Anmeldelse: Sex Education, sesong 4

Blant Netflix’ største seriesuksesser finner vi Laurie Nunns Sex Education. Serien om kåte, hormonelle tenåringer på en britisk ungdomsskole tok seerne (og kritikerkorpset) med storm i 2019.

Livet til studentene i den landlige småbyen Moordale, bød så visst på sine utfordringer.

I bunn og grunn trodde alle at alle andre hadde sex hele tiden, og forventnings- og prestasjonspresset var, mildt sagt, presserende – og nærmet seg eksploderende. I det tenåringene nå begynner på videregående skole, står de ved et veiskille, og møter nye utfordringer på terskelen til voksenlivet.

 

Som mor, så sønn

Et ordtak sier at skomakerens barn går barbeint, i Sex Educations tilfelle er «skomakeren» en samslivsterapeut og sex-spesialist, Jean Milburn (Gillian «X-Files» Anderson).

Hennes sønn, Otis (Asa Butterfield) går ikke barbent, men han har så absolutt fått sin dose av seksuelle traumer og mentale sperrer.

Livserfaringene bruker han dog som privatpraktiserende sex-terapeut på skolen, med snarrådige Maeve (Emma Mackey) som makker og manager.

Hverdagen nå preges av en ufokusert og neglisjerende mamma (som lider av fødselsdepresjon), en håpløs vimsete og umoden tante, samt savnet etter Maeve, som studerer i USA. At bestekompisen får ny omgangskrets, og tror han er den nye Messias gir det trøblete tenåringslivet ytterligere utfordringer.

På terskelen til voksenlivet

Vi møter gjengen igjen i det de har sin første dag på Cavendish College. En skole der alle er anstrengt snille og hyggelige mot hverandre, baksnakking er forbudt, kildesortering og «det grønne skiftet» er i skuddet, og elevene bestemmer det meste i skolehverdagen.

For så vidt et morsomt utgangspunkt, men Nunn har ingen ironisk vinkling på det hele, men fremstiller den outrerte skolehverdagen som den nye normalen.

Om overgangen til nytt skoletrinn ikke er krevende nok, så møter Otis på ekstra store utfordringer ved at Cavendish allerede har en praktiserende sex-terapeut, den irriterende hyggelige og populære O (Thaddea Graham).

Bestekompisen, Eric (Ncuti Gatwa), på sin side er mest bekymret for at de nok en gang skal havne i tapergjengen, mens han på hjemmebane har kvaler rundt om han virkelig skal døpes i en kirke som ikke akkurat omfavner hans «alternative» livsstil.

Aktivistisk agenda

De to første sesongene bød på en herlig, og original miks, mellom lett absurd og hysterisk morsom humor, til reelle problemer rundt ungdommers seksuelle oppvåkning og usikkerhet.

Så tok tredjesesongen en markant vending, og ble i overkant politisk korrekt, der fokuset ble flyttet fra generelle seksuelle utfordringer, til problemene (reelle og påståtte) ikke-heterofile opplever i samfunnet.

I den virkelige verden har ca. 4 % av befolkningen homofil (eller ikke-heterofil) legning, i bakvendtlandet Moordale derimot, er verden fullstendig snudd på hodet.

Blant studentene på den videregående skolen i Sex Education er mindretallet heterofile, mens det store flertallet består av en broget bukett av:

• Homofile
• Transkjønnede
• Aseksuelle
• Ikke-binære
• Androgyne
• Panseksuelle
• Demiseksuelle
• Dykes
• Bifile
• Polyamorøse
• Født-i-feil-kropp

Og/eller så er studentene ofre for seksuelle overgrep, trakasserte, traumatiserte, diskriminerte, handikappede eller i en tilstand av kjønnsinkongruens. Ja, tror du ikke serieskaperne til og med har fått skrevet inn en kvinnelig variant av Elefantmannen?!

Før dere begynner å sende hatmail til anmelderen, og kaller undertegnede for rasistisk homohater i kommentarfeltet, vit at vi ikke bærer noe nag mot ikke-heterofile. Problemet til Sex Education er at den er så eklatant konstruert, lite subtil og byr på en fullstendig påklistret kunstig fremstilling av dagens ungdom og samfunn – uten rot i virkeligheten.

Om Nunn i det minste hadde hatt en humoristisk vri på sitt korstog mot seksuell diskriminering og intoleranse, så kunne jo dette blitt riktig så underholdende. I stedet er hun belærende og serverer hun oss noen ekstremt karikerte personer; i fremste rekke representert ved nykommerne Abbie (Anthony Lexa) og Roman (Felix Mufti).

Paret er skolens «Konge» og «Dronning», og elevene danser villig etter deres pipe. Dessverre er begge to mer irriterende teite, enn interessante og inkluderende. Dialogen dem imellom bærer oftere preg av småbarns krangling i sandkassen, enn tenåringer som nærmer seg tyveårene.

Forlatt seriens premiss

Nunn har fullstendig kastet det opprinnelige konseptet på båten, og dermed også tatt den lekne humoristiske brodden av serien.

Det eneste interessante med finalesesongen er den (fortsatt) intense dynamikken mellom Maeve og Otis, som har hatt et hat-elsk-forhold gjennom hele serien, men som nå forsøker å etablere et vaklende langdistanseforhold. I tillegg er den indre reisen til Adam fascinerende og faktisk rørende – og, ikke minst, oppleves ekte.

Som sønn til den brautende, über-maskuline rektor Groff, forsøker Adam nå å forsone seg med barndommen, sitt eget selvbilde, og få et slags «normalisert» forhold til sin dypt angrende (og keitete, men sjarmerende) far.

Innimellom glimter riktignok fortsatt serien til, viser tegn til gammel storhet, og blir relevant. I denne sesongen er det faktisk kun sesongen som sentrerer rundt en tragisk begravelse som gir resonansen, og karakterene sårt tiltrengt dybde.

Punktum, finale

Nunn proklamerte i sommer at fjerdesesongen blir den siste, og det er like greit. I tillegg til at serien nå har en aktivistisk, reaksjonær agenda og (i stor grad) har forlatt sin humoristiske vri, så pusher skuespillerne 30 nå, og ser så definitivt for gamle ut til å portrettere 17-18-åringer.

Det er dog ikke kun skuespillerne som har gått ut på dato, men dramaturgien er seig og haltende i finalesesongen. En spilletid på drøye åtte timer er kraftig i overkant, for et plott som ofte trår vannet. Spesielt den tåpelige konflikten mellom Otis og O er svakt fundert og langtekkelig.

Det er i og for seg flere viktige temaer serien tar opp, men når det bli servert så kunstig og oppkonstruert gjør serieskaper Nunn saken hun så desperat forsøker å fronte kun en bjørnetjeneste. Det hjelper bare så lite med gode intensjoner når sluttproduktet hverken føles ekte, er interessant eller morsomt underholdende – og da har man faktisk bommet på målet. 2 stjerner.

Sesong 4 får Europa-premiere den 21. september. Anmeldelsen er basert på samtlige episoder.