Anmeldelse: Shōgun

På 1980-tallet kunne vi se den smått legendariske «hunken» Richard Chamberlain (Tornefuglene) som den erkebritiske sjømannen John Blackthorne, i den sagnomsuste TV-serien Shogun.

I 1600 havarerte det nederlandske skipet han var navigatør for utenfor kysten av Japan, og Blackthorne ble tatt til fange av samuraikrigere.

Etter en tid i fangenskap ble Blackthorne adskillig mer forståelsesfull (om enn ambivalent) overfor japanerne, og fikk kallenavnet Anjin. Dypt involvert i det føydale Japan, og dets eskalerende politiske maktkamp, ble han en sentral brikke i et farlig spill.

Uvanlig nok var serien i sin helhet filmet i Japan, og ble da også en stor TV-suksess.

Miniserien var basert på romanen til James Clavell – nå kommer remaken på Disney+.

 

Koloni- og religionskamp

Den nye miniserien har Rachel Kondo og Justin Marks som serieskapere, og holder seg, som 1980-serien, ganske så tett til originalromanen. En roman som faktisk i stor grad baserer seg på virkelige historiske personer, men med andre navn.

Det er et faktum at spesielt Spania, Portugal og England på 1600-tallet kjempet om verdensherredømme, og at denne maktkampen, herunder kolonialiseringen, i stor grad foregikk til havs; i alle verdenshjørner. I det Blackthorne og hans hollandske skip ankommer Japan, er han den første engelskmann som etterfølger folkene fra den iberiske halvøyen gjennom Magellanstredet.

Minst like intens, bitter og konfliktfylt som kampen om landområder og interessesfærer, var religionskampen som pågikk simultant. Her sto katolikkene (i fremste rekke representert ved Spania og Portugal) mot protestantene fra Nord-Europa.

Mest av alt ønsker Blackthorne å få tilbake kontrollen over sitt skip, og mannskap, slik at han kan angripe de katolske portugiserne, som på falske premisser har innyndet seg blant det japanske regimet – men de stolte samuraikrigerne vil det annerledes.

Lost in translation

I det Blackthorne ankommer Japan har han ingen kjennskap, eller kunnskap, om folket, levemåten og det politiske systemet. Han fremstår som en irriterende besserwisser, og opptrer som en elefant i et glassmagasin, i det han durer frem med sin vestlige imperialisme.

De intense kulturkonfliktene er til å ta og føle på, og hissigproppen Blackthorne har ikke annet enn forakt overfor det stolte folket som verdsetter sindighet, ære og beherskelse. Det forandrer seg.

Japanerne har et helt annet forhold til sterke familiebånd, den rådende æreskodeks og kroppsbeherskelse, enn de brautende, egosentriske «barbarene» fra Europa. Dermed florerer nedlatenheten, fra begge sider.

Til å begynne med nærmest overspiller Cosmo Jarvis, men karakteren vokser på oss underveis. Han blir våre øyne inn i en fremmed, dypt fascinerende, verden, og det skarpe skille mellom de to kulturene blir et helt sentralt element.

Skiftende allianser

Jarvis imponerer, men sterkest prestasjon får vi derimot i de to meget komplekse, og mangefasetterte, karakterene til Yoshii Toranaga (Hiroyuki Sanada, The Wolverine) og den kristne adelskvinnen Mariko (Anna Sawai, Fast & Furious 9).

Sanada er et funn i rollen som mannen som egentlig ikke søker absolutt makt, men som da heller ikke går av veien for å bruke alle kyniske midler for å oppnå maktposisjon når han ser det nødvendig, og formålstjenlig. Et enigma av en dypt karismatisk person.

Den langt mer pragmatiske maktspilleren Yabushige (Tadanobu Asano, Thor: Ragnarok) har et avslappet forhold til hvem som ender opp med å styre Japan – så lenge han er på det vinnende laget. Sammen, i «tvungen» allianse, med Toranaga lener de seg på krigskunnskapen, og tanker fra Europa, til Anjin i et forsøk på å sikre sin maktbase.

På den andre siden bærer vevre Mariko på sine spøkelser fra fortiden, og skammen som følger med. Hennes arrangerte ekteskap er en farse av en fasade, som skjuler over tragedien, for et liv hun egentlig kun ønsker å avslutte. Som den fremste personen som snakker engelsk/portugisisk blir hun uansett bindeleddet mellom Anjin og japanerne – og etter hvert blir det mer enn tolketjenester det umake paret sysler med…

I krig og kjærlighet

Mellom de flortynne papirveggene hviskes det, og konspireres, om behovet for nok en allmektig general-diktator: Shōgun («øverstkommanderende general for ekspedisjonsstyrken mot barbarene»).

Maktkampen tilspisser seg, og under Toranagas vinger vokser stadig Anjin i gradene – om enn noget motvillig. Med Toranaga omgitt av fiender på alle kanter, med samtlige i «The Council of Regents» mot seg, må Blackthorne enten rømme, eller bistå sin nye allierte.

Det pågår et evigvarende renkespill, og skjulte agendaer, stygge maktkamper og stadig skiftende allianser. Der alle som en av de geistlige som styrer landet kjemper sin kamp på egne vegne, og landets fremtidige utvikling. En kamp som ikke minst splittes mellom de mer tradisjonelle, verdikonservative og de som ser mer fremover, med et liberalt tankesett.

Samtidig er det ikke bare den økende respekten for Toranaga som holder ham tilbake. Den subtile tiltrekningen mellom Mariko og Blackthorne er konstant til stede; men i motsetning til originalserien så overskygger den ikke, og dominerer, handlingen.

Genuin og troverdig

Shōgun er en rendyrket amerikansk produksjon, men er (som originalserien) i sin helhet filmet i Japan, med et overveiende japansk skuespillerensemble, og primært japansk dialog.

Den unike japanske naturen spiller en stor rolle, og den kommer til all sin prakt og rett i samarbeid med Sam McCurdys imponerende kameraarbeide. Hadde serien vært en film, ville den garantert hanket inn en Oscar for beste kostyme og sminke, for her er det ikke spart på noe for å gjenskape den gamle Japan – ned til minste detalj.

Vi må helt tilbake til 2018 for at det ble gitt grønt lys for nyinnspilling av serien, men så har da også Kondo og Marks brukt tiden godt. Man har gjort sitt ypperste for å være tro mot romanen, samtidig som man har «modernisert» manuset, og gjenskapt Japan, og dets folk og levesett, på en mer korrekt og tidsriktig måte.

Definitivt en voldelig handling, og tidvis særs eksplisitt, men det føles aldri påtvunget og kunstig. Et eklatant eksempel i beinhard Machiavellisk realpolitikk.

Man kan riste oppgitt på hodet av den brutale volden, og (i våre vestlige øyne) forakten for menneskeliv, men sett igjennom øynene til landets innbyggere er dette både normalt og forståelig.

Remaken av Shōgun har blitt noe så unikt som en vellykket miks av dramatisk thriller, action og et mellommenneskelig drama – det hele ispedd en fascinerende historietime og fortreffelige skuespillere. Den har så godt som alle ingrediensene for storhet. Så langt, definitivt en av årets mest interessante og beste serie. 6 stjerner.

Sesongpremieren på miniserien, den 27. februar på Disney+, vil by på de to første episodene, etterfulgt av en ny episode hver uke. Anmeldelsen er basert på samtlige 10 episoder.