I det vi skriver denne artikkelen sitter vi på vårt distriktskontor i Stockholm og ser ut over en helgrå by med regn i luften og kun 12-13 varmegrader – særlig lenger kan men vel ikke komme fra sydende og løsslupne jazzrytmer i 32 graders stekende sørstassol? Vi sier som Billie Holiday: «Do you know what it means to miss New Orleans?»
Folkefest
«Jazz Fest» som den enorme festivalen kalles på folkemunne ble i år arrangert for 45. gang, og hadde store navn som Eric Clapton, Christian Aguilera, Santana, Phish, Lyle Lovett, Arcade Fire og John Fogerty – foruten om Bruce Springsteen og hans E Street Band på plakaten. Årlig strømmer det ca. 350.000 besøkende til byen under de to helgene festivalen arrangeres, og det spilles jazz, blues og rock på hvert eneste gatehjørne byen rundt; sydende rytmer blandet inn med lukten av kokt kreps, fritert alligator, gumbo, jambalaya, hummer, og råtten stank fra gårsdagens fyllekule på Bourbon Street – only in New Orleans!
Festivalmaten på arenaen er et kapittel for seg. Her der det (selvsagt) mye godt øl, men også champagnebar, kokt kreps, krabbekaker, de lekreste Po-Boys (lokale smørbrød) med alt tenkelig av delikat og utfordrende innhold, samt et utrolig omfattende utvalg av (sterkt krydret) varmmat – etter fem dager i byen må man komme seg hjem for å trene bort utskeielsene.
Dagene før konserten har vi trålet rundt i denne fantastiske og unike byen, som bærer så mye av musikkhistorien i seg. Vi har vært på elvecruise på Mississippi, spist kokt crawfish (fersk kreps kokt i chilivann), drukket rikelig av det lokale ølet Abita Amber (som er så langt i fra «vanlig» amerikansk pissøl som man kan komme), sett på statuen av byens store sønn, Louis Armstrong, tatt de eldgamle trikkene opp Canal Street, vært på ekte jazzklubb, fått med oss alligatorsafari ute i Mississippideltaet (fantastisk!) og sett de enorme ødeleggelsene som fortsatt preger deler av byen etter dødsorkanen Katrina i 2005.
Orkanen tok livet av nærmere 1.400 og hele 140.000 flyktet fra byen, selv den dag i dag er innbyggertallet nærmere 90.000 lavere enn før orkanen knuste og oversvømte Halvmånebyen; som Springsteen så treffende synger det i sangen How Can a Poor Man Stand Such Times and Live?: «Them who’s got got out of town and them who ain’t got left to drown». Nå står Amerikas samvittighet og sjel igjen på Jazz Fest-scenen, for tredje gang skal han «preke» til den lydhøre menigheten.
Evigvarende turné – og nytt blod
Sist gang Lyd & Bilde overvar Jazz Fest (2012) promoterte The Boss sitt rykende ferske album Wrecking Ball. Den gangen var konserten i enda sterkere grad preget av at USA fortsatt var dypt nede i finanskrisen, og låtvalget gjenspeilet det dystre faktum. Siden da har han nærmest kontinuerlig turnert verden rundt, og årets turné er nærmest en forlengelse av Wrecking Ball-turneen, samtidig som han på slutten av fjoråret også slapp sitt noget middelmådige (til ham å være) album High Hopes. Den snart 65 år gamle musikeren klarer simpelthen ikke å gi slipp på livet på landeveien. Etter gjenforeningen med the E Street Band i 1999 har han sluppet 8 album og nærmest vært på en endeløs turné.
I et intervju med CBS «60 Minutes» for noen år siden ble Springsteen spurt om hvorfor han fortsatt turnerer så mye, hvorpå han lakonisk svarte: «What else would I do? You got any clues? Got any suggestions? I mean, am I going to garden? I mean, you play the music and you know, grown men cry. And women dance. That’s why you do it».
Bildegalleri
Det er tittelsporet fra det nye albumet (skrevet av «norske» Tim S. McConnell) som sparker det hele i gang. Springsteen er i storform i varmen og brøler ut refrenget mens Tom Morello gjør underverker med gitaren. Deretter går han rett over i en heftig oppjazzet versjon av Johnny 99, der blåserne til gangs får vist seg frem, og publikum ute på gressbanen danser med til de svingende rytmene. En ren New Orleans-versjon av Nebraska-klassikeren. Det er løssluppen stemning både på scenen og blant publikum, og det er åpenbart at Springsteen storkoser seg.
Bandet spiller (til tross for alderen) tightere om mer vitalt enn noensinne. Det er helt åpenbart at de trives på scenen, noe ikke minst spillegleden og entusiasmen til Sjefen sørger for. Keyboardisten Danny Federici har gått bort, det samme har Springsteens «wing man» Clarence «The Big Man» Clemons. Clemons er erstattet av sin nevø Jake, som gjør en glitrende jobb – og briljerer med sine saxsoloer, men det vi legger størst merke til av endring i bandet er tilførselen av nytt blod fra Rage Against the Machine-gitaristen Tom Morello.
Morello kom inn som stand in for Little Steven i det han filmet Lilyhammer, sesong 2, og fungerte som inspirator på High Hopes-albumet; i det bandet turnerte i Sør-Afrika (for første gang), Australia og New Zealand tidligere i år var både Steven og Morello på scenen. Under USA-delen av turneen er Little Steven nok en gang opptatt med innspilling av Netflix-suksessen Lilyhammer, i det tredje sesong spilles inn i Norge. Han savnes som Springsteens side kick, men som gitarist er det få (om noen) som overgår Morello! Han spiller intenst, rått og teknisk briljant. Morello spiller med hele kroppen, hopper og danser rundt, kaster seg inn i lange og kompliserte gitarsoloer og spiller til og med med tennene – og tilfører bandet et friskt pust og hardere riff.
I tillegg har Springsteen tatt med seg nesten hele blåserrekka og korgjengen fra The Seeger Sessions, noe som skaper en herlig fusjon mellom rock og jazz; så det er svært folksomt på Acura-scenen.
Rock og politisk alvor til solen går ned
No Surrender har sjelden hørtes bedre ut, og Springsteen og Morelleo gir virkelig alt på denne Born in the USA-klassikeren. Mens vi allerede på sjette låten får første sang fra We Shall Overcome – The Seeger Sessions. Med Rickie Lee Jones som gjesteartist dundrer jazzfesten i gang med Jesse James. Springsteen kjenner sitt publikum og gir dem hva de vil ha, i løpet av kvelden får vi hele 5 låter fra dette albumet, sanger som går som hånd i hanske med festivalens tematikk.
Med en av sine mest kjente klassikere, The River, roer Sjefen tempoet ned, og gir oss en nydelig neddempet versjon der han får vist frem sitt store stemmeregister. Rett etter hamrer Max Weinberg løs på trommesettet og starter med sangen Springsteen skrev om Katrina og New Orleans, How Can a Poor Man Stand Such Times and Live? Blant det godt over hundre tusen store publikummet kommer det et unisont brøl i det han synger om George W. Bush’ forsømmelser.
Men det politiske alvoret er så langt fra over, The Boss fortsetter med Wrecking Ball, Death to My Hometown, The Promised Land (med allsang fra samtlige på gressletten), O Mary, Shackled and Drawn (hvor Cindy Mizelle får briljere med sin guddommelige stemmeprakt som motvekt til Sjefens rustne) og The Ghost of Tom Joad i en heftig opprocket versjon med «gitarkrig» mellom Springsteen og Morello, før tematikken igjen endres og vi skal gis et glimt av håp.
Land of Hope and Dreams
Bruce Springsteen rasker aldri sammen en tilfeldig utvalgt setliste, han bygger dem opp, kveld etter kveld, som en opera. Det starter som oftest med at han skal «sparke liv» i publikum, før alvoret setter i gang – i det han skal belyse den store avstanden mellom den amerikanske drømmen og den amerikanske virkeligheten. Som rockeperler på en snor messer han ut om tingenes tilstand og retter krass kritikk mot systemfeil, unnlatelse og grådighet. MEN, det er alltid håp!
Selv i de mørkeste av Springsteens sanger er det (som oftest) et snev av håp, og etter alvoret (som man godt kan svinge seg til) kommer det alltid et glimt av lys. I New Orleans i form av The Rising og en nydelig versjon av Land of Hope and Dreams. Det er plass til alle, bare «get on board!» messer Sjefen.
Til første ekstranummer trer John Fogerty (Creedence) inn på scenen og tramper i gang Green River og Proud Mary. Nå koker det for alvor i folkehavet, og det er snart flere som svinger seg i dansen enn har blikket rettet mot scenen. Og når Springsteen gir gass, så hiver han bare på enda mer kull. Hva passer vel da bedre enn Born to Run?
Saints
Dette er tredje gang Springsteen opptrer på Jazz Fest, og han må selvsagt alltid spille N’awlins’ «nasjonalsang» When the Saints Go Marching In. En protestsang han med Seeger Sessions igjen brakte frem i lyset og gjorde til sin egen. Bruce ser utover den enorme folkemassen og takker Jazz Fest med: «It’s always a great pleasure and honor to play here – in the city where it all started. We wouldn’t be who we’d be, who we are… This is for you!»
Han trer alene frem på scenen med sin akustiske gitar og begynner forsiktig med strofene: ”We are trav’ling in the footsteps of those who’ve gone before, And we’ll all be reunited in a new and sunlit shore. Oh, when the saints go marching in…”, og bringer dermed fortid og fremtid sammen. Et vågalt trekk å gi seg i kast med denne sangen som blant New Orleansere i dag ses på som den mest turistifiserte sangen byen har å by på, men, som i 2006 og 2012, kommer han unna med det. Vi får en nydelig neddempet versjon der både Morello og Patti Scialfa får sine soloøyeblikk. På den enorme stadion er det andaktsstemning, dørgende stille, og noen tørker tårene.
Slik kan det ikke avsluttes? Niks, med Pay Me My Money Down er rocke-/jazzfesten i gang igjen før det hele avsluttes med klassikeren Thunder Road. Det siste det ekstatiske publikum hører, i det solen er i ferd med å gå ned over The Big Easy er en 64-årig rocker, med et stort glis om munnen, som kommer med et løfte: «We’ll be seeing you!»
Festivalpublikum
Det skal sies at et Springsteen-konsert på en festival (noe han aldri gjorde før) er et ganske annet show enn hans egne konserter. Setlisten tilpasses at det ikke primært er hard core-fansen som kommer, slik at det blir mer vekt på kjente klassikere (han spilte kun 2 fra siste album), samt at låtvalget representerer tematikken til festivalen. I et slikt henseende passer hans låtmateriale fra The Seeger Sessions perfekt til jazzfestpublikumet.
Baksiden med en festivalkonsert er at det er svært få «rariteter» fra hans enorme backlog, ingen ønskelåter – og konserten er kortere; «kun» to og en halvtime er svært kort for en Springsteen-konsert å være. Like fullt er det han som spiller den lengste konserten i løpet av de 7 dagene festivalen varer.
Alt i alt nok en fantastisk konsert, en unik opplevelse i en unik setting som gav oss et utrolig adrenalinkick, fra «the hardets working man in show business», men vi skulle ønsket oss et litt mer vågalt låtutvalg.
Europaturné?
Springsteen har (med unntak av Darkness-turneen) besøkt Europa på hver eneste turné siden Born to Run (1975), senest med Wrecking Ball i fjor sommer (133 show i 26 land, med 3,5 millioner solgte billetter). Den amerikanske delen av årets turné er nettopp avsluttet, men foreløpig er ikke en eneste konsertdato i Europa annonsert. Heller ikke hans plateselskap i Skandinavia vet noe konkret om videre turnéplaner for i år – så her må vi bare krysse fingrene for at vi nok en gang for besøk av verdens beste live artist, en mann og hans band som kan «Prove it all Night»!
Dette spilte Springsteen:
High Hopes
Johnny 99
Badlands
No Surrender
Hungry Heart
Jesse James (m/ Rickie Lee Jones)
The River
How Can a Poor Man Stand Such Times and Live?
Wrecking Ball
Death to My Hometown
The Promised Land
O Mary Don’t You Weep (m/ Rickie Lee Jones)
Shackled and Drawn
The Ghost of Tom Joad
The Rising
Land of Hope and Dreams
Green River (m/ John Fogerty)
Proud Mary (m/ John Fogerty)
Born to Run
Dancing in the Dark
Tenth Avenue Freeze-out
When the Saints Go Marching In
Pay Me My Money Down
Thunder Road
