjærlighetssangen Brilliant Disguise fra Tunnel of Love (1987), helt nedstrippet og med en nesten bedende stemme synger han: «Is that me baby or just a brilliant disguise». Deretter kommer klassikerne fra Darkness on the Edge of Town (1978), Nebraska (1980) og Born to Run (1975). Det hele krydret med en del uutgitte låter, samt helt nye som fremføres for første gang disse to kveldene.
Høydepunktene er det mange av, men ikke minst vil vi trekke frem den nydelige Real World (som to år senere ble utgitt i en forferdelig versjon på Human Touch), Tougher Than the Rest, Atlantic City, Mansion on the Hill og hans høyst personlige hyllest av sin mor i The Wish.
Bortsett fra de to siste sangene hver kveld, der han spiller samme med Bonnie Raitt og Jackson Browne, er han alene på scenen, hele tiden med et nedtonet arrangement og sanger som ofte er kraftig rearrangert for å passe kveldens spesielle stemning. Det hele akkompagneres av en usedvanlig åpen Springsteen som snakker om oppveksten, det å bli far og hvordan han, midt på natten, år etter år etter år har tatt en kjøretur tilbake for å se på barndomshjemmet; og hvordan han ble konfrontert av psykiateren om dette. Alltid med et smil i munnviken og en småsarkastisk kommentar byr han på seg selv og bakgrunnen for sin sterkt personlige tekster.
De to kveldene representerer virkelig et av ytterpunktene med musikeren Bruce Springsteen, fra hardtarbeidende rocker med bombastisk heartland-musikk i hans gigantomane stadion-show på 3,5 timer, med 18-manns band, til nedstrippet soloakustisk visesanger med gitar og munnspill – og det med mange av de samme sangene!
https://www.youtube.com/watch?v=DcNWLOdDXtc
MUSIKKHISTORIE
Lyden er hentet rett fra DAT-tapene fra miksebordet, der det eneste etterarbeidet som er gjort et å fjerne sus og støy fra publikum. Det er et lydspor som kler stemmingen og låtvalget på en utmerket måte, og gjenskaper disse to viktige kveldene i musikkhistorien.
En ufattelig musikkskatt av en utgivelse, og album som vi vil karakterisere som Springsteens absolutt beste (live- eller studioinnspillinger). Løp til PC-en og last ned i FLAC-kvalitet, dette er musikk som vil appellere til langt flere enn den hardeste kjernen av Springsteen-fans. 6 soleklare stjerner til dette ukjente mesterverket.
Det nye albumet kan kjøpes/lastes ned her!
SETLISTE
16. november
- Brilliant Disguise
- Darkness On The Edge Of Town
- Mansion on the Hill
- Reason To Believe
- Red Headed Woman
- 57 Channels (And Nothin’ On)
- My Father’s House
- Tenth Avenue Freeze-Out
- Atlantic City
- Wild Billy’s Circus Story
- Nebraska
- When The Lights Go Out
- Thunder Road
- My Hometown
- Real World
- Highway 61 Revisited
- Across The Borderline
17. november
- Brilliant Disguise
- Darkness On The Edge Of Town
- Mansion on the Hill
- Reason To Believe
- Red Headed Woman
- 57 Channels (And Nothin’ On)
- The Wish
- Tougher Than The Rest
- Tenth Avenue Freeze-Out
- Soul Driver
- State Trooper
- Nebraska
- When The Lights Go Out
- Thunder Road
- My Hometown
- Real World
- Highway 61 Revisited
- Across The Borderline
- Release: 1. juni 2016
- Med: Bruce Springsteen
- Genre: Rock
- Land: USA
- År: 1990
- Tid: 2:58 t.
