Anmeldelse: Snabba Cash, sesong 1

Det har gått femten år siden Jens Lapidus fikk sitt internasjonale gjennombrudd med Snabba Cash, en roman som sentrerte rundt økonomistudenten JW Westlund som levde et intenst dobbeltliv, med en fot plantet i det blaserte, poshy Stureplan-miljøet, og den andre foten solid innenfor Stockholms kriminelle underverden.

 

Kynikernes dans rundt gullkalven

Filmen (med Joel Kinnaman i hovedrollen) kom i 2010, og fikk etter hvert to oppfølgere, begge med Kinnaman som senter for den hensynsløse kriminaliteten der alt handlet om å karre til seg raske penger, uten hensyn til andres liv og velbefinnende.

For mange var nok filmene en ubehagelig aha-opplevelse om endringene som hurtig fant sted i det svenske folkhemmet.

Manuset for serien er det Oskar Söderlund som står for, dessverre henfaller han til en noget repeterende dialog og etter hvert stagnerende handling og karakterutvikling.

Et nytt Sverige

Søderlund uttalte nylig i et intervju med Dagens Næringsliv at:

«Snabba Cash [filmen, red. anm.] var et nytt blikk på Sverige, men også en fortelling om et nytt Sverige. Ti år senere har vi igjen et nytt Sverige. Den kriminelle verdenen ser ikke ut som den gjorde i gamle Snabba Cash, heller ikke overklassen.»

Regissør, Jesper Ganslandt, supplerer med:

«Vi skjønte raskt at vi måtte legge handlingen til et start-up-miljø. Fremfor alt er det yngre, voldsommere og snabbare.»

Serien er hverken er direkte oppfølger av handlingen i filmene, eller karakterene. Hele persongalleriet er byttet ut, men tematikken er den samme, der hovedpersonen står med en fot i Stockholms finansmiljø (denne gangen i gründermiljøet), samtidig som fortiden knytter henne ubønnhørlig til kriminalitet og innvandrermiljøets narkogjenger.

Og ja, Lapidus, Söderlund og Ganslandt har gjort serien raskere, hardere og mer intens og voldelig enn filmene.

Det første offer: Sannheten

I begivenhetenes sentrum finner vi alenemoren Leya (Evin Ahmad), som forsøker å balansere den trange økonomiske forstadshverdagen, sammen med sønnen Sami, mot sin fucked up familie (etter sin avdøde ektemann) i det hardkokte, kriminelle, stockholmske innvandrergjengmiljøet; der kampen om dop og territoriet er hva som driver dem – og et liv har null verdi.

Hennes avdødes manns bror er Ravy (Dada F. Bozela), som selger dop, drap og alle andre tenkelige tjenester penger kan kjøpe.

En av narkobaronens Ravys «disipler» en den tilsynelatende følelsesmessig avstumpede Salim (Alexander Abdallah). Salim tar livet av sine kriminelle konkurrenter like ufortrødent som han handler matvarer – bare nok en vanlig, fullstendig rutinemessig, dag på jobben. På privaten er han derimot varm mot familien, synger smørsanger i bryllup og sjarmerer småbarn.

Salim møter Leya, og en heftig, dog nølende, romanse oppstår. Salim er åpenbart den mest aktive parten, men Leya lar seg sjarmere av ham, uten at hun aner om hans problematiske dobbeltliv. Forholdet fremtvinger Salim til sjelegransking av sitt liv, og som resultat av oppvåkningen vil han, sakte men sikkert, ut av den destruktive, tomme, livsstilen – men, lettere sagt enn gjort…

Den, utad, tøffe tenåringsgutten Tim (Ali Alarik) trekkes samtidig mot det korrumperte gjengmiljøet, og rekrutteres som dopkurér for Ravy & Co. Også her er det status, penger og posisjon som trekker ham til de fordervede, alt mens hans tøffel av en far aner fred og ingen fare.

Felles for dem alle er at sannheten blir «krigens» første offer i jakten, og higen, etter raske penger, makt og status.

Litt påtatt kul

Snabbe Cash er langt ifra like kul og sjokkerende som norske Exit, men nok hakket mer jordnær.

Definitivt en hverdag som både er ukjent, og står langt ifra, den jevne skandinav, men her blir vi kjent med relativt desperate kriminelle, på gateplanet, som er villig til å gjøre alt, og ofre alt og alle, for å komme seg opp og frem.

Det mest interessante aspektet ved serien er at Leya slettes ikke er en arketypisk, hardcore pengejakter, som kun har ett mål her i livet: Å bli rikest mulig, raskest mulig. Tvert om, hennes «dragning» mot rikdom skyldes at hun ønsker å sikre sønnen sitt et bedre og trygt liv, samt bli fullstendig økonomisk uavhengig fra dopmiljøet som hefter ved hennes avdøde ektemann.

Evin Ahmad gir en formidabel, og sterk, tolkning av denne særs komplekse personen som dras mellom to verdener – og mest av alt ønsker å komme seg ut. Dessverre har manusforfatterne litt for ofte henfalt til forenklinger og stereotypier, slik at hennes valg fremstår både merkelige og umotiverte; mer for å drive handlingen fremover enn for å gjøre personen hel og troverdig.

Aller mest problemer har vi dog med den nyrike tech-gründeren Tomas Storm (Olle Sarri), som skal «redde» Leya og sikre hennes tech-drøm gjennom etableringsfasen med tilstrekkelig finansiering og et nettverk. Storm er en så überkul og latterlig stereotypi av en nyrik, wannabe tech-mogul, med sine eklatant svulstige pep-talks, at vi gremmes over karakteren.

For mange av leiesoldatene til Ravy blir også altfor endimensjonale og ensformig karikerte. De er påtatt tøffe-i-trynet og enerverende, på kanten til parodisk. Vi forstår at språget i en kriminell innvandrergjeng ikke kan sammenlignes med diksjonen på «beste Vestkant», men det får da være måte på med å «Knulla dig i munnen» og «Jävla fitta».

Effektivt formspråk

Om karakterene blir litt for tynne og stereotype, så byr Snabba Cash på mye god filmatisk kvalitet. Og ja, vi blir tidvis riktig så underholdet, med herlig stigende puls!

Klippingen er hurtig, effektiv og godt tilpasset karakterenes kaotiske hverdag og «arbeidsliv». Det moderne musikksporet er heftig og medrivende, og foto og formspråket står så visst ikke tilbake for tilsvarende amerikanske serier.

Vi lar oss rive med av virvelvindforholdet til Leya og Salim, men irriteres over for mange lettvinte plottløsninger, en for repeterende handling og et i overkant karikert persongalleri. L&B deler ut 4 svake stjerner til en gjeng vi gjerne tar et gjensyn med.

Anmeldelsen er basert på samtlige 6 episoder av sesong 1. Serien kan strømmes fra den 7. april.