Anmeldelse: Soul

Som ytterligere et filmoffer for pandemien fikk den nye Disney/Pixar-filmen Soul kansellert sin kinopremiere som følge av koronastengte kinoer. Dermed blir du nødt til å tegne deg for et abonnement på den nye strømmetjenesten Disney+ for å se filmen – og det er det så absolutt verdt!

I motsetning til en annen Disney-film, Mulan, blir dog Soul inkludert i månedsprisen for samtlige abonnenter fra og med lanseringsdagen. Mulan ble først lansert som en betalingsfilm, på Disney+, etter at Disney valgte å droppe kinolanseringen.

 

Klassikere som perler på en snor

Siden sin første helaftens film, Toy Story, i 1995 har Pixar-studioet blendet oss med overlegen teknisk kvalitet i sine dataanimerte kunstverk, samtidig som de har maktet å kombinere teknisk overlegenhet med en god, engasjerende og sjelfull historie.

De har servert oss mesterverk som Finding Nemo, Ratatouille, WALL-E, Toy Story 3, Inside Out og Coco. Alle filmer som evner å underholde hele familien, som har så mange lag og en dypere historie at både de minste og familiens litt eldre garde vil finne stor glede.

Soul føyer seg pent inn i rekken av Pixar-klassikere.

Hva er en sjel?

Den middelaldrende jazz-entusiasten Joe Gardner (Jamie Foxx) brenner for musikken og drømmer om å kunne leve av å spille.

Livet har ikke alltid spilt på hans side, og selv hans aldrende mor har litt mistet troen på sin sønn. Han livnærer seg som ungdomsskolelærer der han er satt til å undervise, mildt sagt, uinspirerte tenåringer som helst skulle sittet foran mobiltelefonen eller zappet seg igjennom Netflix-katalogen.

Drømmen er å lande en virkelig stor gig, med en kjent jazzmusiker – men når han (i sitt livs lykkeligste øyeblikk) endelig får en betydningsfull spillejobb, blir han så euforisk og ukonsentrert at han ender sine dager i bunnen av et åpent kumlokk.

Rett til Perleporten bærer det, men i siste sekund klarer han å snike seg unna, og ender opp i «sjelefabrikken». Her «utdannes» og formes sjeler som skal danne grunnlaget for nye mennesker på Jorden.

Abstrakte, Picasso-lignende, skikkelser styrer sjelefabrikken, der livets store spørsmål blir tatt opp, som hva former et menneske og hva er en sjel. Hva er tillært, og hva er fri vilje?

Fascinerende sjelegransking akkompagnert av svingende jazz

Foxx er fortreffelig som den avbalanserte, hyggelige drømmeren og smånaive jazzelskeren. Han har tidligere portrettet jazzgeniet Ray Charles på film (2004), og får i Soul rikelig anledning til å fremheve den herlige musikken han elsker.

Tilbake på Jorden oppstår komikken i det Joes gamle sjel har havnet i kroppen til en katt (!), mens den negative og tungsinnede sjelen «22» (Tina Fey) har overtatt Joes gamle kropp.

Det er i disse sekvensene familiens minste vil finne mest glede, med klassisk slapstick-humor og snakkende dyr i absurde situasjoner; men Soul byr på så mye, mye mer.

En animasjonsfilm, som markedsfører seg som en familiefilm, og like fullt tør å stille de store spørsmålene skal man virkelig ta av seg hatten for. Samtalene i Soul er dype, sjelegranskende ettertenksomme, men tipper aldri over i det pompøse og blaserte. Filmen flommer over av varme og er emosjonell så det holder. Ikke like emosjonelt gripende som Inside Out, men nært.

Samtalen 22 har med Joes frisør er blant de beste, og mest velskrevne, scenene vi har sett på film i 2020.

Teknisk briljant

Vi håper virkelig at du hjemme i din egen karantene-stue har en riktig stor TV, akkompagnert av en heftig lydplanke – for Soul byr på så mye teknisk briljant snadder at det setter Disney/Pixar i en klasse for seg.

Dataanimasjonen, det være seg fabelfigurer eller normale mennesker er i en helt annen liga enn hva andre studioer produserer. Gatelivet i New York ser så ekte ut at det er skremmende, mens marerittsekvensene, med tapte sjeler, i sjelefabrikken er en nydelse for øynene og ører – og for et manus, og en fantasi Pete Doctor, Mike Jones og Kemp Powers her fremviser!

Litt for lite tid vies historien om mennesket Joe, hans livsvalg og hvorfor han i dag er der han er, og er den han er. Samtidig har de maktet å gi uventet mye sjel og menneskelig liv til en liten hvit gummiball av en likegyldig sjel, i Tina Feys innpakning; og Graham Norton som navlebeskuende, anal, byråkrat er en innertier.

En av Disney/Pixars beste, og sterkeste, filmer til dags dato. 5 bunnsolide stjerner – og en soleklar grunn, i seg selv, til å investere i et abonnement på Disney+.