Anmeldelse: Snøsøsteren

At filmselskapene og strømmetjenestene gjør sitt ypperste for å kapitalisere på vår mest kommersielle høytid, julen, er viden kjent, og heller ikke det minste merkelig. Bare da så synde at brorparten av julefilmene/-seriene som spys ut er masseprodusert, generisk møl.

Den nye norske Netflix-filmen Snøsøsteren havner så visst ikke i denne kategorien.

Basert på den grafiske romanen (2018) til forfatter Maja Lunde (Bienes historie) og illustratør Lisa Aisato har regissør Cecilie A. Mosli (Mammon) og manusforfatterne Lunde og Siv R. Eliassen tryllet frem en absolutt eventyrlig nydelig julefortelling – som elegant balanserer det triste med underfundig feelgood.

En ny, og høyst annerledes, juleklassiker er født.

 

Storslagen natur – med et trist bakteppe

Vi kastes inn i et nydelig, autentisk vinterlandskap, med storslagen nordnorsk natur og dramatiske himmelstrøk som kler historien. I den udefinerte mellomstore norsk byen (brorparten av filmen er spilt inn i «Nordens Paris», Tromsø), blir vi kjent med elleveåringen Julian (Mudit Gupta).

Det er kun noen dager til julaften, snøen ligger tykt over den pittoreske byen og gågatene er koselig pyntet for høytiden som nærmer seg. Men Julian lar seg slettes ikke rive med av euforisk julestemning, selv ikke når hans beste venn, sindige John (Ole S. Øyen) forgjeves inviterer til snøballkrig kjenner han det minste spor av livsglede.

Til tross for at den magiske julekvelden kun er en knapp uke unna, er det som om hjernen til Julian er tåkelagt av søsterens tragiske sykdom og brå død. Et dødsfall som er så nært at det nærmest har paralysert hans håpløst godhjertede far (Gunnar Eiriksson, Pørni) og dypt fortvilte mor (Samsaya).

Når alt håp om å gjenfinne julestemningen, og få familien tilbake på rett kurs, synes ute, står plutselig en liten rødtopp, i den flotteste røde vinterkåpen, og stirrer igjennom en enigmatisk isrose, inn gjennom vinduet i svømmehallen – og hun vinker febrilsk til Julian.

Den viltre julerosen

Den unge piken, med de vakreste juleroser på fregnekinnene og et vinnende smil fra øre til øre, går under det staute navnet Hedvig Hansen (Celina M. Hovland) må vite.

Hun er Julians rake motsetning. Full av smittende livsglede, ukuelig pågangsmot og optimisme; samt et brennende ønske om å gjøre akkurat denne dagen bedre, vakrere og lykkeligere for sine omgivelser. Om det være seg en kopp varm kakao, lytte til din historie, eller dele ut en betagende juleklem.

Unge Hedvig har et overraskende stort og dannet ordforråd, og bor i en enda mer overraskende villa: «Villa Kvisten». Som reneste Villa Villekulla er Villa Kvisten nærmest et lite eventyrslott, stappet full av overdådig julepynt, lys, varme og kos. Hjemme hos Julian har ikke engang adventsstaken kommet frem fra bodens glemsel, så kontrasten slår ham nesten i bakken, og vennskapet med Hedvig sementeres umiddelbart – hun blir hans «Snøsøster».

Men det er da vitterlig merkelig at han aldri treffer på foreldrene til Hedvig, og hva er det som egentlig skjer med de gamle kunstløpsskøytene i roteboden? Og hvem i all verden er den gamle, skumle, skjeggete mannen (Jan Sælid) som lusker rundt i hagen?…

Varmt og emosjonelt om savn

Lunde har skrevet er usedvanlig medrivende, engasjerende og dypt emosjonell bok om livet, det å savne noen og hvordan vi mennesker på så forskjellig (og uforståelig) vis takler sorgen.

O jul med din glede hvor dyktig Mosli & Co har vært til å gjenskape alle disse komplekse følelsene på filmduken, og det uten at det føles kunstig eller tilgjort sentimentalt. Kun ekte, nært, vondt og vakkert! I tillegg sitter dramaturgien som et skudd, i en film uten dødpunkter.

Når så historien toppes med barneskuespill av en annen verden er en ny juleklassiker født. Det er mulig Celina M. Hovland har trådt barneskoene på diverse barneteater, men Snøsøsteren i er alle fall hennes debut som filmskuespillerinne – og hvilken debut! Hedvig er i utgangspunktet er ganske så karikert person, og da få frem alle nyansene og medmenneskeligheten i den (utad) oversprudlende jentungen er en bragd. Et kunststykke som unge Hovland mestrer med bravur.

Fotograf John-Erling H. Fredriksen tar oss med nært inn på karakterene og gir samtidig rom for den voldsomme naturen å utfolde seg. Innimellom kunne vi ønsket oss en litt roligere klipp, men det er for pirk å regne.

Det subtile musikksporet setter oss definitivt i den rette julestemningen, og spesialeffektene er holdt på et behagelig lavt nivå. Samtidig har Mosli latt de karakteristiske illustrasjonene til kunstneresset Aisato krydre historien. En historie som fordrer en hårfin balanse mellom hjertelig drama, fortvilelse, sitrende glede og skummel spenning.

Det vanskelige livet

Snøsøsteren er ikke en arketypisk julefilm, men mer en film om savn, sorg og utfordringene med å være (med)menneske, satt til selveste Familiehøytiden med stor «F».

I julen er det forventet at man skal hygge seg med kjernefamilien, en høytid som dermed blir ekstra krevende for dem som ikke har noen å feire med, eller sitter ensomme tilbake. Akkurat det aspektet tar Lunde på kornet, og former en ektefølt hverdagshistorie satt til en høytid vi alle har et forhold til. Vi våger å påstå at du mot slutten av rulleteksten vil ha blitt en noget visere person, og samtidig rørt til tårer og hjertelig underholdt.

Undertegnede forlot kinosalen med en klump i hjertet, en liten tåre i øyekroken – og med et stort, varmt smil om munnen. 6 stjerner til en ny julestjerne. God jul!

Filmen får dessverre ingen ordinær kinopremiere, men blir tilgjengelig for Netflix’ globale strømmepublikum fra den 29. november.