Anmeldelse: So Long, Marianne

Den canadiske poeten, forfatteren og melankolske sangeren Leonard Cohen sovnet stille inn i november 2016. Legenden fra Montréal etterlot seg en enestående, særpreget og høyst mellommenneskelig musikkskatt.

I hans formative år som ung poetspire, og gryende sanger, hadde Cohen et intenst kjærlighetsforhold til norske Marianne Ihlen (1935-2016) – som han senere karakteriserte som sin inspirerende muse.

Nå har serieskaperen bak blant annet Exit og Dag, Øystein Karlsen, kastet seg over denne fascinerende kjærlighetshistorien, og tar oss med «bak kulissene» i det Cohen vokser frem som en verdensstjerne på musikkhimmelen. Over en periode på nesten åtte år (1960-’67) var de et par; Cohen fungerte sågar som stefar for Ihlens sønn fra det kortvarige ekteskapet med forfatteren Axel Jensen.

Fra strikte Oslo til løsslupne Hydra

Marianne Ihlen (Thea Sofie Loch Næss, The Last kingdom, Julestorm) kom fra et møblert hjem, like sør for Oslo, men lot seg forføre av den frittalende og smått pompøse forfatterspiren Axel Jensen (Jonas S. Gravli, 22 July, Ragnarok). Sammen la de (begge i begynnelsen av 20-årene) ut på en finne-seg-selv-reise gjennom Europa – med destinasjon Hellas.

 

I 1957/’58 slo paret seg til ro på eksotiske Hydra, omgitt av en gjeng bohemske utvandrere med en forfatter eller kunstmaler i magen. På øyen traff de på det australske, dysfunksjonell ekteparet Clift/Johnson, den svenske forfatteren Göran Tunström og Allen Ginsberg.

En gjeng egosentriske, virkelighetsfjerne kunstnersjeler, som svinser rundt i sin egen boble, tror at hele verden står på pinne for dem og drukner sine kvaler og demoner i en endeløs bekk av billig gresk vin. Og, er det ikke demonene som banker på døren, så tar det seg et glass rødvin for å feire. På den lokale landhandelen/baren/restauranten «Katzika» strekker de kredittgrensen til det ytterste, i håp om å kunne betale når forlaget (forhåpentligvis) utsteder neste forskudd for den kommende boken.

Jensen ankom Hydra med mål om å skrive sin neste roman («Line»), og sitter fordypet i sin egne tanker foran skrivemaskinen hele dagen. På kveldstid vil han «blåse ut», ha fred og ta seg en fest med gutta – etterfulgt av et ligg med den kvinnen han makter å forføre akkurat den aftenen. Naturlig nok oppstår det gnisninger i forholdet – og når han stikker til havs (med sin nye flamme, Patricia) kun måneder etter fødselen av sønnen Axel Jr., innser selv Marianne at forholdet har havarert.

Inn på banen kommer den nynnede, sjarmerende, milde poeten Cohen (Alex Wolff, Oppenheimer).

Den sjarmerende poeten med sine indre demoner

I frykt for å ende opp som en ordinære arbeider, i onkelens tekstilfabrikk i Montréal, flykter unge Cohen til London for å perfeksjonere sin poesi. Oppmuntret av støttespilleren Irving Layton (Peter Stormare) reiser han så til Hydra, for å komme unna det depressive været på de britiske øyer.

Men om været er bedre i det milde, solrike Middelhavet, så følger depresjonene like fullt med på lasset.

Med Axel ute av bildet innleder Marianne og Leonard et intenst, altoppslukende kjærlighetsliv – der begge parter går all in. I det frisinnede samfunnet dyrker de kjærligheten, livet, rusen – og seg selv. Den seksuelle revolusjonen skyller over Europa, og Hydra er så visst intet unntak. I retrospekt fikk nok Mariannes sønn, Axel Jr., en i overkant fri barneoppdragelse, noe som ble behørig attestert i dokumentaren «Little Axel» (2021).

Men Karlsen & Co er fokusert på forholdet de to stormforelskede turtelduene imellom – og det i et tidvis turbulent forhold. Cohen ble mer og mer berømt under perioden de var sammen, og de flyttet mellom Hydra, Oslo, Montréal, New York og tilbake til Hydra igjen. Forholdet bar da også kunstneriske frukter, som blant annet (åpenbart) sangen «So Long, Marianne», men også andre kjente Cohen-sanger som «Hey, That’s No Way to Say Goodbye» og «Bird on the Wire».

Come over to the window, my little darling,
I’d like to try to read your palm.
I used to think I was some kind of Gypsy boy
before I let you take me home.
Now so long, Marianne, it’s time that we began
to laugh and cry and cry and laugh about it all again.

Med omfattende research og et manus ført i pennen av Karlsen, Jo Nesbø og Myanna Buring blir vi til gangs tatt med bak de fascinerende kulissene, i en avgjørende tid som formet en verdensmusiker.

Et varmt samspill – med følelser på utsiden

Wolff er formidabel som den smått introverte, keitete og ofte dypt deprimerte Cohen, som konstant er usikker på seg selv og sin egen fremtid, men som like fullt fortsetter å kludre ned den ene poetiske strofen mer forførende og smektende enn den andre. At hans kjærlighet til Marianne er helhjertet er det ingen tvil om, men han var da også en mann som likte piker, vin og sang. Samlivet dem imellom var så visst ikke hele tiden en dans på roser…

I hippie-tilværelsen på Hydra, med Marianne på sin arm, blomstrer han som kunstner og medmenneske. Jo visst kan det pirkes i at persongalleriet fremstår i overkant stereotype, men er det én menneskegruppe som nærmest per definisjon er karikerte så er det vel nettopp kunstnere? Der de i store, svulstige ord forsøker å sette ord på hva de føler, og gi en større mening med livet.

Samspillet mellom ham og den langt mer jordnære Marianne er til å ta og føle på – og Wolff og Næss spiller hverandre gode, samtidig som de utfyller hverandre; både som mennesketyper, men også som skuespillere. Hun nesten naivt søkende etter den Store kjærligheten og friheten, men også hungrende etter sikkerheten i et varig forhold. Vi ønsker å være flue-på-veggen i deres omskiftelige samliv.

Samtidig er serien en besnærende tidsreise tilbake i tiden, til vår nære historie, der verden var mer uskyldig og «jomfruelig». Her skal både rekvisitt-, kostymeansvarlig og fotograf ha honnør for å ha gjenskapt det frigjorte 1960-tallet på en nydelig måte.

So Long, Marianne serverer oss et fortreffelig manus med ektefølte replikker, som setter seg fore å avkle karakterens arketypiske, destruktive kunstnerkarakteristikker, og bretter ut de dypt menneskelige svakhetene og indre demonene. Men også lengselen etter å bli likt og begjæret, og forsøket på å «glatte over» sine mangler med en ballade på en kassegitar. Når så det hele elegant krydres med fengende musikk av en av musikkens største maestroer, lar vi oss velvillig forføre. 5 stjerner.

Serien hadde premiere den 21. september. Anmeldelsen er basert på de tre første (av åtte) episodene).